Ideer

Er et borgerlig perspektiv i norsk politikk mulig?

Frihet er frihet til det gode og det onde, skriver filosof Kjell Madsen.

Bilde: Pixabay

Det er forståelig at de som ønsker et «varmere samfunn», ikke legger vekt på frihet. Den indre frihet er emosjonelt ubestemt.

26. oktober i år publiserte Minerva en tankevekkende artikkel av Mathilde Fasting: Total mangel på borgerlige perspektiver i diskusjonen om statsbudsjettet, med en logisk oppfølger som ingress: Hvordan havnet vi her?

Svaret synes opplagt: Einar Førde fikk rett, nordmenn kan være uenige om mye, men i praksis er vi sosialdemokrater. Det gjenspeiles på Stortinget. I dag er 9 partier representert, alle er sosialdemokratiske. Alle godtar prinsippet at staten skal sørge for fellesgodene slik at ressurser samtidig omfordeles.

Det er riktignok uenighet om hva og hvem som skal prioriteres høyest, slik at annet må prioriteres litt mindre høyt. Staten er essensielt en velferdsstat. Den ser det også som sin oppgave å oppdra oss til riktige holdninger og synspunkter, og lykkes ganske godt.

At staten også har voldsmonopolet og skal ivareta borgernes sikkerhet, blir ikke benektet av noen. Slike oppgaver tilsier en hard, en stålblå stat. På denne faste grunn er det reist en overbygning som er mer synlig, myk, vennlig og raus. Økonomisk fornuft må si sitt, bevares, men man forventer at det sies innenfor vennlighetens vide ramme.

Konsekvensen lar seg tallfeste, som Fasting påpeker: «Måler man andelen som prosent av fastlands-BNP (uten oljen), utgjør offentlig sektor 58,1 prosent. Det er høyere enn i noe annet OECD-land, der snittet er 44,6 prosent.»

Frp var en gang i opposisjon. Man minnes partiet som ble stiftet for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep».

Tradisjonelt har borgerlig politikk stått i opposisjon til dette. I forrige århundre advarte Høyre mot «formynderstaten». Men Erna Solberg gjør det hun må som norsk statsminister, hun bedriver sosialdemokratisk politikk. Hva med ressursene som det offentlige ikke forvalter?

De private husholdningene bestemmer hva de vil prioritere, men det er jo grenser for hva fellesskapet har råd til. Som Fasting skriver: «Praktisk talt ingen snakker om at politikerne forvalter borgernes penger. Det høres mer ut som om pengene er politikernes, og at penger vi som borgere selv har, eller for eksempel får mer av ved en skattelette, nærmest er bortkastede.»

Artikkelen fortsetter under lenken:

Total mangel på borgerlige perspektiver i diskusjonen om statsbudsjettet

Forskjeller må hevdes  

H og Ap står hverandre nær i viktige saker, likevel er en koalisjon utenkelig, først og fremst av respekt for gammel tradisjon. Dessuten gir erfaringer fra Tyskland en kraftig advarsel. Både CDU/CSU og SPD har tapt stort i de seneste delstatsvalgene, dramatisk for partier som har dominert tysk politikk i etterkrigstiden.

Tilbakegangen skyldes primært at venstre har gått mot høyre, høyre mot venstre. Partiene er blitt for like og fløypartiene vokser, De Grønne mer enn AfD. Så H og Ap gjør klokt i å fremheve forskjeller som tross alt finnes. Alle partier må gi inntrykk av å være noe helt for seg selv. Påstanden at de alle er sosialdemokratiske, må indignert avvises. Faktisk gir omfattende konsensus krydret med enkelte sinte divergenser en stabil politisk kultur. Den ville ikke blitt så rotfestet om den ikke var velegnet for et velstående samfunn med egalitære idealer.

Men nå antas vedvarende velstand. Et stramt statsbudsjett vil i dag fremstå som stålblått, noe i likhet med væpnet politi. Vi har nemlig en gammel tante som sitter på en enorm formue. Tanten vil overleve oss alle og sier at hun må tenke på våre etterkommere. Selvsagt godtar vi det, så lenge det jevnlig foræres rundhåndet. Den kloke, gamle tanten forsøker å forklare at hun i virkeligheten er en abstraksjon, men forgjeves.

Det nasjonalkonservative perspektivet 

En viss politisk fornyelse er tenkelig på området der vi faktisk er Annerledeslandet: Det finnes ikke noe norsk nasjonalkonservativt parti. Fraværet gjør Norge til et særtilfelle i Europa i dag. Det finnes to partier med potensiale: Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Begge har skjebnesvangert knyttet seg til større partnere, med konturløshet som uunngåelig resultat. Potensialet i Sp virker svakt. Riktignok er det god, gammel nasjonalisme å støtte grunneierne i et land, men det alene holder ikke.

Frp var en gang i opposisjon. Man minnes partiet som ble stiftet for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». For et parti som offisielt erklærer seg liberalistisk, burde fravær av liberalistiske perspektiver i statsbudsjettet være pinlig.

Et Listhaug-FrP ville sikkert være sosialdemokratisk. Nasjonalkonservative partier ellers i Europa har ikke redusert velferd på programmet, snarere tvert om.

Men nei, finansminister Siv Jensen er like stolt hver høst. Og hun lykkes, for den tradisjonelle anklagen om at de borgerlige «raserer velferdsstaten», har forstummet. Nå får hun antakelig hjelp av Krf til å holde anklagen unna.

Snoen har påpekt at Det egentlige FrP finnes, et parti som stadig er i opposisjon. Når egentlighetens dronning heter Sylvi Listhaug, er det ikke fordi hun vil gjenopplive Anders Langes program. Hun elskes og hates for sitt retoriske fyrverkeri, men aller mest fordi hun er en nasjonalkonservativ politiker.

Et Listhaug-FrP ville sikkert være sosialdemokratisk. Nasjonalkonservative partier ellers i Europa har ikke redusert velferd på programmet, snarere tvert om. Det er et spørsmål om disse partiene bør kalles borgerlige. Jeg mener det kan forsvares, siden nasjonalisme er et tradisjonelt trekk ved borgerlighet. Nå som før er det kosmopolitiske borgerskapet sammensatt av eliter, noen med underlig naiv tro på at liberalt demokrati kan gi avkall på nasjonalstaten.

I et Listhaug-FrP er det mye å være uenig om, fremfor alt EØS og Schengen. Partiet vil trenge all den enighet det kan oppvise, og da holder det ikke med stans i fremmedkulturell innvandring. Man må dessuten slå ring om velferdsstaten. Og markere sin egenart ved å kjempe for 1 promilles reduksjon i kulturbudsjettet.

I overskuelig fremtid vil gangbar norsk sosialisme, liberalisme, konservatisme, populisme og nasjonalisme dras mot norsk sosialdemokrati som mot et svart hull i kosmos. Her er poenget at energien sies å være stor der inne.

Et borgerlig perspektiv: indre frihet

Innerst i mang en grublende småborger bor en frustrert anarkist. Det er en oppgave for staten dempe frustrasjonen. Staten kan for eksempel understreke at pengene jeg får beholde når skattene er betalt, virkelig er mine penger. Innenfor lovens rammer kan jeg gjøre med dem akkurat som jeg vil. Jeg står fritt til å neglisjere alle råd om sunn livsstil, vær så god, gå til grunne i fyll og potetgull.

Friheten står for integritet, kan ikke begrunnes og trenger ingen begrunnelse. Er dette en trøsterik illusjon? Eller er det tale om en vesentlig realitet?

Dessuten kan staten påpeke at den stålblå basisen er der for å beskytte meg. Det finnes flere som er atskillig farligere enn din maktesløse anarkist, bemerker staten. Borgeren verdsetter forsikringer om råderett og trygghet, men de angår ikke kjernen, som er indre frihet.

Den indre friheten er urørbar. Den står for integritet, kan ikke begrunnes og trenger ingen begrunnelse. Er dette en trøsterik illusjon? Eller er det tale om en vesentlig realitet? Det første alternativet gir grunn til anklage mot et samfunn som legger opp til illusjonen.

Selv sogner jeg til det andre alternativet, det idealistiske synet. Jeg ser det som et borgerlig perspektiv, som må ta tilbørlig hensyn til historie og kultur. Den indre friheten inkarneres på ulik vis i ulike samfunn og historiske epoker, og selvsagt uttrykkes den individuelt forskjellig. Eller den uttrykkes ikke i det hele tatt. Den er tvetydig i politisk filosofi og uforutsigbar i praktisk politikk.

Tvetydigheten skyldes at indre frihet og politisk frihet er prinsipielt uavhengig av hverandre. Modig opposisjon i diktaturer vitner om det. Siden indre frihet kan stå alene, kan den også finne seg til rette i diktaturet. Den er ikke en sikker støtte for noe regime. Den kan vende seg bort fra det offentlige gjøgleriet og si som Alf Larsen: «Hvis jeg ikke hadde min ensomhet hvor ensom var jeg ikke da!».

For sindige borgerlige politikere var det viktig å motarbeide sosialteknokratiske inngrep i samfunnet, for eksempel da staten på 50-tallet ville tvinge frem et nytt skriftspråk kalt «samnorsk». Siden troen på slike forordninger har gått tilbake, er det borgerlige perspektivet blitt mindre polemisk og dermed mer inderlig. Den sindige Trygve Bratteli viste også en forsonlig holdning da han omtalte de borgerlige som «fremskrittets baktropper». Et regjerende parti kan selvsagt ikke se seg selv slik.

Det er forståelig at de som ønsker et «varmere samfunn», ikke legger vekt på frihet. Det som da må fremheves, er fellesskap og hengivenhet. For sant nok, det varme har vi fra naturen, fra familien, de nære forhold, der frihet underordner seg mange hensyn.

Frihet har en sikker egenverdi og en usikker verdi som middel til noe annet.

Den indre frihet derimot er emosjonelt ubestemt. Den kan bli hard og hensynsløs. At mennesker i uforstyrret frihet handler naturlig godt, er en fiks idé som blant annet la til rette for forestillingen om «den edle villmann».

Sannheten er vel heller at frihet er frihet til det gode og det onde. Den stålblå staten blir overflødig når friheten er avskaffet. Alle dystopier kretser om tapt frihet. Mest relevant virker stadig sjangeren Huxley skapte med Brave New World – friheten blir for tung å bære. Man foretrekker teknologisk velferd og trygghet.

Frihet har en sikker egenverdi og en usikker verdi som middel til noe annet. Den som tror at frihet fører til lykke, blir lett skuffet. Kanskje er Simone de Beauvoir den som sterkest har insistert på at lykke ikke skal sammenblandes med frihet.

Det liberale demokratiet i dag er truet av overtroen på hva det er og hva det kan yte. Det borgerlige perspektivet erstatter overtroen med en mer åpent utrygg frihet. Det insisterer på frihetens egenverdi, ikke frihet som nøkkel til harmoni og glede i fellesskapet.

I en mektig stat som holdes tilbake av liberale prinsipper, kan borgerne si hva de vil om dette og andre metafysiske emner. Det var ikke alltid tillatt. Og der er vi igjen – også frihet fremtrer lett som en gave fra en vennlig og raus stat.

Les også: 

– Ikke sikkert demokratiet vil bestå i Vesten

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden