Debatt

Er fredsavtalen i Colombia vellykket?

Norge var til stedet da fredsavtalen i Colombia ble kunngjort.

Bilde: Wikimedia commons

Det var en enorm diplomatisk seier for Børge Brende å stå på podiet når fredsavtalen i Colombia ble kunngjort, men har avtalen levd opp til forventningene?

Den 27. august i år la Norad frem en evaluering av Norges rolle i fredsprosessen i Colombia. Rapporten konkluderer med at Norges innsats i Colombia var vellykket og at norsk fredsengasjement kan lykkes hvis forutsetningene ligger til rette for det. Evalueringen inneholder mange interessante betraktninger, men bommer på det vesentlige. Norad har greid det kunststykket å evaluere Norges innsats i Colombia uten å vurdere om selve fredsavtalen er vellykket eller ikke. For Norad er det av en eller annen grunn ikke relevant å bedømme om det faktisk ble fred i Colombia.

Ble det fred i Colombia? Det blir et definisjonsspørsmål. Man har definert volden i Colombia som krig fordi FARC og ELN geriljaen oppfattes som politiske opprørere. Geriljaen har lenge vært narkotikakartell med en politisk fasade. Konflikten i Colombia ligner lite på krig i tradisjonell forstand. Det dreier seg først og fremst om konfrontasjoner mellom kriminelle grupper, som kjemper om kontrollen over kokainproduksjonen og andre illegale økonomier. Når ELN geriljaen eller utbrytere fra FARC massakrerte 7 personer 31. juli i år, eller når regjeringen bomber leire med geriljasoldater som ikke har levert inn våpnene, så defineres det nå som “kriminalitet «og ikke som “væpnet konflikt”.  Man har gjort et politisk vedtak om å kalle det fred. Det er åpenbart gunstig for at Colombia kan tiltrekke seg flere utenlandske investeringer. For de som blir drept har det ingen betydning om man kaller det krig eller kriminalitet, så lenge dynamikken er den samme.

Når det er sagt er Colombia i dag ett mye tryggere land enn det var før. Antallet drap i Colombia gått ned fra 28.777 i 2002 til 11.718 drap i året i 2017. Fredsavtalen har utvilsomt bidratt (på kort sikt), men nedgangen i volden begynte da Álvaro Uribe ble president i Colombia i 2002. I 2018 har utviklingen snudd. I noen områder hvor rivaliseringen om narkotika er sterk, har antall drap økt med opp til 200 % i 2018. Dette er ikke overraskende sett i lys av at Santos regjeringen i 2016 sluttet med giftsprøyting av kokaavlinger, en innrømmelse til FARC. Siden da har arealet hvor koka produseres tredoblet seg til 207.000 hektar i 2017. Fra i sommer har det sirkulert informasjon om at avhoppere fra FARC planlegger å gjenopprette geriljaen som én organisasjon. En av grunnene er at regjeringen ikke har greid å reintegrere tidligere geriljamedlemmer på en god måte.  Hvis det skjer er fiaskoen komplett.

I Norads evaluering står det at “det er en bred oppfatning, både i Norge og internasjonalt, at Norge er en nasjon som har en spesiell tradisjon for å fremme fred.” Det står ikke et ord i rapporten om hva målet med Norges innsats i Colombia var. Er målet bare å være en fredsnasjon? Tilsynelatende har ikke norsk politikk i Colombia hatt noe mål. Selvsagt har regjeringen et mål, men ett som de ikke vil uttale offentlig. Det egentlige målet med norsk fredsmegling, også i Colombia, har hele tiden vært å skape seg en viktig posisjon i internasjonal politikk, spesielt i forhold til USA. Det handler om å være en relevant støttespiller for USA og skaffe seg størst mulig internasjonal prestisje. Det var en enorm diplomatisk seier for Børge Brende å stå på podiet når fredsavtalen i Colombia ble undertegnet sammen med FNs generalsekretær. Det er lenge siden UD har kunnet vise til en vellykket fredsavtale hvor Norge har vært involvert. For at norsk fredsmegling skal ha livets rett er det uhyre viktig for UD å kunne fremstille innsatsen i Colombia som vellykket. Hva som skjer i Colombia etterpå er nokså likegyldig for Norge, så lenge det er mulig å fremstille dette internasjonalt som en suksess.

Mantraet er at det er partenesom har ansvaret for freden, Norge er bare en tilrettelegger. Det er utvilsomt riktig, samtidig som Norge, uten å ville det og uten å forstå det selv, har bidratt til en politisk kjedereaksjon i Colombia. Slik jeg beskrev i en kronikk i Aftenpostener hovedproblemet med den norske tilnærmingen forestillingen om at det kun finnes 2 helt likestilte parter, som i det forhandlingenestarter får monopol på å definere den politiske fremtiden for et helt land. I Colombia viste meningsmålinger at mindre enn 1 % av landets befolkning støttet FARC. FARC er forhatt og oppfattes av de fleste i Colombia som et narkotikakartell. Likevel fikk FARC samme status og anerkjennelse som landets regjering.

Resultatet ble en fredsavtale som ga FARC lederne politisk deltakelse uten først å måtte svare for sine forbrytelser. Flertallet av colombianerne stemte nei i en folkeavstemning om fred.60 % av velgerne satt hjemme i den viktigste folkeavstemningen i landets historie. Når jeg lodder stemningen i ulike regioner og samfunnslag i Colombia er de fleste jeg snakker med likegyldige og skeptiske til alle politikere. Jeg hører mange som er imot avtalen og noen få som støtter den. For å bygge fred er man avhengig av en aktiv støtte i befolkningen, fordi avtalen forutsetter dyptgående endringer i hele samfunnet i Colombia. Det er det fåcolombianere som har noen tro på.  Det sier seg selv at det er nærmest umulig å skape fred i Colombia med 20 % reell oppslutning i befolkningen. Ved å gi FARC en overdreven politisk status og stenge alle andre aktører ute, styrker Norge motkreftene mot fredsavtalen til slikt nivå at den aldri vil kunne la seg gjennomføre.

Jeg mener det er legitimt av Norge å få politisk kapital i bytte når man har gjort en så stor innsats for fred i ett annet land. Men det forutsetter at freden faktisk lykkes og at fredsprosessen ikke fører til at flere blir drept. I de forrige forhandlingene med FARC (1998-2002) var det akkurat det som skjedde. Jeg mener, uten at jeg er helt sikker, at det samme kan ha skjedd i Sør Sudan.  Det er for tidlig å si om det vil skje igjen. Jeg mener likevel at det er noe alvorlig galt med måten Norge driver sitt engasjement for fred på, i land langt borte som vi vet lite om. Hele denne politikken trenger en kritisk og uhildet evaluering og den bør komme fra noen andre enn Norad.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden