Kommentar

Er det innafor?

Altfor mange journalister, langt utenfor VG, opererer med ganske formelle relevanskriterier, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Thor Brødreskift / Nordiske Mediedager

Formelle kriterier overtar for ofte for presseetisk refleksjon i altfor mange norske medier. Resultatet kunne man lese i VGs sak om dansevideoen.

For noen år siden snakket jeg med Klassekampens daværende redaktør, Bjørgulv Braanen. Han hadde ett råd til å drive god politisk journalistikk:

«Når du intervjuer noen, er det viktigste spørsmålet du skal stille deg, om intervjuobjektene vil oppleve at tankene deres er gjengitt på en fair måte og i riktig kontekst. Hvem som helst kan dra ut et sitat for å skape en spiss sak, men hvis Klassekampens lesere ikke får vite hva de vi intervjuer, egentlig har ment, kan vi like gjerne la være å lage avis.»

For ordens skyld: Selvsagt sa Braanen neppe alt dette, ordrett. Så godt husker jeg ikke samtaler flere år tilbake i tid – og det gjør vel neppe han heller. Vi snakket dessuten spesifikt om intervjuer om politiske saker og ideer – ikke samtaler om dansevideoer med anonyme kilder uten medieerfaring.

Likevel tror jeg at gjengivelsen lever opp til sitt eget budskap: Jeg tror Braanen vil oppleve ta tankene hans er gjengitt på en fair måte, og i riktig kontekst.

Klassekampen lever kanskje heller ikke alltid opp til sitt eget ideal – men Braanen lyktes langt på vei lyktes i å skape en kultur i avisen der dette var en hovedregel. Civita-sjef Kristin Clemet, som sett fra Klassekampens redaksjon må fremstå som selve manifestasjonen av den fryktede liberale eliten, bekrefter langt på vei dette inntrykket, når hun i en kommentar om VGs gjengivelse av Bar Vulkan-kilden, skriver at Civita «ofte har ment oss omtalt på en upresis og lite etterrettelig måte av Vårt Land, mens Klassekampen stort sett alltid behandler oss fair».

Innafor

Men hva snakket Braanen i motsetning til? Vil ikke alle journalister anerkjenne dette, i hvert fall som en aspirasjon?

Mitt inntrykk er at mange ikke gjør det. Deres presseetiske vurdering ser annerledes ut, og spørsmålet er ikke alltid om dette er den best mulige gjengivelsen av intervjuobjektets tanker, men om det er «innafor». Hvorvidt det er presseetisk innafor, blir da besvart med en sjekkliste:

  • Er sitatet presist – eller presist nok?
  • Er konteksten det falt i innafor – nær nok til at vi kan klare å forsvare det?

Det ser ut som om det er omtrent denne sjekklisten som er blitt fulgt i dansevideo-saken i VG. «Så ble det litt mye» – var det et faktisk sitat av kvinnen i videoen? Avisen står fast på at ja, det var det, og det synes ikke egentlig som det er bestridt av kvinnen; det er konteksten det falt i som er bestridt.

Det nye som er kommet frem for offentligheten i VGs rapport, er at det etter VG-journalist Lars Joakim Skarvøys syn var en kontekst som ble vurdert. Kvinnen skal ha sagt noe negativt om opplevelsen med Trond Giske, og på generell basis sagt at hun ikke syntes gamle menn skulle forsyne seg av unge kvinner på byen. I lys av alt det øvrige man visste om Giske, må VG ha besluttet at konteksten var innafor. Sitatet var dessuten så vagt at det ikke direkte sa at det var Giske som ble litt mye eller at hun opplevde det ubehagelig – selv om de aller fleste forutsigbart ville lese det slik.

Det både referatene fra samtalen og påfølgende SMSer gjør klart, er imidlertid at VGs sitering ikke var noe i nærheten av en best mulig gjengivelse av kvinnens opplevelse av situasjonen. Det visste VG også på publiseringstidspunktet. Hvis VG hadde operert ut fra Braanens maksime, kunne denne saken aldri blitt seende ut som den gjorde. For hvis kvinnen ikke ville siteres – fra en off the record-samtale – på noe som var dekkende for det hun mente, da måtte saken droppes.

Formelt i orden?

Det betyr ikke at VGs håndtering var formelt i orden heller. Håndteringen av kilden svikter på mange små måter – fra en for sterk, forhåndsbestemt vinkel, for sterkt press på og foring av sitater til en urutinert kilde, til for stort hastverk og ignorering av innholdet i SMSene. Men intet enkeltelement her er unikt for denne saken eller unikt for VG.

At situasjonen var nær nok til å være formelt ikke så mye verre enn mange andre saker, bidro antagelig til at det tok tid før VG selv innså hvor stort problemet var. Når journalist Lars Joakim Skarvøy i går kveld uttalte at han ikke vet «hvorfor hun forteller en annen versjon nå», tyder det også på at den erkjennelsen ennå ikke har sunket inn hos alle i avisen. Det kan se ut som man, for å forklare kvinnens reaksjon, har tenkt at hun har angret seg, eller blitt presset – og at man kunne forsvare publiseringen med at offentligheten hadde krav på å få vite hennes første reaksjon.

Men situasjonen ville altså aldri oppstått med Braanens maksime. Da måtte man fra starten fått frem at kvinnen ikke opplevde dette som så problematisk som VGs sak gav inntrykk av. Og man måtte tatt inn over seg at hvis en kilde har en motstridende fremstilling, kan det skyldes at folk ikke alltid uttrykker seg gjennomtenkt og konsistent, eller at journalisten har misforstått kontekst – og dermed bruke mer tid på å oppklare, snarere enn å velge sitater for å gi en god sak.

Ironien i at det nå er de som normalt insisterer på at man må tro jentene i #metoo-saker, som betviler kvinnens fremstilling, mens de som normalt insisterer på at man må stille kritiske spørsmål også til dem, som mener man ikke må gjøre det, får vi forbigå nesten i stillhet her.

Relevanskriterier

VGs problem var kanskje at de da opplevde at det ikke var noen ordentlig sak – som i så fall for så vidt var en god vurdering. Men VG ville ha en sak – for det fantes en video, og en bekymringsmelding.

For ikke å bli for etterpåklok: Det er ikke hinsides at en norsk avis interesser seg for en bekymringsmelding knyttet til en helt sentral politiker som allerede har tråkket over streken overfor yngre kvinner flere ganger, ifølge partiets egne interne granskning – og som det finnes et utall historier om, som har vært godt kjent for journalistene.

VG var ikke den eneste redaksjonen som satt på dansevideoen; men så vidt jeg vet, var de den eneste redaksjonen som satt på både dansevideoen og bekymringsmeldingen. Det er sikkert mange aviser som i dag priser seg lykkelige over at de ikke hadde en ansatt som hadde en svoger som var tillitsvalgt i Fagforbundet.

Likevel er dette ikke mer etterpåklokskap enn at jeg dagen etter at saken sto på trykk, skrev:

«Det er altså Knut Sandli som gjorde at VG formelt har sitt på det tørre når de skriver om dette. Hadde det bare vært en video, ville VG, om enn aldri så motvillig, vært bundet på hender og føtter av sin egen presseetikk. Med en bekymringsmelding, derimot, om aldri så ubegrunnet, er alt lov.»

Nøkkelordet her er «formelt sett». Formelt sett skjønner alle hvordan man kan forsvare at dette er en sak. Gitt det som var kjent da, og det som er kjent nå, er ikke dermed sagt at det bør være en sak; og i hvert fall ikke av den typen det ble. Hvis argumentet bare er at det finnes en bekymringsmelding, derfor også en sak, åpner mediene lett for å la seg bruke av folk med en egen agenda. Dette er sant selv om det er slik at hele hendelsen, når den altså først er kjent, og med summen av det som nå er fremkommet i offentligheten, ikke stiller Giske i noe utpreget flatterende lys.  

Men altfor mange journalister, langt utenfor VG, opererer med ganske formelle relevanskriterier. For en del år siden skrev jeg en sak om at det var uklart for meg hvorfor NRK, en ikke-kommersiell allmennkringkaster, skulle bruke så mye tid og ressurser på å få hemmelige kilder til å si noe de ikke burde si, og slik avsløre hvem som vinneren av Nobels fredspris, få timer før det uansett ville bli annonsert til hele verden.

Få i medie-Norge hadde noen forståelse for den vurderingen. Dette er en åpenbar journalistisk sak, var omkvedet, et skup som alle medier drømmer om. Hvordan det betjente noe samfunnsoppdrag, og i hvilken forstand det var interessant politisk journalistikk, var det vanskeligere å få svar på. Men det har utviklet seg et sett med interne, journalistiske normer, med mer formelle kriterier som journalister umiddelbart gjenkjenner. En avsløring om en politisk begivenhet som forsøkes holdt hemmelig? – den kan krysses av på mange bokser som formelt relevant og viktig. Det er først ved nærmere ettersyn og litt refleksjon det blir klart at saken ikke bringer noe relevant nytt.

Litt slik er det også men en grunnløs bekymringsmelding: På overflaten er det sprengstoff, men når man ser nærmere etter, er det en temmelig fislete kinaputt.

Journalistikk trenger refleksjon

Det er sikkert rutiner og praksiser som kan ryddes opp i, både i VG og andre redaksjoner, med bakgrunn i lærdommene fra dansevideosaken. VG er inne på noen av dem i sin rapport. I Medier24 tar Morgenbladet-journalist Simen Sætre til orde for endrede regler for sitater, i retning av en amerikansk variant der alt som står mellom sitattegn – i motsetning til min sitering av Bjørgulv Braanen i innledningen av denne teksten – skal være ordrette gjengivelser, mens alt annet må parafraseres.

Jeg har for så vidt ingenting i mot en diskusjon om siteringspraksis, både for å sikre etterrettelighet og for å unngå at sitatsjekk brukes til unødig trenering eller full omskriving av en kommunikasjonsrådgiver.

Likevel er hverken endret sitatpraksis eller andre formelle justeringer noen løsning på de problemene denne saken avdekker. Kjernen i saken er, slik det nå ser ut, slett ikke hvorvidt sitatet er korrekt. Faktisk er det slik at man med en slik siteringsnorm ville risikert at dersom Skarvøy hadde hatt en båndopptager som viste at sitatet var korrekt, og at, ja, hun snakket i en eller annen forstand om situasjonen med Giske, ville flere si seg fornøyd med at dette var innafor.

Men spørsmålet som burde vært stilt, ville altså fortsatt være ikke hvorvidt sitatet var korrekt, men hvorvidt det var egnet til å gi det best mulige bildet av kvinnens forståelse, og om det i så fall faktisk var en viktig sak.

Da trenger man en annen type refleksjon om forholdet til intervjuobjekter og kilder, og en annen type substansiell vurdering av politisk relevans.

Snarere enn å spørre seg om man kan krysse av på noen sjekkpunkter og skaffe seg ryggdekning for at saken er innafor, burde flere medier følge Braanens maksime om å bestrebe seg på at leserne skal få vite hva de som de intervjuer, egentlig har ment.

Det vil selvsagt ikke fjerne hverken all potensiell konflikt mellom avis og kilde, eller behovet for noen formelle sjekkpunkter. Men det er en maksime som står som en utfordring om en annen måte å tenke avis på. Det er en utfordring som kan rettes direkte til Lars Joakim Skarvøy – men som gjelder langt flere enn ham og VG.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden