DEBATT

Lev Tolstoj mente man trenger Gud for å kunne danne en bevegelse for ikkevold.

Er ikkevold fortsatt mulig?

DEBATT: Å snu det andre kinnet til er ikke akkurat i vinden. Selv ønsker om å begrense strømmen av våpen til krigen i Ukraina blir sterkt kritisert, med rette. Ikkevoldsbevegelsen synes å være død. Tapte vi noe viktig med den?

Publisert Sist oppdatert

Ikkevoldelig motstand mot ondskap har en lang historie, med flere viktige seire mot den ondskapen den ikke tok til våpen mot. Adin Ballou og William Lloyd Garrison mobiliserte det mot det amerikanske slaveriet. Lev Tolstoj la det til grunn for sin undergravelse av det russiske keiserdømmet. Og Mahatma Gandhi og Martin Luther King bekjempet imperialisme og undertrykkelse med det. Å la seg utsette for overmaktens ondskap, har i flere tilfeller hatt en voldsom kraft i å velte den over ende, ved at ondskapen blottlegges for allmenheten.

Tolstoj er spesielt interessant i dagens situasjon, siden han var russisk. Og da ikke som forfatteren av Krig og fred, selv om at det er verdt å notere seg at ukrainerne en gang for alle har bevist tesen hans om at det å holde stand er det avgjørende, og ikke strategi, materiell og store menn. I dag er han mest relevant som forfatter av boken Guds rike finnes hos deg, som er et ikkevoldsmanifest hvor han går hardt til angrep på kirken og staten i Russland.

Tolstoj fant Gud og ble radikalisert etter en eksistensiell midtlivskrise, som nesten tok livet hans. Han fant ikke Gud i kirken, men blant russiske bønder og i Bibelen. Man skulle tro at kirken var et sted hvor det er lett å finne Gud, men ifølge Tolstoj er den en kjettersk institusjon som eksistere for å undergrave og skjule Gud og Jesus. Jesus er krystallklar på at vold ikke er tillat under noen omstendighet. Og han går enda lenger enn det, man skal ikke engang forakte den onde eller sin fiende. De skal man elske.

Hvordan kunne det da ha seg, spurte Tolstoj, at prester jobbet for staten, og egget til krig når det trengtes? Slikt samrøre mellom kirke og hær finnes fortsatt. Den russisk-ortodokse kirken er en sentral aktør i å fremme krigen mot Ukraina. For Tolstoj er den slags ikke bare basert på en selektiv lesning av Bibelen, det er regelrett kjetteri, siden det er en kamp mot Jesu ord og handling.

Troens rolle

Ikkevold og tro er tett forbundet. Det er bare å se på avsnittet over som gjør rede for dens fremste forkjempere. De var alle dypt troende. Denne sammenhengen er ikke tilfeldig. Tolstoj gjør dette poenget klart. For å kunne snu det andre kinnet til når ondskapen kommer for å ta deg, er du nesten helt avhengig av å tro på evig liv for å lykkes. Det samme gjelder når du står opp mot staten når den kommer for å tvinge deg inn i hæren for å ta livet av dine medmennesker.

Hvordan skal du ellers klare å stå for det valget når staten sender prester som har brukt hele livene sine på å knekke unge menn som deg selv? Hvordan skal du ellers holde stand når de sender deg til Sibir eller til galehuset? Og ikke minst, hvordan skal du ellers klare å snu det andre kinnet til når de til sist truer med dødsstraff om du ikke gir deg? Tror du på evig liv er ikke det noe problem. Når du kommer til den himmelske evigheten er det som skjedde på jorden ubetydelig. Tror du derimot at det er snakk om bare det ene livet, sprekker du, og tar heller noen kjipe år i klovnekostyme i hæren som morder i Kaukasus, som Tolstoj formulerte det.

Det finnes nok av eksempler på ateister og andre sekulære som har gitt livene sine for en god sak. Poenget er ikke at det er umulig å være god uten Gud, men ifølge Tolstoj trenger man Gud for å kunne danne en bevegelse for ikkevold. En slik bevegelse må være lett forståelig. Tanken om evig liv og at man burde høre på Jesus er lettere å spre enn tanken om at man burde gi det ene livet man har for saken.

Ibsens Brand illustrerer godt hvordan slike bevegelser kan oppstå. Brand dannet en folkebevegelse, ikke ved å preke, men ved selvoppofrende handling, og ved å vise at han hadde lagt sin skjebne i Guds hender. Den slags smitter, mens preken blir møtt med skepsis når det ikke følges opp. Som en av bøndene som sluttet seg til Brands bevegelse sa, «Alt mangen har oss sagt og vist hvor veien var, før nu; de pekte, men du gikk den, du. […] Ikke tusen ord seg prenter som én gjernings spor.» Skal man starte en bevegelse må man gjøre seg til eksempel for den, ikke talsmann.

Ikkevoldelig legitimitet

Det er her Rødt har feilet. Sentralstyremedlemmer derfra har uttalt seg sterk kritisk mot våpenstøtte til Ukraina. Argumentene deres er tvilsomme, men det er ikke bare derfor de mangler legitimitet. De mangler legitimitet fordi de preker i stedet for å handle. Rødt er ikke et pasifistisk parti, som Bjørnar Moxnes nylig har understreket. De er likevel den sterkeste stemmen i norsk offentlighet når det gjelder å avslutte krigen snarest mulig gjennom forhandlinger, hvor det å dempe våpenstrømmen er et av virkemidlene for å komme dit.

Hvis vi ser for oss at Rødt hadde hørt på Tolstoj og blitt ikkevoldelige aktivister på vegne av Ukraina, hadde de fått en helt annen legitimitet i debatten enn nå som de bare snakker. Hvordan kunne dette ha sett ut? Vi kan for eksempel se for oss at de hadde sendt frivillige til å bedrive humanitært arbeid i Ukraina. Hvis vi ukentlig hadde fått høre fra dem om krigens pris, hadde trykket på russerne for å avslutte krigen økt.

Det er bare fantasien som setter grensene når det gjelder mulige former for aktivisme her. Et annet eksempel hadde vært om Rødt hadde sendt et medlem til Moskva for å lese høyt fra Tolstojs bok. Vedkommende hadde raskt blitt fengslet under kummerlige forhold. Da hadde vi hatt en nordmann der som daglig hadde blottlagt Russlands ondskap for oss i avisene, noe som hadde vært et bidrag til å bringe forhandlinger nærmere, med bedre vilkår for Ukraina. Kanskje kunne det ha inspirert en større bevegelse. I en slik situasjon hadde Rødt vist oss at en annen vei er mulig, hvor man både kan fremme fred og være mot våpen på en og samme tid. Vi måtte som et minimum ha sagt at krigsmotstanden deres er verdt å respektere, i motsetning til nå.

Hvem tør gå den fredelige vei?

Rødt har ikke vist at de er villige til selv å betale en pris for freden. Det er ikke så rart. Det er det ikke mange i dagens samfunn som er. De fleste av oss føler nok at vi har for mye å tape, meg selv inkludert. At vi ikke lenger ser ikkevoldsaktivister i offentligheten, med en liten håndfull hederlige unntak i Russland, tyder på at Tolstojs gud er død.

Kanskje lever Tolstojs gud videre i miljøbevegelsen, hvor det fortsatt finnes folk som er villig til å betale en pris for saken gjennom ikkevoldelig sivil ulydighet. Denne bevegelsen er mangfoldig. I hvor stor eller liten grad den drives av åndelighet er ikke en diskusjon som hører hjemme her, men de fleste er nok enige i at dette ikke er helt uten betydning.

Selv om ikkevoldelig aktivisme kanskje har fått et etterliv i miljøbevegelsen, er prinsippet dødt når gjelder å gjøre motstand mot krig. Prinsippet døde med Tolstojs gud. Veldig få er villige til å sette livet på spill, i ikkevoldelig aksjon mot krig, uten at de tror på etterlivet. Av det blir det ingen bevegelse. Da er det eneste valget som står igjen for å oss å gi ukrainerne de våpnene de trenger, og vi må derfor støtte dem med full styrke. Jeg sørger likevel over tapet. En annen og mer fredelig vei er mulig, men vi tør ikke gå den.

Powered by Labrador CMS