Debatt

Er dette en rettsstat verdig?

Roald Arentz, bystyrepolitiker for Rødt i Trondheim og tillitsvalgt i Fellesforbundet, svarer på kommentaren fra Nils August Andresen om Abbasi-familien.

Nils August Andresen argumenterer i Minerva 18.6. på samme måte som representanter fra lov-og-orden-partiet, eller skal vi si justisministerkavalkadepartiet Frp, for at «Ordnung muss sein», og forsvarer den uhyrlige deporteringa av Abbasi-familien til verdens farligste land.

For menneskelige hensyn må visstnok underordnes de innvandringspolitiske, eller rettere sagt innvandringspreventive aspektene. Mange saker, også Abbasi-saken, blir begrunnet med påstander om uriktige opplysninger gitt (av presumptivt desperate flyktninger) i asylintervjuer. Men det underslås at også UNE har løyet i denne saken; nemlig om familiefarens oppholdssted. UNE brukte som hovedargument at ved en såkalt «retur», som i realiteten er en deportasjon, vil familien gjenforenes med far.

Men det foreligger ingen dokumentasjon på dette, faktisk kan ikke UNE si med sikkerhet at faren er i live en gang. UNE har altså lagt et feilaktig faktum til grunn for en avgjørelse med potensielt enorme menneskelige konsekvenser. Det retoriske virkemiddelet løgn har visst ulike konsekvenser avhengig av løgnerens status. Dette kan man ikke hoppe elegant bukk over om man ønsker å diskutere asylpolitikk. Er dette en rettsstat verdig?

Utsendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet

For lettvint

Vi mener det er moralsk fallitt å forsvare deportasjon av barn til land de ikke har vært i, deportasjon av bevisstløse personer, og kidnappinger midt på natta. Selv UNE sier jo at det er sterke menneskelige hensyn som tilsier at denne familien burde fått opphold på humanitært grunnlag.

Nå kunne det ha sittet en 16-åring i Kabul; uten mora si, uten nettverk og uten framtid i verdens farligste land, som Utenriksdepartementet fraråder norske statsborgere å sette sine bein i. Et land som er langt unna vennene, naboene, skolekameratene og alt som minner om trygghet. Og to så vidt eldre søsken skulle ha passet på ham, mens ei mor skulle vært skilt fra barna sine fordi hun var for syk til å deporteres. Det er ikke mulig å forestille seg hvor dypt de ville ha savnet hverandre; alt de ble revet vekk fra, og hvor fortvilet og redde de ville vært. Dette er altså en situasjon Andresen beklager at disse menneskene ikke er hensatt i.

Andresen skriver videre at det er beklagelig at Afghanistan ikke vil ta i mot «landets egne borgere». Det han lar være å nevne er at de to yngste av søsknene aldri har satt sine bein i landet, og at den eldste flykta som toåring. Det er umulig å ha en rettferdig debatt når man omtaler deportasjon som retur – dette blir for lettvint, Andresen,

For grensene for hva som er greit, humant og menneskelig har flyttet seg de siste årene. Grensene for hva som er lov har også flyttet seg. Plutselig er det lov å mene at nyordet «innvandringsregulering» er viktigere enn menneskerettigheter. Plutselig går det an å straffe barn for foreldrenes påståtte løgner.

Og regjeringspartiet Frp argumenterer villig vekk med at menneskerettigheter og FNs flyktningkonvensjon ikke må gis forrang over norsk lov. Interessant nok mener de noe annet når det kommer til arbeidsliv, der de høylytt applauderer når andre norske lover og avtaler, og til og med FNs ILO-konvensjoner blir parkert av ESA; slik at norske havnearbeidere nå blir utkonkurrert av filippinske sjøfolk, og slik at norske drosjesjåfører snart må konkurrere med løsarbeidere uten fast ansettelse, pensjonsordning og sosiale rettigheter. Da er det plutselig andre lover enn de norske som skal gjelde.

Mangel på menneskelighet

Det er åpenbart at det gjelder et eget sett regler for alle saker som kan knyttes til flyktninger. Politiet har blitt utstyrt med måltall og tellekanter for deportasjoner, og de som gjør den skitne jobben for Politiets Utlendingsenhet (PU) tjener langt mer enn sine politikolleger som jobber med mindre prioriterte områder som voldtekter og sedelighetsforbrytelser. Dette gjør noe med prioriteringene, med retorikken, med menneskeligheten og empatien.

Det er ikke uvanlig at de som driver med uttransport tjener over millionen, mens grunnlønna for en etterforsker på vold og sedelighet er 376 000 kr – omtrent det renholderne tjener. Lønna motiverer, og vi har fått et system der det er butikk å legge moral og menneskelighet til side. Dette systemet er en av grunnene til at Særorganutvalget for to år siden foreslo å legge ned hele PU. Men det uttalte målet for den sittende regjering er jo å være så strenge at Norge ikke skal være et såkalt attraktivt land å flykte til.

Denne institusjonaliserte mangelen på menneskelighet er den nødvendige og villede konsekvensen av seks år med Fremskrittspartiet i regjering; ei regjering som har parkert både menneskeligheten og anstendigheten for å tekkes de brune stemmene de er avhengige av for å beholde makta; ei regjering som har skapt en politietat der utkasterne er lønnsvinnerne – en etat der det lønner seg stort å deportere unger framfor å etterforske voldtekter.

For også politiet prioriterer innenfor de rammene politikerne har gitt dem. De prioriterer deportasjoner framfor øvrige deler av sitt samfunnsoppdrag. Og de prioriterer å kaste ut barnefamilier – mens det sitter yrkeskriminelle, gjengmedlemmer og voldtektsforbrytere igjen som kanskje heller burde vært kasta ut. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved disse prioriteringene. Har statistikken blitt viktigere enn menneskelige hensyn?

Vi lever åpenbart i et land hvis myndigheter i økende grad ser bort fra grunnleggende menneskerettigheter. Da er tiden forbi for ansvarspulverisering, og tiden inne for ansvarliggjøring. At den trønderske familien Abbasi ikke havna i Kabul i denne omgang, noe Andresen altså velger å beklage, skyldes ikke at noen voksne grep inn. Det skyldes tilfeldigheter og ganske råtten planlegging fra PUs side. Denne aksjonen kosta altså tre millioner kroner, og endte med full retrett. Vi formoder Andresen er enig i at disse pengene kunne fått en bedre anvendelse enn å fylle begrepet «flyskam» med nytt innhold.

Men vi tolker uansett Andresen dithen at han mener at når deportasjoner er legale innafor systemet kan ingen klandres. Ansvaret er pulverisert, og eventuelle likheter med menneskerettighetsbrudd er tilfeldige og ikke tilsiktede. Vi lever i en rettsstat, må vite. Men vi synes ikke dette holder. Folk i Trondheim synes heller ikke det. Dessuten Andresen, bør det ikke spille en rolle at faktagrunnlaget for UNEs vurderinger var feil?

Flere rammes

Abbasi-familien har fått mye medieoppmerksomhet, men det er selvfølgelig andre familier som rammes av den samme politikken. I det siste har mange eritreere i Norge fått sakene sine gjenåpna, og flere av dem har fått sine permanente oppholdstillatelser trukket tilbake (bl.a. etter Facebook-spaning) av samme årsak som mor i Abbassi-familien: De skal visstnok ha gitt mangelfulle og/eller uriktige intervjuer i asylintervjuene sine. Og når vi deporterer folk til verdens farligste land kan vi vel deportere folk til et av verdens mest korrupte også. Dette er en villet ressursbruk fra politiets side, der er nesten så en må spørre: Var det dette nærpolitireformen skulle frigjøre ressurser til?

Selvfølgelig ligger det overordnede ansvaret hos Stortinget og hos regjeringen, som har muliggjort deportasjoner av uskyldige barn til verdens farligste land. Men «å gjøre jobben sin» er heller ikke nødvendigvis et frikjøp fra moralsk ansvar. Det har Legeforeningen nå skjønt. De setter spørsmålstegn ved om det er legeetisk forsvarlig å bidra til deportasjonene. Kanskje bør noen i politiet også tenke over dette med etikk. Historisk sett har det å utføre oppdrag etter ordre eller mot betaling aldri vært noe frikjøp fra moralsk ansvar.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden