Debatt

Er konservatismen forenlig med klimapolitikken?

Bilde: NASA Scientific Visualization Studio

Det er lett å være enig med redaktør Nils August Andresen når han hevder at klima burde engasjere alle konservative. Men skal de konservative også vinne denne debatten, må de først tillate den.

Minervas redaktør Nils August Andresen hevder at klima og innvandring har betydelige likheter fordi begge har omfattende konsekvenser som ligger frem i tid. Han stiller så spørsmålet om hvorfor konservative er betydelig dårligere på klima enn på innvandring til tross for nyheter om temperatur- og utslippsrekorder og smeltende is.

Nå har det seg slik at argumentene i klimasaken er lite kjent selv etter alle medieoppslagene. Dette kan nok ha noe å gjøre med at klimadebatten tidlig ble erklært over fordi klimaforskerne angivelig var blitt enige. Det er vel også derfor redaktør Andresen tar for gitt at det er en sammenheng mellom menneskeskapte utslipp og temperatur. Årene han viser til var såkalte El Niño-år der varmt vann kommer til overflaten i Stillehavet. Siden dengang har temperaturen falt med over en halv grad. Mer overraskende er det kanskje at Andresen tror innlandsisen på Grønlandsplatået smelter selv om nedbøren her kommer som snø og temperaturen er under null.

En annen årsak til at konservative er for dårlige på klima, er ifølge Andresen at deres advarsler mot overnasjonalitet ikke lar seg bruke i klimapolitikken. Mon det?

I et intervju med Svenska Dagbladet i 1974 hevdet den daværende svenske statsministeren Olof Palme at menneskeskapte klimaendringer ville medføre at nasjonalstaten måtte oppgi suverenitet. Slike problemer kunne bare løses gjennom internasjonal demokratisk sosialisme. I likhet med den senere britiske statsministeren Margaret Thatcher, en annen av klimapolitikkens pionérer, var Palme en ihuga tilhenger av kjernekraft. Begge var også motstandere av kullkraft, dog av ulike grunner. Sur nedbør var en stor sak i Sverige mens Thatcher ville bekjempe makten til kullgruvearbeidernes fagforeninger. Ingen av dem ser imidlertid ut til å ha brydd seg særlig om CO2-utslipp. I det siste intervjuet Palme ga før sin død i 1986, fortalte han begeistret om et besøk på et nytt torvkraftverk. For dem som er opptatt av CO2-utslipp, må dette være noe av det verste en kan tenke seg.

Den tyske økonomen Ottmar Edenhofer, som i mange år ledet arbeidet med Klimapanelets rapport om forebygging, uttalte i 2010 at klimapolitikken dreier seg om omfordeling av verdensformuen, og tidligere leder av klimaavtalerammeverket (UNFCCC) Christiana Figueres fulgte opp under klimatoppmøtet i Doha et par år senere med en uttalelse om at dette dreier seg om en fullstendig omlegging av verdensøkonomien. Klimapolitikken ser dermed ut til å strebe mot en samfunnsomveltning som ikke kan være uproblematisk for konservative.

Andresen innser også at klimapolitikken ikke fører til reduserte utslipp. For ham kan klimapolitikken bare få legitimitet etter en erkjennelse av at nåværende tiltak er utilstrekkelige. Derfor må de konservatives rolle bli å påpeke dette og opplyse om et fremtidig klimapolitisk regime. Ifølge ham vil et slikt regime bety redusert forbruk i Norge og være udramatisk for de fleste norske familier.

For at utviklingsland skulle kunne gå med på en global klimaavtale, ble det i 2010 opprettet et grønt klimafond som årlig skulle tilføres opptil 100 milliarder dollar fra 2020 og benyttes til forebyggende klimatiltak og klimatilpasning i utviklingsland. Makthaverne i disse landene kan stå overfor valget mellom tilstrekkelig med rimelig og pålitelig energi eller disse pengene. Da de ser at stater som har satset på kullkraft, har lyktes med elektrifisering av sine land, kan det bli vanskelig å få dem til å gå med på utslippsbegrensninger. Det har ikke blitt enklere etter at pengestrømmen til klimafondet fra USA har stoppet.

Det dør flere millioner mennesker årlig som følge av bruk av biobrensel innendørs uten avtrekk til oppvarming og matlaging. Det er tvilsomt om utviklingsland ønsker å satse på ustabil energi med lav energitetthet som legger beslag på store areal til vindmøller, solpaneler og biodrivstoffproduksjon. Det kan stilles spørsmål om konservatisme er forenlig med en politikk som tar avstand fra energiproduksjon, som har ført til velstand for milliarder av mennesker, til fordel for upålitelig energiproduksjon som har vist seg å ikke fungere i avanserte land som Tyskland og Australia.

Konservatismen har en inngrodd mistro til abstrakte doktriner som grunnlag for en samfunnsomveltning. Påstanden om en katastrofal global oppvarming som følge av vår forbrenning av hydrokarboner, bygger på matematiske modeller som i mer enn 30 år har bommet fullstendig mens utviklingen har vært helt i tråd med tradisjonell kunnskap om naturlige klimavariasjoner. Vi lever på slutten av mellomistiden holocen, som er blitt kaldere siden sitt optimum for 8000 år siden, dog med varmeperioder hvert tusende år siden bronsealderen. På slutten av 1800-tallet kom vi ut av den såkalte lille istid som var en av de lengste og kaldeste periodene i holocen. Temperaturstigningen har siden vært på rundt en halv grad per århundre med en sekstiårsvariasjon som gir rundt 0,2 °C i tillegg. Hver gang solaktiviteten har nådd et minimum, har klimaet blitt kaldere. Vi er nå på vei inn i et slikt minimum. Et konservativt anslag vil være at vi får et klima som under Napoleonskrigene i løpet av de neste par tiår med redusert matproduksjon som følge.

Det er lett å være enig med redaktør Nils August Andresen når han hevder at klima burde engasjere alle konservative. Men skal de konservative også vinne denne debatten, må de først tillate den. Da vil også flere kunne istemme redaktørens oppfordring om å løfte klimasaken som realistiske konservative.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden