Debatt

Er Norge uten alternativer i sikkerhetspolitikken?

Fortsatt støtte til NATO, aktiv Europa-politikk og fortsatt bistand er kanskje trygge valg, men nye og dristige «veivalg» er det ikke, skriver Anders G. Haugseth.

Photo: Pixabay

Stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» erklærer at Norge må gå nye veier, men det gjør vi ikke. «Veivalget» er ikke et valg mellom ulike alternativer, men et valg om å ikke velge annerledes.

Stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» ble lagt frem 21. april 2017, levert på bakgrunn av det regjeringen beskriver som store endringer på det sikkerhetspolitiske området. Meldingen presenterer angivelig de valg Norge bør ta for å best mulig møte dagens trusler, både nye og mer kjente. Tiltakene, eller valgene slik de blir omtalt her, er derimot så forutsigbare og selvsagte, at det reiser spørsmålet: Står Norge i 2017 virkelig uten reelle alternativer i spørsmålet om egen og felles sikkerhet?

I meldingen slår regjeringen fast at «politikken kan ikke være statisk», og at Norge må gjøre bevisste valg. So far, so good. Men så leser man videre – og hvor blir det av valgene som antyder at Norge beveger seg politisk? Valgene som kan svare til at Norge faktisk står overfor «betydelige konsekvenser» i et skiftende trusselbilde? I det som ellers er en svært redelig og korrekt analyse av både det sikkerhetspolitiske landskapet og Norges posisjon i det, kommer det tydelig frem at norsk politikk allerede er blitt vedtatt for lenge siden. Veien som «velges», er den veien vi allerede befinner oss på. De tre store «veivalgene» er å 1) fortsette å sverge til NATO og særlig USA, samtidig som vi samarbeider med Russland der vi kan, 2) fortsette å delta aktivt i europeiske samarbeid og institusjoner, og 3) fortsette bistand og demokratistøtte til ustabile land. Valget? Nå skal det bli mer av alt.

Vedtatte sannheter?

Mange vil si at videreføring er riktig politikk. Bank i bordet. Det er ingen selvfølge lengre at regjeringer, heller ikke i Norge, vil anerkjenne at egen sikkerhet ikke eksisterer i et vakuum. Men en melding om «veivalg», produsert over to år, bør tjene større formål enn å bare  stadfeste hva norsk politikk er. Den bør stimulere debatt, men der tilbys lite. Kritisk refleksjon rundt hvorfor business as usual er beste alternativ i sikkerhetspolitikken, og hvorfor andre veier ikke vil tjene Norge like godt eller bedre, glimrer med sitt fravær. Valgene tas som selvfølger og begrunnes ikke.

I meldingen erklæres det, men argumenteres ikke for, at NATO fortsatt er vår beste garanti for trygghet. Implikasjonen er at andre mekanismer ikke vil strekke til, men det hverken sies eller underbygges. Her er ingen diskusjon om hvorfor man ikke velger å inngå nye eller å kutte ut eksisterende partnerskap, for eksempel med Russland. Det erklæres at Norge skal bidra mer i Europas institusjoner, men konsekvensene av å engasjere seg mindre vurderes ikke. Dette til tross for at Norge står utenfor formelle beslutningsprosesser i EU, og selv om visse politiske krefter her til lands syns vi burde isolere oss mer. Det finnes ingen innovasjon i bruken av virkemidler, bare mer av de vi kjenner. Fraværet av refleksjon rundt veier tatt og ikke tatt minsker den demokratiske verdien av denne Stortingsmeldingen – som tross alt er til våre folkevalgte, og til oss.

En melding om «veivalg», produsert over to år, bør tjene større formål enn å bare  stadfeste hva norsk politikk er.

Det kan godt være at Norge er best tjent med å opprettholde status quo i vår tilnærming til sikkerhet, men hvorfor beskrives ikke de dilemmaer Norge møter som en liten stat i en stormakt-verden? For leseren oppleves det norske handlingsrommet som skremmende lite og gitt på forhånd. Mange vil si at sånn er den harde virkeligheten. Andre vil utfordre slik passivitet. Likevel anerkjennes ikke dette i meldingen. Når «valget» er å holde fast ved etablert politikk, hvor er argumentasjonen som skal selge dette til leseren? Språket er forsiktig og ambisjonene lave, men brede.

Styrke, videreføre, bidra. Vanskelig å være uenig med slikt, men tåler vi ikke mer diskusjon rundt alternativene, uansett hvor hypotetiske? I mangel av både ny politikk og argumentasjon for eksisterende politikk: hva er den politiske verdien av en slik melding? At de fleste nordmenn, især politikere, hegner om de lange linjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, betyr ikke at vi skal avstå fra muligheten til å bekrefte argumentene for den veien Norge ferdes langs i en stor verden. Fraværet av diskusjon gjør meldingen til et dårlig kart for å utforske nye retninger eller reflektere rundt hvordan vi havnet på den valgte vei. Som GPS, derimot, funker Veivalg-meldingen utmerket. På god måte beskrives sikkerhetsutfordringer, men teksten kommer til kort i sitt eget mål om «gi overordnet betenkning om den situasjonen Norge befinner seg i».

Inviterer ikke til ettertanke

Viktigheten av både Kina og Russland som sentrale aktører innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt mulige trusler fra disse landene, understrekes naturligvis i meldingen. For Norge innebærer dette intet annet enn det selvsagte – at vi skal fortsette å samarbeide positivt om felles interesser med begge. Både havrett og Nordområdene trekkes frem som særlige norske interesser, men beskyttelsen av dem knyttes til å styrke den generelle innsatsen. Ingen valg blir skissert for å fremme norsk sikkerhet vis-a-vis disse stormaktene som vi vet utfordrer oss. Dette er for svakt gitt hvor stor oppmerksomhet både Russland og Kina gis i norsk politisk diskurs.

Norge skal hegne om det europeiske samarbeidet. Regjeringen ser et Europa i fare for å rakne. Det er ikke Norge tjent med, men vi står utenfor EUs beslutningsprosesser. Et godt «veivalg» er at dette skal bøtes på gjennom mer ressurser til norske utenriksstasjoner i sentrale EU-land. Også blant nordiske kolleger skal møtevirksomhet og representasjon økes. Vi skal kort og godt se mer til hverandre og prate oftere. Alt vi allerede gjør, skal bli bedre. En annen måte å lese dette på, er at det ikke er gjort noen klare prioriteringer for hva Norge skal klare å bidra til, og i alle fall ikke nye initiativ.

Innimellom finnes klarspråk på konkrete prioriteringer. I Øst-Europa skal politisk og økonomisk bistand konsentreres til Ukraina, Moldova og Georgia, med bakgrunn i deres assosiasjonsavtaler til EU. Videre vil regjeringen doble bistand til Vest-Balkan, nettopp for å fremskynde disse landene sin reform og integrasjon i EU og NATO. Med andre ord skal vi ha med utsatte partnere inn på vår vei, til gjensidig fordel.

Alt vi allerede gjør, skal bli bedre.

Meldingen utnevner «utvalgte allierte», og peker på Frankrike, Nederland, Storbritannia, Tyskland og USA som de landene Norge skal bygge spesielt tette militære bånd til. Dette er allerede nære samarbeidspartnere innen sikkerhet. Utover at samarbeidet allerede eksisterer og reduserer den enkeltes kostnader, gis ingen begrunnelse for hvorfor disse landene er valgt og andre ikke. Igjen velges den veien vi allerede befinner oss på. Øke, styrke, bevare, beskytte, videreføre, opprettholde – språket viser et bilde av Norge hvor interesser og virkemidler forblir de samme selv om truslene endrer karakter.

Norge skal være godt eksempel for partnere

Et velkomment og konkret punkt er at regjeringen vil søke norske formannskap i OSSE i 2020. Nå spiller det ikke stor praktisk rolle for europeisk sikkerhet hvilket land som er formann i OSSE, men det er likevel et tydelig signal og riktig for Norge å ta formelt ansvar i sikkerhetsorganisasjoner, særlig i lys av vårt ikke-medlemskap i EU.

Av samme grunner er det gledelig at regjeringen vil arbeide for at Norge får plass i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2021–22. Det er ikke en selvfølge lengre i Europa at land utviser både evne og vilje til å ta felles ansvar utover det nødvendige. At Norge trår til, er kjærkomment, trolig også der ute i verden.

Likevel finnes det selvsagt begrensinger også for et land i Norges heldige økonomiske situasjon. Akkurat det anerkjenner ikke Veivalg-meldingen. Hva skal vi gjøre mindre av? Ikke ett sted finnes en nedprioritering, et mindre fokus, en suspensjon, et skifte, en nødvendig pause, en innrømmelse av utilstrekkelige ressurser. Hvis en innsats finnes, så skal den styrkes. Økes. Videreføres. Bevares.

Samme, men riktig vei

Meldingen har til hensikt å »gi en overordnet betenkning om den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge befinner seg i». Målet om betenkning er nok ikke oppnådd, selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen er godt beskrevet. Meldingen erklærer at Norge må gå nye veier, men det gjør vi ikke. «Veivalget» er ikke et valg mellom ulike alternativer, men et valg om å ikke velge annerledes. Tiltakene i meldingen skal «gi Norge flere ben å stå på». Det er mer trolig at politikken styrker de ben vi allerede står på. Lite nytt, men det er god politikk som viser at troen på eksisterende samarbeid og virkemidler ennå er sterk, og at Norge selv i europeisk uvær kjenner seg selv og sine styrker. De skal brukes til eget og felles beste. Ny vei er ikke valgt, men den sikkerhetspolitiske veien som har tjent Norge godt så langt, skal få ny asfalt og tydelige skilt. Det er uansett bra arbeid.


Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden