Debatt

Er du redd for at det liberale demokratiet er i ferd med å forvitre?

Bilde: Pixabay

Da bør du også være bekymret for den liberale markedsøkonomien. Liberale institusjoner er gjensidig avhengige av hverandre, i motsetning til hva Torbjørn Røe Isaksen ser ut til å tro.

Torbjørn Røe Isaksen hadde flere interessante refleksjoner om farene for at det liberale demokratiet kan forvitre i sin kronikk i Aftenposten 10. august. Røe Isaksen er ingen alarmist, konservativ som han er, og endte opp med følgende konklusjon: «første steg er å erkjenne hva som faktisk står på spill».

Han følte likevel behov for raskt å tillegge at han med denne konklusjonen ikke måtte misforstås i retning av å antyde at diktaturet nå ligger på lur like rundt hjørnet, eller at vi risikerer å oppleve en gjentagelse av 1930-tallet. Dermed faller også den avsluttende satsen, som for øvrig minner om demokratipessimisten Robert Kaplan, godt på plass: «Det liberale demokratiets periode er faktisk bare et lite øyeblikk i menneskets historie.» Ja, vel?

I likhet med Røe Isaksen er heller ikke jeg noen alarmist. Men jeg har en annen forståelse av både de konstituerende og virksomme sammenhengene mellom de grunnleggende liberale institusjonene, enn den jeg leser ut av Røe Isaksens kronikk. Denne forskjellen avdekker også et skille mellom en typisk konservativ og en liberal tilnærming til å forstå de institusjonelle forutsetningene for et fritt samfunn.

I kronikken bruker Røe Isaksen gjentatte ganger ordet liberal, men uten noe forsøk på å gi ordet et innhold. For meg betyr liberal, i denne normative sammenhengen, en beskrivelse av frihetens ideologi og politikk. Med det forstår jeg en politikk som fremmer personlig frihet som et felleseie for alle samfunnsborgere, og som setter friheten øverst, men ikke alene, blant de verdiene som veileder våre bidrag til å påvirke samfunnsutviklingen til det bedre.

Jeg har ingen store problemer med det Røe Isaksen beskriver som kjernen i det liberale demokratiet, et demokrati som balanseres av en rettsstat «som skal beskytte den enkelte borger mot selve flertallet», og at både flertallets og statens makt dermed er begrenset. Men det er likevel ikke uvesentlig å tillegge at rettsstaten, som en liberal institusjon, i første rekke handler om å sikre alle borgere visse garanterte friheter og rettigheter, likhet for loven og en rettferdig og upartisk rettsforvaltning, samt sikre maktbalanse mellom den utøvende, lovgivende og dømmende statsmakt.

Denne liberale markedsøkonomien har under lengre tid stått under et lignende illiberalt press.

Problemet oppstår når Røe Isaksen summarisk beskriver sammenhengene mellom demokrati og markedsøkonomi på denne måten: «I realiteten var det aldri slik at en liberal markedsøkonomi forutsatte et liberalt demokrati, eller omvendt.»

Denne oppsiktsvekkende påstanden går sikkert rett hjem hos liberalismekritikere både til høyre og venstre, men påstanden antyder først og fremst en alvorlig brist i Røe Isaksens forsøk på institusjonell opplysning. Bristen blir ikke mindre når vi ser litt nærmere på de utvalgte eksemplene som blir brukt til å underbygge påstanden. Disse eksemplene kommer jeg tilbake til, en etter en.

Misvisende begreper

La meg starte med Røe Isaksens begrepsbruk. Hvis han i den refererte påstanden i stedet for «liberal markedsøkonomi» hadde skrevet «økonomisk system preget av privilegier, maktkonsentrasjon og statskapitalisme», ville påstanden vært langt riktigere. Det vi beskriver med begrepet «liberal markedsøkonomi» har lite å gjøre med den til enhver tid «reelt eksisterende kapitalisme» eller et fullstendig uregulert økonomisk system som aldri noen gang har eksistert.

En liberal markedsøkonomi er tvert i mot betinget av politikk, nærmere bestemt av et sett av institusjonaliserte spilleregler som muliggjør og sikrer en åpen og konkurransebasert markedsøkonomi, og som maksimerer frihet og minimerer makt i Walter Euckens forstand.

Begrepet liberal markedsøkonomi blir helt meningsløst hvis man forsøker å løsrive det fra et begrep om et økonomisk system som fremmer frihet, åpner muligheter for alle, og motvirker maktkonsentrasjon basert på rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle.

Denne liberale markedsøkonomien har under lengre tid stått under et lignende illiberalt press, i form av en snikende autoritærisme, som vi i løpet av de senere årene har opplevd at demokratiet er utsatt for i flere land. Dette sier Røe Isaksen symptomatisk ikke noe om.

Dessuten: Den liberale markedsøkonomien er akkurat like kritisk betinget av den liberale rettsstaten som det liberale demokratiet er. For det andre må alle spilleregler vedlikeholdes basert på legitimerte og transparente demokratiske beslutningsprosesser – ikke minst for å sikre mot korrupsjon, maktkonsentrasjon, rent seeking, økonomisk-politisk inkompetanse og uforutsigbarhet.

Logisk og empirisk brist

Mitt hovedpoenget er naturligvis ikke å påpeke problemer som følge av en misvisende eller ubevisst bruk av begreper. Viktigere er det at Røe Isaksens påstand feiler i både logisk og empirisk forstand, og korresponderer svært dårlig med virkeligheten. Det kan i hvert fall se ut som om Røe Isaksen ikke har fått med seg hvor overveldende tydelig sammenhengene har vist seg å være mellom graden av økonomisk frihet og graden av demokratisk styresett. Denne empiriske sammenhengen var vist seg å være meget robust, over hele verden.

Hvor sterk sammenhengen er, gir figuren under en tydelig indikasjon på. Figuren viser samvariasjonsmønstret internasjonalt, basert på de siste tilgjengelige data, basert på de mest brukte indeksene for henholdsvis økonomisk frihet og demokratisk kvalitet.

Som dataene i figuren viser er det også verd å merke seg at scoren på demokratisk kvalitet (den vertikale aksen) til og med har en tendens til styrke seg mer enn proporsjonalt med økning i graden av økonomisk frihet (den horisontale aksen).

Dette empiriske funnet kan vanskelig tolkes som noe annet enn et empirisk motbevis av Røe Isaksens påståtte fristilling mellom markedsøkonomi og demokrati.

Men det er også svært vanskelig å forestille seg en åpen og levende demokratisk offentlighet, samt en rettferdig og virksom politisk konkurranse om velgernes tillit, hvis ikke samfunnet også er preget av et mangfold av bedrifter og organisasjoner.

Men det er langt mer å si om dette: La oss derfor også gå litt nærmere inn på den omvendte sammenhengen: I hvilken grad det liberale demokratiet forutsetter en liberal markedsøkonomi. I utgangspunktet kan vi her slå fast følgende faktum, som hittil ikke er motbevist: Det finnes ingen eksempler på et velfungerende og sterkt forankret demokrati, med en fri presse, som ikke har et økonomisk system som i hovedtrekk kan karakteriseres som en markedsøkonomi. Dette er ikke noe mysterium, så lenge vi erkjenner at den personlige friheten vanskelig lar seg stykke opp i tilfeldige småbiter. Enten er friheten hel, eller så eksisterer den ikke.

Vi kan vanskelig tenke oss et velfungerende demokrati uten en fri og uavhengig presse og frie medier. Frie og uavhengige medier forutsetter i sin tur privat eiendomsrett og næringsfrihet, og en liberal rettsstat som garanterer for både ytringsfriheten, den private eiendomsretten og næringsfriheten.

Men det er også svært vanskelig å forestille seg en åpen og levende demokratisk offentlighet, samt en rettferdig og virksom politisk konkurranse om velgernes tillit, hvis ikke samfunnet også er preget av et mangfold av bedrifter og organisasjoner. Og av et minimum av uavhengige personer som kan delta i en politisk diskusjon med egne meninger, uten å frykte sanksjoner fra en dominerende og mektig arbeidsgiver eller fra en allestedsnærværende allmektig stat.

Siden vi ikke kjenner til noen økonomisk modell som i større grad fremmer åpenhet, desentralisering og mangfold enn en liberal markedsøkonomi, bør vi heller ikke la oss overraske over hvor sterk sammenhengene har vist seg å være mellom et lands grad av økonomisk frihet og graden av demokratisk kvalitet.

I realiteten er naturligvis sammenhengene mellom demokrati og markedsøkonomi også preget av i hvilken grad de nevnte institusjonene, både hver for seg og i samspill med hverandre, bidrar til å skape gode forutsetninger for en menneskeverdig tilværelse og sosial fremgang, på en måte som inkluderer alle.

Det er for eksempel liten grunn til å betvile at de vellykkede markedsøkonomiske reformene i Vest-Tyskland og Italia etter andre verdenskrig også fikk en helt avgjørende betydning for den alminnelige oppslutning om demokratiet i disse to landene. Tyskland er også et tragisk bevis på det stikk motsatte: hvordan landets mangeårige proteksjonisme, statsintervensjonisme og politisk favorisering av kartelldannelser, fra Bismarck til Weimar, suksessivt formet et økonomisk system som økonomen Wilhelm Röpke senere karakteriserte som pre-kollektivisert – og som senere fungerte som en rød løper for nasjonalsosialistenes totale maktovertagelse.

Eksemplene halter

La oss se litt nærmere på de eksemplene som Røe Isaksen bruker til å underbygge sin feilaktige påstand, og starte med India:

«India var et demokrati, men i mange år ingen reell markedsøkonomi», skriver Røe Isaksen. Men er ikke India vel så mye et eksempel på at både demokratiet og det økonomiske systemet har vist seg korrigerbart, så lenge den økonomiske sosialismen ikke nådde opp til et ikke-reversibelt nivå, uansett om det også viste seg å være notorisk vanskelig å etablere en sosialistisk planøkonomi i et så mangefasettert land som India? Dessuten: Har ikke nettopp de siste tiårenes økonomiske fremgang i India vært et resultat av en gradvis overgang til mer markedsøkonomi og større åpenhet for internasjonal handel?

Forresten: Vi trenger ikke reise lenger enn til vårt eget land for å finne en slags parallell til den indiske utviklingen. Jeg tenker her på den planøkonomiske perioden etter andre verdenskrig. Også den norske planøkonomiske modellen ble som kjent korrigert av det norske demokratiet før det var for sent, etter det berømte påskeopprøret i Arbeiderpartiet i 1953. Norge unngikk dermed å ende opp i et varig planøkonomisk mareritt.

Det neste eksemplet til Røe Isaksen, som for øvrig også er et yndlingseksempel blant markedskritikere på ytterste venstre fløy, er Chile: «Militærdiktaturet Chile var under Pinochet markedsliberalt, men slett intet liberalt demokrati.»

Muligens var det også et hell i uhell at Pinochet selv ikke hadde noe som helst greie på økonomisk politikk, og dermed overlot dette til de unge fagfolkene.

Selve utsagnet er delvis korrekt, men samtidig altfor lettvint og misvisende. Forhistorien var en fullstendig feilslått sosialistisk økonomisk politikk under president Allende, som kneblet økonomiens vekstkraft og skapte en alvorlig økonomisk krise som ble en ulykke for den vanlige chilener. Den økonomiske krisen var sterkt medvirkende til at det grusomme statskuppet faktisk kunne gjennomføres, og en årsak til at kuppet, på tragisk vis, også viste seg å ha en viss oppslutning i befolkningen.

At de økonomiske reformene som etter hvert ble gjennomført av Pinochet-regimet i stor grad var av liberaliserende art, var imidlertid langt mer preget av historiske tilfeldigheter enn mange med ferdigtygde fortellinger liker å bli minnet om. Den lille gruppen av unge økonomer i departementer og i sentralbanken, som hadde studert ved Chicago-universitetet, og som tok initiativ for å bli rådført av sin gamle professor Arnold Harberger, innhentet også faglige råd av flere ved Chicago-Universitetet, deriblant fra Milton Friedman.

Muligens var det også et hell i uhell at Pinochet selv ikke hadde noe som helst greie på økonomisk politikk, og dermed overlot dette til de unge fagfolkene. Historien, hverken før, under eller etter kuppet er noen vakker fortelling, men fasit i dag er ikke til å benekte: Den chilenske økonomien kom seg på fote og har siden vist seg å fungere bedre enn samtlige andre økonomier i Sør-Amerika, på nær sagt alle områder. Ikke nok med det: Også demokratiet kom relativt raskt tilbake, for fullt, og Chile fremstår i dag som det mest stabile og funksjonsdyktige demokratiet i Sør-Amerika.

Hvis noen påstår at dette ikke har noe som helst å gjøre med den positive økonomiske utviklingen over mange år, under skiftende regjeringer, basert på en langt mer liberal markedsøkonomisk modell enn den under Allendes styre, så har man et formidabelt forklaringsproblem.

Så kan man spørre: Hva er det de lange linjene i Chiles historie egentlig forteller oss om sammenhengene mellom demokrati og markedsøkonomi? Helt sikkert er det at historien på ingen måte holder som et historisk bevis på at «en liberal markedsøkonomi ikke forutsetter et liberalt demokrati», slik Røe Isaksen vil ha oss til å tro.

Til slutt nevner Røe Isaksen at mange er blitt skuffet over den politiske utviklingen i Russland og Kina etter de økonomiske liberaliseringsreformene. Ja, det er utvilsomt mange av oss som er skuffet, selv om det er høyst diskutabelt hvor liberale de aktuelle reformene kan sies å ha vært. På nytt er spørsmålet: Hva beviser egentlig utviklingen vi har sett siden Sovjet-Russlands implosjon og Kina startet opp med spredte markedseksperimenter, og senere med åpning mot verdensøkonomien?

Kina er så visst heller ingen liberal markedsøkonomi, og anerkjennes da heller ikke offisielt som en «markedsøkonomi» i WTO.

Er ikke Russland først og fremst et bevis på hvor stor risikoen har vist seg å være for å utvikle et organisert oligarkstyrt kleptokrati når man slipper tak i alle lover og regler i en radikal overgangsperiode, spesielt i et land uten rettsstatlige tradisjoner? Russland fikk aldri noen liberal markedsøkonomi, men derimot en oligarkisk kapitalisme, og fikk som kjent aldri noe forankret liberalt demokrati – men snarere et autoritært skinndemokrati, eller demokratur som noen også har kalt det. Det skal godt gjøres å ikke se den skuffelsen mange har følt i lys av nettopp det institusjonelle vakuumet som fikk lov til å vedvare. Hva mener egentlig Røe Isaksen med å trekke frem Russland i denne sammenheng? Jeg får på nytt mistanke om at Røe Isaksens villedende begrepsbruk og sviktende referanseramme ender opp med å bringe hans egne tanker inn på et sterilt blindspor.

Kina er så visst heller ingen liberal markedsøkonomi, og anerkjennes da heller ikke offisielt som en «markedsøkonomi» i WTO. «Ett land – to systemer» er et bedre uttrykk for en ettpartistat som forsøker å få mest mulig ut av en todelt økonomi, som i hovedsak består av en statlig tungindustri, en statlig styrt finanssektor, kombinert med en konkurranseutsatt internasjonal sektor og en nesten fullprivatisert «ny digital økonomi». Ja, det er liten sjanse for å se for seg noe mer enn et lokaldemokrati i Kina på mellomlang sikt, selv om man ikke skal bagatellisere de mange fremganger og økte valgmuligheter som kineserne har god grunn til å verdsette, spesielt når man sammenligner med tidligere tider.

Men den som ser litt nærmere på Kina, vil også observere et par utviklingstrekk som gir et visst håp for fremtiden. Det er for eksempel ikke noe å si på demokratiengasjementet blant den unge generasjonen i Hong Kong. Denne delen av Kina har lange erfaringer med både en liberal rettsstat, en liberal markedsøkonomi og et lokalt selvstyre med demokratiske innslag. Hva forteller dette om liberale institusjoners gjensidige forutsetninger og avhengigheter? Eller ta Taiwan, eller for den saks skyld Sør-Korea. Har ikke disse landene nettopp vist at demokratiet og markedsøkonomien over tid er i stand til å korrigere og forsterke hverandre?

Institusjonell forståelse

Problemet med Røe Isaksens forståelse av de liberale institusjonenes innhold, samspill og gjensidige avhengigheter er egentlig et ganske typisk konservativt og sosialdemokratisk problem. Fra et liberalt ståsted er dette konservative problemet alt annet enn trivielt, og fra et ordoliberalt perspektiv i Walter Euckens ånd, er problemet fatalt. Jeg er her helt på linje med økonomen Walter Euckens og sosiologen Ralf Dahrendorfs forståelse av de liberale institusjonenes gjensidige avhengigheter.

Nettopp her har konservative og sosialdemokratiske regjeringer i lang tid nærmest konkurrert om å feile.

For det første innebærer den manglende forståelsen for gjensidige avhengigheter at man generelt blir mindre årvåken for institusjonell forvitring, også den som skjer rett foran ens egen nese. Dermed er faren stor for at man neglisjerer behovet for å vedlikeholde, fornye og videreutvikle nettopp de institusjonene som gjør den personlige friheten mulig og reell, og som gjør at de økonomiske spillereglene tilfredsstiller kriteriene for en velfungerende liberal markedsøkonomi.

Nettopp her har konservative og sosialdemokratiske regjeringer i lang tid nærmest konkurrert om å feile. Konservative regjeringer har typisk nok ikke engang klart å leve opp til Edmund Burkes kloke ord om «å forandre for å bevare». En rekke konservativt dominerte regjeringer har dermed kommet i skade for selv å bli en del av det institusjonelle forvitringsproblemet. Dette bør tas alvorlig fordi alle, absolutt alle institusjoner før eller siden vil forvitre i møte med endringer i kunnskap, teknologi, og maktforhold i samfunnet – hvis de ikke blir gjenstand for aktivt vedlikehold og fornyelse.

For det andre bidrar en overflatisk behandling av liberale institusjoner, og deres pleie, til at man blir langt mindre kritiske og bevisste på viktigheten av å observere og trekke lærdommer ut fra institusjonenes samspill med virkeligheten – hvordan spillereglene påvirker faktiske utfall på ulike områder av samfunnet. Her er synderegistret like stort som reformviljen er liten. Veien kan derfor også vise seg å være kort fra institusjonell ubevissthet og manglende reformer til skuffede velgere, som lett kan føle at politikerne ikke har grep om viktige problemer som angår dem i hverdagen.

Jeg tviler også på om Røe Isaksen møtte på særlig mange liberale perspektiver i det seminaret han deltok på i København, og som han også omtalte i sin kronikk i Aftenposten.

Neste nivå i denne spiralen blir lett politisk apati og politikerforakt. Tenk bare på det omfattende og mangeårige økonomisk-politiske forfallet i forkant av finanskrisen i USA, uten dermed å miste av synet president Trumps aktuelle angrep på liberale institusjoner over en bred front, så vel innenlands som internasjonalt.

Det som står på spill

I denne situasjonen er det urovekkende å registrere at det synes å ha blitt noe i retning av en intellektuell hobby å tildele all skyld for uheldig samfunnsutvikling til noen, eller noe med et liberalt tilnavn (nyliberalismen, de liberale elitene, de liberale idealistene osv.). Felles for alle disse anklagene, enten de kommer fra autoritære populister på begge ytterfløyer, eller fra sentrumsnasjonale eller nasjonalkonservative som svirrer rundt de samme ytterkantene, er at de aldri refererer til den moderne liberalismens forståelse av frihetens institusjonelle forutsetninger.

Tvert imot ser det ut til at hovedregelen er denne: Liberalismekritikerne ser ikke ut til å ha lest Eucken, Hayek, Röpke, Einaudi, Aron og Dahrendorf, eller for den saks skyld bestselgeren Why Nations Fail av Daron Acemoglu og James Robinson.

Jeg tviler også på om Røe Isaksen møtte på særlig mange liberale perspektiver i det seminaret han deltok på i København, og som han også omtalte i sin kronikk i Aftenposten. Ut fra de navnene han nevner går det snarere en konservativ og new labour-tråd gjennom forsamlingen, som nettopp bestod av tidligere ledende politikere som selv satt ved regjeringsbordene i en periode hvor det ble bedrevet omfattende institusjonell søvngang og begått store illiberale feilgrep i internasjonal politikk.

Heller ikke på dette grunnlaget er jeg overrasket over at Røe Isaksen kommer ut av dette seminaret med en passiv konklusjon om i første rekke å reflektere over «hva som faktisk står på spill». Tenk om det spørsmålet heller hadde blitt stilt på 1990-tallet, da det institusjonelle forfallet for alvor startet.

Jeg føler meg heller ikke sikker på at «det som faktisk står på spill» egentlig er riktig forstått. En viktig grunn til det er at det nettopp er blant konservative og sosialdemokrater, som stort sett har vekslet ved å sitte med makten, at vi finner kildene til mange av vår tids politiske skuffelser. Den politiske eliten i vår tid lider ikke av noe oppdiktet «liberalt overherredømme», men snarere av et stort liberalt underskudd.

Det som står på spill er ikke bare det liberale demokratiet, men hele den gjensidig betingede institusjonelle infrastrukturen som i siste instans gjør vår personlige frihet mulig og reell.

I skrivende øyeblikk ble jeg nettopp minnet om en tweet fra Anne Applebaum hvor hun nevnte at den nasjonalkonservative polske regjeringen nå går inn for å innføre en lov som åpner for statlig konfiskering av private selskaper i Polen. Er det egentlig så overraskende? Dessuten slår det meg at det kanskje heller ikke er noen tilfeldighet at finansmarkedene har begynt å tvile på sentralbankens uavhengighet i det erdoganske sultanatet i Tyrkia.

Jeg trenger sikkert ikke tillegge så mye mer om Trump enn å understreke at den degenererte formen for amerikansk kapitalisme – crony capitalism – har lite å gjøre med en liberal markedsøkonomi. Derimot har denne «reelt eksisterende kapitalismen» en hel del å gjøre med en undergraving av både internasjonale og nasjonale institusjoner, som nesten alle i Vesten en gang forstod som en manifestasjon av et solidarisk verdifellesskap. Institusjoner som er tuftet på den personlige frihetens forankring i et liberalt demokrati, underbygget av rettsstaten og markedsøkonomien, samt et regelbasert multilateralt rammeverk for frihandel og internasjonal økonomisk integrasjon.

Historikeren Heinrich August Winkler har dessuten minnet oss om, allerede under neocon-perioden i 2003, at «uten en konsensus i spørsmålet om hvilke normer den nye verdensorden (etter andre verdenskrig) skulle bli bygd på, hadde aldri det atlantiske samarbeidet hatt noen fremtid.»

Men for all del, la oss gjerne starte med å erkjenne hva som står på spill, selv om det budskapet kommer i seneste laget. Men samtidig bør vi erkjenne at det som i liberal tenkning står på spill er noe mer enn det Røe Isaksen har gitt uttrykk for i Aftenposten 10. august. Det som står på spill er ikke bare det liberale demokratiet, men hele den gjensidig betingede institusjonelle infrastrukturen som i siste instans gjør vår personlige frihet mulig og reell – det vil si hele det liberale samfunnssystemet, inklusive det frie og uavhengige sivilsamfunnet. Den som erkjenner dette poenget har god grunn til å spørre: Kanskje den moderne liberalismen har mer å by på, inklusive realisme, enn Røe Isaksens konservatisme?

Skal vi komme videre er første bud å forstå at de liberale institusjonenes innbyrdes orden ikke er likegyldig, og at disse institusjonene ikke svirrer rundt sin egen akse, løsrevet fra hverandre.

Tvert imot: De både betinger hverandre og forutsetter et minstemål av uavhengighet fra hverandre – en utvidet form for maktbalanse – for å tjene som frihetens infrastruktur. Det er en genuin liberal innsikt som peker langt forbi konservative betraktninger i status quo.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden