Forsiden

Er muslimer annerledes?

Berkeley-professor Steven Fish har samlet data som bekrefter noen fordommer og avkrefter andre.

Berkeley-professor Steven Fish har samlet data som bekrefter noen fordommer og avkrefter andre.

Debatten om hvorvidt muslimer er distinkt forskjellige fra andre religioner og ikke-religiøse har rast i årevis, og ulike temaer knyttet til islam står høyt på agendaen i Vesten. Det gjelder også her på Minerva. M. Steven Fish gikk i forbindelse med sin bok Are Muslims Distinctive. A Look at the Evidence (Oxford University Press, 2011) gjennom forsidene på New York Times i en 18-månedersperiode. Hele 8 prosent av alle saker på forsiden handlet på en eller annen måte om islam eller muslimer. Dette er et av vår tids mest interessante spørsmål.

Fish, som er professor i Political Science ved University of California-Berkeley, en sosialliberal bastion, har sett seg lei av at mange som er aktive i denne debatten søker å masere faktaene for å få dem å stemme med sine fordommer. Her slår han innledningsvis til begge sider, og nevner Karen Armstrong og John Esposito på den liberale siden, og Daniel Pipes og Samuel Huntington på den konservative. Spørsmålet om Hvorfor farger ofte analysen av Hvorvidt, og Fish bestemte seg derfor for å konsentrere seg om det rent deskriptive: Er muslimer virkelig annerledes? Hans påstand om at hans tilnærming er uten fordommer virker ærlig nok, selv om det er vanskelig å være helt nøytral med et betent tema som dette.

Han er også, i neste runde, innom ulike forklareringer, Hvorfor, men ender ofte opp med å la være å trekke noen konklusjoner. Unntakene er når det er mulig å falsifisere noen av teoriene ved hjelp av de dataene han analyserer.

En sentral kilde for Fish er World Values Survey, en omfattende internasjonal verdiundersøkelse foretatt i to perioder, 1999-2004 og 2005-2008. (At det ikke nødvendigvis er samsvar mellom verdier og handlinger er en annen sak.)

Fish kjører også regresjonsanalyser som tar hensyn til andre variabler som kan forklare resultatene. Her er særlig landenes økonomiske utviklingsnivå viktig. Er det effekten av religion eller fattigdom vi observerer? (Her ligger det imidlertid en fare ved at inntektsnivået behandles som en uavhengig størrelse. Dersom det er en sammenheng mellom det at landet er muslimsk og lavt inntektsnivå, noe Fish ikke studerer, vil han på denne måten overkompensere for dette.)

La meg gjengi Fishs hovedfunn i den rekkefølgen han presenterer dem. Med ”kristne” menes nedenfor de som selv oppgir dette i WVS, altså ikke inkludert ikke-troende i ”kristne” land. Og dersom ikke annet er nevnt er det effekten etter å ha tatt hensyn til andre variabler jeg viser til.

Religionens betydning: Muslimer sier at Gud er viktigere enn deres liv enn kristne, men forskjellen er ikke så stor og på et annet spørsmål – om de regner seg selv om religiøse personer, er svarene omtrent identiske. Muslimer går omtrent like ofte i moskeen som katolikker og protestanter går i kirken, mens ortodokse har markert lavere kirkefrekvens. Men her er det et betydelig kjønnsskille. Muslimske menn går mye mer i moskeen i kvinner, mens det motsatte, om enn i mindre grad, er tilfellet for kristne kvinner. Sosiale konvensjoner gjør at de oftere ber sin fredagsbønn hjemme, og moskesøkning blir dermed en problematisk måte å måle religiøs intensitet på. Fish konkluderer med at muslimer ikke er spesielt mer religiøse enn kristne.

Politikk og religion: Et klart flertall av muslimene er motstandere av at religiøse ledere skal påvirke hvordan de stemmer, selv om flertallet er noe mindre enn blant kristne. De er også noe mer tilbøyelige til å mene at det er viktig at politiske ledere har sterk religiøs tro, og betydelig mer tilbøyelig til å mene at ateister er uskikket for politiske verv.  I sum er forskjellene på disse områdene mindre enn mange (meg selv inkludert) ville tro.

Sosiale relasjoner: Muslimer og kristne omgås andre mennesker (enn familie) i omtrent samme grad – venner, kolleger, menighetsfeller, i frivillige organisasjoner. Det ser altså ikke ut til å være noen vesentlige forskjeller i hvor sosiale de to gruppene er, eller omfanget av sivilsamfunnet.

Intoleranse: Spørsmålene om synet på homoseksualitet, abort og skillsmisse viser at muslimer, ikke overraskende, er mer sosialt konservative enn kristne. Særlig gjelder dette for homoseksualitet. Siden forskjellen når det gjelder homoseksualitet er svært stor, drøfter Fish om det er mulig å finne noe grunnlag for dette i de hellige skrifter, og svarer benektende. Bibelen og Koranen/hadithene er i følge ham ganske parallelle i behandlingen av dette spørsmålet.

Korrupsjon: I forbindelse med Den arabiske våren har korrupsjonen i de gamle regimene fått mye oppmerksomhet.  WVS viser at muslimer er litt mindre tolerante overfor uærlig oppførsel. Når vi skifter fra individ til land som enhet, viser det seg at muslimske land, når vi legger indeksene fra Transparency International eller Kaufman, Kraay & Mastruzzi til grunn, er mer korrupte. Men dersom vi kontrollerer for sosioøkonomisk nivå, forsvinner denne forskjellen, siden rike land er betydelig mindre korrupte i gjennomsnitt, og muslimske land stort sett faller i den fattigere gruppen.

Kriminalitet: Fish har målt kriminaliteten gjennom en enkelt variabel, nemlig mordraten. Da finner han at muslimske land er signifikant mindre kriminelle – sjansen for å bli myrdet er mer enn tre ganger så høy i et kristent land.  Fish drøfter ulike forklaringer, uten å finne noe klart svar, utover at lav sosial ulikhet (se nedenfor) kan bidra. Dette funnet hadde vært mer robust dersom en bredere definisjon av kriminalitet hadde ligget til grunn, men dataproblemer har gjort at Fish har valgt å holde seg til mordraten. Vi vet for eksempel at mordraten i USA er langt høyere enn i Vest-Europa, mens kriminaliteten ellers er omtrent på samme nivå.  

Politisk vold: Fish benytter seg av Monty Marshalls database over episoder med politisk vold innen nasjoner etter 2. verdenskrig der mer enn 500 er drept. Muslimske land er noe overrepresentert i antall episoder, men noe underrepresentert i antall døde. Det er verdt å merke seg at Fishs data stopper før Den arabiske våren, som har ført til omfattende politisk vold, og vi er ikke ferdig med dette enda.

Krig mellom nasjoner, som Huntington var spesielt opptatt av i sin Clash of Civilizations, er altså ikke med. En av mine få innvendinger mot boken finner jeg her. Fish polemiserer mot Huntingtons tese om at muslimske land er spesielt ”blodige”, men hans berømte formulering var jo nettopp at ”islam has bloody borders”, noe som peker mot eksterne relasjoner.

Terrorisme: Dette er en underkategori av politisk vold, og jeg har tidligere skrevet om hvordan muslimer er overrepresentert blant terrorister, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Fish bruker en annen datakilde (Monty Marshall) enn meg, og utelater Irak helt fra sin sammenligning, som tar med alle terroraksjoner med mer enn 15 døde. Men hans konklusjon er den samme. Muslimer er klart overrepresentert. Mellom 1994 og 2008 sto de bak 125 av 204 større terroraksjoner og drøyt to tredeler av antallet drepte.

Fish drøfter også Robert Papes arbeid, og trekker frem en viktig forskjell. Pape ser bare på selvmordsangrep, der de tamilske Tigrene dro opp statistikken for ikke-muslimer, men selvmordsangrep er bare en liten andel av terrorangrepene. (Pape tar også med alle aksjoner, ikke bare de store og Irak. Marshalls database omfatter bare bombeaksjoner, men de står for brorparten av alle terrorangrep).  

Fish drøfter mulige forklaringer, blant annet at terrorismen skulle flyte direkte fra Koranen, men noterer seg, akkurat som jeg har gjort, at Bibelen inneholder minst like mye oppfordring til vold og drap på dem med avvikende tro. Heller ikke andre forklaringer – fattigdom, seksuell frustrasjon osv. overlever Fishs kritiske blikk. Jeg har skrevet langt om dette tidligere, og finner forklaringen i ideologi, ikke regresjonsanalyser.

Sosial ulikhet: Fish deler sin drøfting av ulikhet i to. Økonomisk ulikhet er generelt mindre i muslimske land, basert på Verdensbankens beregninger av Gini-koeffisient. Forskjellen er ikke så stor før vi kontrollerer for utviklingsnivå, men øker til klart signifikant omfang etter en slik justering.

Muslimske land er altså mer egalitære. Dette kan ha noe med islams klare oppfordringer til veldedighet, som i muslimske land også gir seg klare politiske utslag i støtte til politiske bevegelser som er for mye offentlig velferd. Petroleumsmonarkene sprer også velstand til befolkningen, særlig når de føler seg politisk presset.

Fish peker på at muslimene, i motsetning til særlig amerikansk ”herlighetskristendom” ikke oppmuntrer individene til å bli rike gjennom markedet, eller assosieres med støtte til individualisme og markedsøkonomi, slik vanlig er blant amerikanske evangelisk kristne. For egen regning vil jeg føye til kontrasten til mormonene i USA, der veldedigheten slår ut i stor privat gavmildhet, sammen med motstand mot at staten skal ha en sentral omfordelende rolle. (Jeg skriver mer om dette i A-magasinet 27. juli).

Kjønnsdiskriminering: Ulikheten mellom kjønnene er uvanlig stor i muslimske land. Ikke akkurat noen bombe. Dette er for det første målt i form av forskjellen i menns og kvinners lønninger, lesekyndighet og levealder, og andelen kvinner i nasjonalforsamlinger og regjeringer. Videre har WVS spurt om høyere utdanning er viktigere for menn eller kvinner, om kvinner bør vike plassen når arbeidsledigheten er høy og om menn egner seg bedre som politikere enn kvinner. For alle disse åtte indikatorene er resultatene klare. Kvinner kommer uvanlig dårlig ut i muslimske land og blant muslimer. (De lever riktignok lenger enn menn også i muslimske land, men bare halvparten så mange ekstra år som i ikke-muslimske land).

Fish kan ikke finne forklaringen ved å sammenligne islams og kristendommens hellige skrifter. Han trekker for eksempel frem sin egen overraskelse over hvor mange kvinner som spiller sentrale roller i hadithene (beretningene om  Muhammeds liv). Men likevel har tradisjonen innenfor islam vært mindre åpen for kvinner. Både Bibelen og Koranen gir åpning for ulike tolkninger. Innen islam har de mindre kvinnevennlige tolkningene vunnet frem.

Demokrati: Heller ikke her er det vel en overraskelse at demokratiet har dårligere kår i muslimske land. Konklusjonen holder også, selv om forskjellene reduseres noe, dersom vi kontrollerer for økonomisk utviklingsnivå, for andel oljeinntekter eller innfører en egen arabisk variabel. Det siste er en populær (bort)forklaring, men Fish finner altså at den ikke forklarer stort. Også ikke-arabiske muslimske land skårer dårlig innen demokrati. Data fra WVS viser derimot at støtten til demokrati er bare marginalt lavere blant muslimer enn blant andre.

Fish har gjort oss alle en tjeneste ved å samle mye relevant viten om muslimer, og lyktes i å presentere denne balansert og nøkternt. Men som han selv peker på, er det mange hull i vår viten, og svarene på hvorfor muslimene på enkelte områder skiller seg vesentlig fra kristne og andre er uklare. Mer og bedre data vil trolig bare hjelpe oss et stykke på vei. Regresjonsanalyser kan ikke gi oss alle svar.

Fra forsiden