Minerva

Erasmus Montanus og anglifiseringen av norsk forskning

I samfunnsfag vil det i mange tilfeller være helt meningsløst med undervisning på engelsk, for eksempel i klinisk psykologi: Psykologer som møter pasienter uten å ha et språk som er forståelig for disse? skriver Arild Pedersen.

Bilde: Wolfmann, CC BY-SA 4.0

Curt Rice vil at all forskning skal publiseres på engelsk. Det er et dårlig forslag.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har vært og er en profesjonsutdanningsinstitusjon som utdanner lærere, helsefagsarbeidere og folk som jobber i offentlig administrasjon. Altså svært samfunnsnyttige ting. Men det har sikkert vært nedverdigende for noen av de ansatte å måtte fortelle andre at de «bare» arbeider på en «høgskole».

Så i likhet med en rekke andre høgskoler har skolen satt seg som mål å skifte navn til universitet. De fleste av disse høgskolene har lyktes i dette ved å skrape sammen mer eller mindre merkelige doktorgradsutdanninger, og prosentvis nok vitenskapelig ansatte til å oppfylle NOKUTs krav for å bli et universitet. Riktignok har vokseambisjonene i noen tilfeller blitt selvødeleggende: Nord Universitet, for det meste i Nordland, har inkorporert en lærer(høg)skole i Nord-Trøndelag, og er på den måten falt under den prosentvise andel vitenskapelig ansatte som kreves for å fortsette å være universitet.

Men selvfølgelig er dette irreversible prosesser, ikke minst garantert av lobbyvirksomheten til stortingsrepresentanter fra de aktuelle fylkene. Disse fylkeslobbyene, særlig med Senterpartiet i en eventuelt ny regjering etter valget, vil dessuten etterhvert medføre økte bevillinger, slik at de vitenskapelig ansatte får avsatt like mye tid til forskning som sine kolleger ved de gamle og, vil noen si, de virkelige universitetene. En slik regjering vil nok reversere den nåværende regjerings nei til å lage flere universiteter. Ja, kanskje også omgjøre alle (distrikts)landbruksskolene til universiteter?

At the highest international level!

Disse universitetsambisjonene har sikkert vært styrende for at amerikaneren Curt Rice i 2015 ble ansatt (ikke valgt) som ny rektor ved HiOA. For når man ser på hans CV (professor i generell lingvistikk, leder for et senter for fremragende forskning, og prorektor ved Universitetet i Tromsø) er det ingenting i den som peker i retning av at en slik fremragende forsker og leder skulle kunne høre hjemme på samme lave nivå som denne høgskolen, eller nøye seg med å bli rektor på en profesjonshøgskole. Under jobbintervjuet har han nok sagt: Selvfølgelig skal HiOA bli et universitet! Eller kanskje det han egentlig sa var: Of course, HiOA shall become a university! And at the highest international level, too! Og jobbintervjuerne har sikkert smilt salige.

For nå har Rice gjort seg bemerket med påstå at det meste av universitetsundervisning i Norge bør foregå på engelsk, og all forskning bør publiseres på dette språket.  Det har fremprovosert en vanlig norsk stråmannsdebatt, hvor jeg nå skal komme med noen få bidrag.

Of course, HiOA shall become a university! And at the highest international level, too! Og jobbintervjuerne har sikkert smilt salige.

En del distinksjoner må etableres før en slik debatt burde komme i gang. I tillegg til å skille mellom undervisning og forskning, må vi skille mellom forskjellige fag/vitenskaper. Realvitenskaper er forskjellige fra humaniora og SV-fag. Blant realvitenskaper er det allerede et faktum at engelsk i noen tilfeller og på noen nivå nødvendigvis må være undervisningsspråk, for eksempel oljegeologi, hvor nesten alle doktorgradsstudenter er utlendinger.

Og når det gjelder realvitenskapelig forskning, er det likeledes et faktum at fag som fysikk og kjemi, og selvfølgelig matematikk, allerede har et (internasjonalt) lingua franca i form av nettopp matematikk. Det naturlige språk som benyttes mellom de matematiske avsnittene i forskningsartikler, er vanligvis enkelt. Det er heller ikke krevende for en nordmann å skrive dette på engelsk.

Men på den andre siden: Nettopp fordi språket er så enkelt, vil det snart, og i noen tilfeller allerede, være mulig for kunstig intelligente oversettelsesmaskiner å oversette slike artikler godt nok. Jeg har for flere år siden hørt om tilfeller der medisinere kan lese japanske artikler godt nok ved hjelp av oversettelsesmaskiner. Det er dessuten ikke uvanlig at forskningsartikler på norsk har et abstract på engelsk. Virker innholdet interessant, er det ingenting i veien for å kontakte forfatteren direkte. Publiseringen garanterer uansett forfatterens copyright og fortrinnsrett til eventuelle nobelpriser.

Men i humaniora er det en rekke fag hvor undervisning på engelsk ville virke direkte latterlig: Dette gjelder alle språkfagene. Norskfaget undervist på engelsk? Fransk undervist på engelsk? Eller historie: Norsk historie undervist på engelsk? Og når det gjelder humanistisk forskning: Jo, en avhandling om Ibsen bør i de fleste tilfeller være på engelsk. Men en om Dag Solstad? Neppe.

I samfunnsfag vil det i mange tilfeller være helt meningsløst med undervisning på engelsk, for eksempel i klinisk psykologi: Psykologer som møter pasienter uten å ha et språk som er forståelig for disse? Eller sosiologer som skal beskrive det norske samfunn? Sosialantropologer har allerede lenge hatt som regel at de må kunne beherske språket til stammen de studerer.

Hvor lett er det skrive slik på engelsk hvis dette ikke er ens morsmål? Og hvis en ikke er en Joseph Conrad eller Vladimir Nabokov?

Når det gjelder samfunnsvitenskapelig forskning: Da kan det være nødvendig å innføre enda en distinksjon, nemlig mellom grunnforskning og anvendt forskning. FAFO og Institutt for samfunnsforskning driver med det siste, og på oppdrag fra institusjoner i Norge. Hvorfor skulle de skrive på engelsk?

Og så har vi den type sosiologi som Vilhelm Aubert laget, og som kan kalles narrativ sosiologi. Denne er svært språkavhengig, og kan like gjerne klassifiseres som litteratur. Hvor lett er det skrive slik på engelsk hvis dette ikke er ens morsmål? Og hvis en ikke er en Joseph Conrad eller Vladimir Nabokov?

Dannelseskommunikasjon

Dernest vil jeg bruke en distinksjon mellom teknologi og dannelse. Det må være en grunn til at Staten vil pøse inn store summer i universiteter. Det må komme et nytteutbytte fra dette. Fra naturvitenskapene kommer det teknologi, og denne er i seg selv et universelt språk. Engelsk er nærmest et hjelpespråk. Her har vi å gjøre med et internasjonalt fellesskap både når det gjelder grunnforskning og anvendt forskning.

Mye av forskningen her kan bare rettferdiggjøres ved at den bidrar til dannelse.

Noenlunde tilsvarende: Fra samfunnsvitenskapene kommer det kunnskap om vårt samfunn som hjelper politiske beslutninger. Mange av disse beslutningene er lokale fremfor internasjonale, og kan helst bruke et lokalt språk. Kan vi tenke oss en NOU skrevet på engelsk? Det er vel ikke alle stortingsrepresentanter som kan engelsk like godt som Jagland?

Humaniora, på sin side, fører i liten grad til teknologi (bortsett fra for eksempel logikk og lingvistikk som bidragsytere til informasjonsteknologi,) eller til umiddelbar kunnskap om samfunnet. Mye av forskningen her kan bare rettferdiggjøres ved at den bidrar til dannelse. Dannelse er både individuell og sosial, og handler om oppbygging av en kultur (det Hegel kalte Geist.)

I formålsparagrafen for universiteter står det at de skal drive med forskning, undervisning og formidling. For naturvitenskapelige fag består formidlingen i stor grad i teknologiutvikling, men selvfølgelig også i populærvitenskapelig formidling. Men i humanistiske fag foregår formidlinger i hovedsak ved dannelseskommunikasjon, og da blir bruk av det lokale, eller nasjonale språk viktig. Skillet mellom en vitenskapelig avhandling om de historiske hendelsene som ledet til 1814, og en formidling av dette er egentlig kunstig. Dette er det nytteutbyttet staten betaler humanister for, noe som inkluderer opprettholdelsen og utviklingen av et nasjonalt språk, også et fagspråk som har røtter i dagligtale.

Dårlig engelsk

Curt Rice, som altså er lingvist, befinner seg kanskje på et så generelt nivå at han ikke er særlig opptatt av betydningen av å bruke språk konkret (for å innføre et skille mellom det som kalles «parole» i motsetning til «langue») både som et middel til å gripe innsikter og til å kommunisere disse. For når han krever engelsk innført som undervisnings- og forskningsspråk, må han vel vite at selv om vi nordmenn både kan snakke og forstå engelsk, er det langt derfra til at vi behersker dette språket. Hvis Rice hadde vært en lingvist med bakkekontakt, burde han følgelig ha kombinert sitt forslag med et krav om obligatorisk engelskundervisning for alle undervisere og forskere. Men selvfølgelig: Det ville sprengt bachelor og masterrammene fra Bologna.

Jeg har en viss erfaring om dette fra mitt eget fag, filosofi. Der skrives det sannelig mye flatt engelsk i et forsøk på å leve opp til den neo-scientismen som Rice ser ut til å fremme. Hvis vi holder utenfor filologiske filosofer, slike som forsker i antikk filosofi: Resultatet er en strøm av artikler som ikke gir noe tilbake til det samfunnet som finansierer dem: Ingen teknologi, ingen ny kunnskap, for filosofi er ingen empirisk vitenskap, og ingen dannende kommunikasjon. Bare dårlig engelsk skrevet for i gjennomsnitt 1,8 lesere og egen CV.

Filosofi har dessuten et innvandringsproblem: Den internasjonaliserte anglifiseringen av faget har gjort at nesten alle nyansettelser er spesialiserte utenlandske nerder uten kjennskap til det norske samfunn, som de derfor ikke kan stå i et dannelseskommunikativt forhold til.

Forresten, når jeg ser på fagområdene til HiOA, slår det meg som spesielt unødvendig at det der skulle være behov for engelske artikler ment for et internasjonalt publikum. Er det egentlig teorier de skulle holde på med, de som underviser kommende lærere eller sykepleiere. Er det ikke snarere praktisk kunnskap som etterspørres?

Mange vil kanskje tro at jeg med denne kritikken ser på Curt Rice om en moderne Erasmus Montanus, en som har vært ute i den store verden og kommer tilbake med et fremmed språk som skal være gildere enn det hjemlige norske. Slett ikke. For Curt Rice kommer allerede i utgangspunktet fra den store verden. Han het heller ikke opprinnelig Kurt Riise. Og selv er jeg heller ikke en Per Degn, selv om jeg heter Pedersen. Jeg har forsket og publisert om engelsk litteratur, på engelsk, og skrevet og publisert altfor mye på engelsk om akademisk filosofi, både i form av saksprosa og litteratur.

Men at Rice er en neo-scientistisk anglofon kolonialist er vel uomtvistelig?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden