Spaltist

Er kosmopolitt det mest provinsielle man kan være?

Der nede under strekene fra de kosmopolitiske flyrutene kan man fort bli usynlig, skriver Espen Goffeng.

Bilde: Flickr/airbus777, CC BY 2.0 (creativecommons.org/licenses/by/2.0/)

En skisse til en kritikk av den kosmopolitisk-provinsielle tankegangen.

Du har helt sikkert sett en reklame for et internasjonalt flyselskap. Eller for et amerikansk teknologiselskap som driver med kommunikasjon. Da har du i så fall sett en av de stilfulle filmene med røde, buede tråder som seiler elegant over kloden og binder den sammen via knutepunkter som dukker opp på globusen som små, røde prikker. Hold det bildet i hodet mens jeg prøver ut følgende noe eksperimentelle tanke: kosmopolitisk er det mest provinsielle man kan være.

De små, røde prikkene er nemlig veldig lokale. De treffer visse bydeler. Visse firmaer. Visse tenketanker. Men som reklamefilmen viser, så er det så uendelig mye de ikke treffer. De er som veldig små provinser hvor kosmopolitter bor, ofte godt avgrenset fra sin omverden. Og som statsviteren Yascha Mounk har påpekt, så er det å være kosmopolitt (i en slik provins) en tilstand tilpasset et lite mindretall.    

Men er det ikke fint med de røde strekene da, spør du. Kapital kan flyttes bekymringsløst og effektivt. Varer likeså. Det samme kan mennesker på forretningsreiser og ferier. Og Nodee kom jo seilende inn på dem fra Tokyo og landet elegant i Barcode. Deres Crispy Duck er jo en åpenbaring i all sin enkelhet, der den serveres på minimal avstand fra alle konsulentene i DNB i et område så hipt og arkitektkaldt at det knapt er mulig å erfare en menneskelig følelse der ned. Strekene gir deg tilgang til verden, og verden får tilgang til deg. Joda, men de fleste restaurantene og det meste av kapitalen som kommer blir oftere og oftere værende innenfor den lille omkretsen til den røde prikken. I den lille, kosmopolitiske provinsen.

Og husk at inn på den røde streken kommer også flyvende en viss mengde saudiarabisk wahhabisme, østeuropeisk xenofobi, sudansk homofobi, pakistansk religionsfrihet og papuansk kvinnesyn (ja, papuansk – slå det opp). Du kan nemlig ikke bare få de positive delene av verden. Kommer verden, ja, så kommer verden. Både økonomisk, kulturelt og religiøst. Dette er ikke en takeoutmeny, hvor du kan plukke det du liker, putte kortet i den bærbare betalingsautomaten, for så å se budbilen kjøre av gårde igjen. Denne budbilen har med seg mye på kjøpet. Men svært lite av dette sistnevnte slår seg jo til ro i de små provinsene prikkene utgjør.

Du har garantert hørt uttrykk som verdensborger ved flere anledninger. Og da nærmest utelukkende i positiv betydning. Men vil du egentlig være det om du får valget? Jeg tror ikke det. Sier du slike ting, så forstår du antageligvis ikke rekkevidden av hva ditt eget ønske innebærer. Hadde dette landet – samfunnet ditt – vært hele verden, så hadde ikke dette landet ligget på toppen av alle målinger. Da ville det uunngåelig ligget temmelig nøyaktig på midten, med alle verdens problemer. Og det innebærer noen kraftige skritt nedover. Sier du slikt, så forholder du deg kun til en delikatessemeny av verdens innhold.

Den kosmopolitisk-provinsielle tankegangen

Ok, kanskje er det ikke så mange som formulerer seg akkurat slik. Jeg mener likevel at det finnes noe vi som et lite prøveprosjekt, og i mangel av et mer nøyaktig begrep, kan kalle kosmopolitisk-provinsiell tankegang (KP). (Og en god, konspiratorisk tekst skal jo lage sine egne begreper, ikke sant?) La meg også gi en foreløpig definisjon av begrepet:

  1. KP har en sterk a priori forståelse av transnasjonale bevegelser (handel, kapital, migrasjon) som positive, og det kreves sterk evidens for å rekke ved dette.
  2. I den grad KP ser empirisk på effekten av transnasjonale bevegelser, er fokuset gjennomsnittsvirkninger – på bekostning av ulikhet i virkninger etter sosial klasse og geografisk posisjon.
  3. KP har et uavklart og ofte ikke gjennomtenkt forhold til nasjonalstaten, og på spørsmål om hva nasjonen er, eller om det er bra at den er, kan det ta tid å få et godt svar.
  4. KPs eget utsynspunkt – som avgjør hva som sees med egne øyne, erfarer med egne liv, og som for de fleste danner en naturlig bakgrunn for politisk forståelse og analyse – er nesten alltid i de røde prikkene. De har kanskje lest om et lokalsamfunn som mistet fabrikken sin i konkurranse med Kina; men det de har opplevd er konsulentselskapet som har fått nye oppdrag for et dansk selskap med operasjoner i Kaukasus.
  5. KPs eget utsyn innen de røde prikkene er oftest i den økonomisk privilegerte delen aav prikken. De har kanskje lest om et illiberalt moralpoliti i norskmuslimske miljøer; men det de har opplevd er skolekretser og arbeidsplasser som ikke bare er har få ikke-vestlige minoritetselever og -ansatte, men minoritetene som er der, er også sterkt selektert.

Ulempene med den kosmopolitisk-provinsielle tankegangen

Strekene – der de uten bekymring seiler over landegrenser – strekker seg også ofte over de områdene som rommer så mye av den nasjonale tankegangen som veldig mange mennesker er nødt til og har lyst til å leve med. Der nede under strekene kan man fort bli usynlig. Problemet oppstår ikke med kosmopolitismen – utkantene har vært i tilbakegang mange steder med nedgangen i sysselsetting i landbruk og industri, drevet av teknologisk endring, men forsterket av global konkurranse. Og folk er blitt sittende med svært ulike verktøy for å møte dette globale.Frankrikes gule vester har gitt oss nok et brennhett eksempel på dette. «Oprør fra udkanten», het det i en overskrift i Weekendavisen. I Civita er det tidligere blitt omtalt som «geografisk vrede». Den «geografiske vreden» fra «udkanten» kommer fra de områdene på kartet de røde strekene strekker seg over. De som i USA kalles «the fly-over states». Der nede kan man være vanskelig å få øye på for øyne som oppholder seg i prikkene, og det er jo stort sett de øynene som styrer det meste. Som den franske forfatteren Edouard Louis sier om sin far og hans stemmegivning for Le Pen: «Front National gir ham en mulighet til å bekjempe sin følelse av usynlighet».

Ut på strekene reiser også en god del demokratisk selvstyring og altfor mye av kraften i en nasjonal stemmeseddel. Sammen med den nasjonale identiteten som mye av samfunnskontrakten vår er helt avhengig av.

Følgene for nasjonalstaten

En av følgene av KP-tankegangen er jo nettopp nasjonalstatens relative nedbygging. Nasjonalstaten ligger på et nivå midt i mellom de to nivåene vi allerede har vært innom, og blir tatt for lite hensyn til. Den er veldig nødvendig. Det er nemlig innenfor denne rammen de fordeles, de ressursene de gule vestene mener er feil fordelt.

Alle de forskjellige samfunnskontaktene vi lever med, er jo grunnlagt i det interne, nasjonale samarbeidet, som igjen er bygget på en felles nasjonal identitet. Kontraktene mellom velger og politiker; mellom næringsliv og arbeidstager; mellom by og land, er bygget på det nasjonale samholdet. Og det er under press. Tidligere sjefsredaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, hadde helt rett da han for noen dager siden skrev at «den sosiale kontrakten er i ferd med å gå i oppløsning i mange europeiske land», og at «de politiske og økonomiske elitene ikke ser ut til å forstå hvor farlig dette er».

Det er selvfølgelig forståelig – vår historie tatt i betraktning – at mange er skeptiske overfor nasjonal tenking. Men vi bør huske at de aggressive nasjonalismene, det har vært nasjonalismer som har forsøkt å universalisere sine egne verdier og tankesett. Som har angrepet for å spre seg selv. De har ikke bare holdt seg innenfor eget territorium. Og den tradisjonen er det ingen grunn til å følge. Men et høyere fokus på en form for inkluderende nasjonalisme kommer vi nok ikke utenom i årene som kommer. Som professor Paul Collier sier, er det enkleste fellesskapet å bygge det som baseres på sted. Og det stedet må inneholde både de røde prikkene og de store områdene som de røde strekene flyr over. Ellers blir det bråk.

Dette bråket ser vi nå utspille seg for fullt også i Storbritannia, der Brexit er blitt et symbol på denne konfliktlinjen – selv om deres svar, med folkeavstemninger og parlamentariske krumspring ikke er så visuelt stimulerende som det de gule vestene nå gir i Frankrike. For der er det alvor nå. Ifølge Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, har vi en situasjon hvor «hele statsapparatet vakler». Og skulle det tippe over – som for meg virker i overkant pessimistisk – vil vi igjen fort få se hvor viktig en velfungerende stat er.

Angrepene

Et av angrepene på fellesskapstenkingen er økonomisk, og kommer ifølge den franske forskeren Christophe Guilluy først og fremst som en konsekvens av at den vestlige økonomien har tilpasset seg globaliseringen. De røde prikkene på kartet – de kosmopolitiske provinsene, styrt av de provinsielle kosmopolittene – har således konsentrert seg mer om sine tilhørende streker og det som befinner seg i den andre enden av dem, enn om de områdene strekene krysser over. Nasjonale verdier blir solgt, og kontrollen forsvinner ut av landet. Det er ikke sikkert en verftseier i Hong Kong tar andre beslutninger enn en norsk kapitalist, og det er ikke sikkert ESA-domstolen kommer til en annen beslutning enn norske politikere ville gjort. Men hvis de gjør, er begge uendelig mye lenger unna lokalsamfunnets demokratiske offentlighet.  

I tillegg preger en individualistisk holdning til økonomi oss mer og mer etter 80-tallets mantraer. En av følgene er en skjevere fordeling, som det ser ut til at en del regjeringer heller ikke ser rekkevidden av. Det er blant annet denne fordelingen som gjør at Christophe Guiluy konkluderer med at det er «slutt for den vestlige middelklassen», selv om denne slutten ligger en stund frem i tid. Å betale sin skatt med glede er også blitt mer sjelden, blant annet grunnet nye demografiske sammensetninger. Der ligger nemlig et annet angrep: på den nasjonale identiteten.

Dette kommer som en følge ikke bare av faktiske demografiske endringer på det europeiske kontinentet, men som en følge av at innholdet i disse identitetene ikke lenger er klare for oss. Hvem og hva er «vi»? Hvilke verdier holder vi på, og hva er målene våre? Dette er blitt adskillig mer tåkete over de siste årene. Min påstand er at en av grunnene til det er en moraliserende og overengstelig anti-nasjonalisme, som passer godt sammen med perspektivene som ligger i den kosmpolitiske provinsialismen. La gå at mange av fortellingene vi fortalte om oss selv for femti eller for hundre år siden var for enkle, at de ikke stemte for alle, at de hadde elementer av løgnaktig selvforherligelse eller av bevisst og ubevisst ekskludering av grupper av befolkningen. Likevel gav de også mening til en identitet, og de ga struktur til ønsket om en stolthet i denne identiteten som ligger dypt i mange mennesker. En revisjon trengtes sikkert – men det som er revet ned, er ikke lenger så lett å revidere.

Om du hører på den siste episoden av Sam Harris` prisvinnende podcast, vil du få høre norsk-engelsk-pakistanske-muslimske-sekulære Deeyah Khan beskrive hvor vanskelig og frustrerende det er å slites mellom sine egne forskjellige identiteter. Det er vanskelig nok for et individ. Og det er absolutt ikke en situasjon en nasjonalstat vil befinne seg i (selv om en innbygger i en kosmopolitisk og trygg provins kan trives med det). Men det vil den komme til å gjøre om den ikke klarer og ikke tillates å definere seg selv og sine holdninger og verdier. Stater som samfunn – med sitt store interne samarbeid – makter rett og slett ikke å gjennomføre det å være hele verden samtidig. Det har både verdenshistorien og samtidige konflikter vist oss. Og et samfunn blir ikke varmere av at det til stadighet utsettes for stresstester det ikke makter å gjennomføre.

Begge disse tankegangene – den grenseløse økonomien og idealet om den kulturelle blandingen – er kosmopolitiske i sin natur. Men også, altså, i praksis provinsielle. De trives gjerne best i et styrerom eller i gentrifiserte bydeler med høy ansamling av globaliseringens på mange måter likeartede vinnere. De bor i hvert fall ikke på landsbygda i Frankrike eller England. Sett at dette gaffelangrepet på den statsmakten som fordeler goder og garanterer velferd kommer fra begge sider av det normale, politiske spekteret: hvor skal alle de forskjellige versjonene av Edouard Louis’ far ta tilflukt?

Bly i kjølen

Så kan man argumentere med at vi har internasjonale problemet som krever internasjonale løsninger. Og det er riktig. Men det virker ikke som det synker helt inn at man må ha trygge, stødige nasjoner for at man skal få nasjoner som kan samarbeide skikkelig. Det må være første byggeblokk. Og det er jo ikke trygghet og gode fremtidsutsikter som ga oss Brexit, Trump og de Gule Vestene. Det er det motsatte. Dette argumentet er en variant av å bli bedt om å ta på deg din egen surstoffmaske først, slik at du kan være i stand til å hjelpe andre rundt deg med å få på sine. Det er en jernlov i enhver kaotisk krisesituasjon. Det er nemlig vrient å samarbeide med kaotiske nasjoner som ikke vet hvem de er, ikke vet hva de vil og ikke vet hva de gjør.

Og ikke kall denne internasjonaliserende og grenseoppløsende utviklingen uunngåelig. Det er tullball. Denne utviklingen er blitt jobbet frem ved stor aktivitet og voldsomme arbeidsmengder. Om du er politiker og påstår dette, så sier du også at du er fullstendig unyttig og impotent, ettersom du ikke klarer å påvirke noen ting.

Tidligere forskningsdirektør i Nobelinstituttet, Asle Toje, sa nettopp til Aftenposten at «en stat trenger bly i kjølen». Han har helt rett. Og det blyet må pent bestå av en trygg majoritet av befolkningen. Den provinsielle tankegangen som kommer ut av de kosmopolitiske, små provinsene, gjør – om min eksperimentelle tanke er riktig – at skuta blir topptung. Og da blir den ustabi, og kan kantre av et vindkast –l som det vakre og for sin tid hypermoderne Vasaskipet. Ustabile stater er det aller siste vi vil ha.

Og skal man unngå det, så må kosmopolittene våre slutte å være så provinsielle av seg. Da må de ikke stirre seg blinde på de røde trådene som så forførende binder kloden sammen, og heller utvide sine fellesskapsringer der trådene lander – og der de bor.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden