Spaltist

Erdogans ideologi truer Europas stabilitet

Bilde: Wikimedia Commons

Man finner nå fy-ord som «assimilering» i talene til politikere som for få år siden viste avsky for dem. Det er en god ting.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å skille utenriks fra innenriks om dagen. Tyrkias gjenvalgte president Recep Tayyip Erdogan har gitt oss et grelt eksempel på dette ved å promotere nasjonalisme blant tyrkere inne i Europa – fra utsiden.

Yale-professor Amy Chua har skrevet en bok om hvorfor dette eksemplet er farlig. For de som bare kjenner henne som «tigermamma», er det kanskje en nyhet at Chua har skrevet om etniske konflikter og amerikansk utenrikspolitikk i mange år. Hennes siste bok, Political Tribes, er en kombinasjon av de to. Her skriver hun mye om hvordan amerikansk utenrikspolitikk har feilet grunnet en blindhet overfor etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer inne i de landene USA har involvert seg i. Eksemplene inkluderer Vietnam, Afghanistan, Libya og Venezuela.

Her har USA (og til en stor grad resten av Vesten) ofte tolket politikken i lys av kald krigs-dynamikk, og landene som enhetlige entiteter.

Et eksempel på det siste: «Nå er det opp til libyere å bygge sitt land sammen», sa Obama. Uten å reflektere på om det faktisk gir mening å bruke ordet «libyere» om et folk som er så splittet av stammer, etnisiteter og andre skillelinjer. Å bygge et stabilt samfunn under slike forhold – selv om demokrati skulle innføres – er svært, svært vanskelig.

Chua skriver også om den voksende tribalismen i amerikansk innenrikspolitikk. Laginndelingen blir skarpere og skarpere. Hun argumenterer blant annet for at forskjellene på hvite amerikanere fra liberale kyststriper til konservativt innland nå har vokst til en grad hvor det begynner å bli fornuftig å snakke om dem som forskjellige etniske grupper. Noe som gir mening om man klarer å skille «etnisk» fra «rase», slik Store Norske Leksikon gjør. Alle grupper føler seg nå under angrep i USA, sier hun. Hvilket gjør tribalismen verre og verre.

Hun har rett. Og denne tribalismen er politisk tørt krutt.

Det er hevet over enhver tvil at sekteriske inndelinger innenfor nasjoners grenser er en stor kime til instabilitet og blodig konflikt. Om dette ikke er skrikende åpenbart i det generelle internasjonale nyhetsbildet, så finnes det store mengder akademisk litteratur som viser det. For de som ikke har tilgang til de akademiske databasene, kan mer allment kjente forfattere som Jonathan Haidt og Paul Collier anbefales. Men man trenger ikke å se lenger enn til kritikken av vestlige konstruerte landegrenser som skjærer gjennom etniske grupper, for å se hvor galt det kan gå. Hvor nyttig var det for eksempel å dele pashtuer i to forskjellige land?

Nasjoner, minner Collier oss om, er fremdeles vårt viktigste ordningssystem. Det er fremdeles først og fremst innenfor disse entitetene at skatter avkreves, lover lages, penger fordeles og politikk settes. Utfordres det på den tribalistiske måten Shua beskriver, kan ting fort bryte sammen. Vi har endeløse eksempler på det, også kontemporære.

Og det er her Erdogan og hans nylig befestede posisjon som kanskje Tyrkias sterkeste mann siden Ataturk kommer inn.

Da Erdogan sist besøkte Tyskland, talte han foran 10.000 mennesker i Düsseldorf. Det var et møte som i tysk presse ble beskrevet som svært nasjonalistisk. Men nasjonen for anledningen var ikke Tyskland. Det var Tyrkia. I Düsseldorf. Erdogan ville at de tilstedeværende skulle jobbe seg inn i og påvirke det tyske samfunnet. Men de skulle ikke assimilere seg. Og fikk de problemer i landet de ikke helt skulle være del av, så skulle redningsmannen Recep komme fra Tyrkia og hjelpe dem. Det var, slik Der Spiegel beskriver det, en tale som ikke gjorde noe som helst for å fremme tilhørighet til landet Düsseldorf faktisk ligger i.

Her kommer altså en autoritær leder som sees på som en ledestjerne for majoriteten av de mange millioner tyrkere som bor i Europa, og ber dem om å se på seg selv som en kulturelt adskilt gruppe innenfor det viktigste ordningssystemet vi har, altså nasjonen.

I et kontinent hvor de aller fleste land og en stor mengde byer allerede har fungerende parallellsamfunn og etniske enklaver med egne sosiale regler, og hvor velgermassene viser tegn på å dele seg inn etter etniske linjer også ved stemmeurnene.

Så hvordan løser vi dette? Ved å gjøre det motsatte av det Erdogan promoterte i Düsseldorf.

Det har rent historisk sett vært problematisk når «rene» stater har stått opp hverandre. En betydelig andel av verdens konflikter har vært mot mellom slike aktører. Men antallet slike har sunket drastisk over de siste tiårene, som blant annet Stephen Pinker og Hans Rosling har vist gjennom overbevisende statistikk.

Problemet vi ser i store deler av verden i dag, er først og fremst konflikter mellom grupper innenfor og over slike grenser. Etniske, religiøse og kulturelle konflikter dekker store deler av globusen. Og som Chua viser, så kan til og med fungerende demokratiske ordninger tilspisse slike konflikter, og føre til mer voldsbruk og maktsegregering.

Så hvordan løser vi dette? Ved å gjøre det motsatte av det Erdogan promoterte i Düsseldorf. For noen år siden var det bare sosiale pahriaer som snakket positivt om homogenitetens stabiliserende rolle her i Europa. Den stabiliserende rollen var tidligere blitt massivt argumentert for i samfunnsfilosofien fra de gamle grekere og opp til John Rawls. Men så ble den borte med vår siste bølge av globalisering. Spesielt etter at globaliseringsmantraet nærmest skiftet fra høyre til venstre.

Nå, etter de siste års utvikling både i Europa og i Midtøsten, virker det nesten merkelig å ikke igjen se viktigheten av relativ kulturell homogenitet. Etter å ha lest Chua virker det rett og slett uansvarlig.

Fy-ord som «assimilering» blir mer og mer brukt, bant annet siden det dukket opp som et ønske i Brochmann-rapportene. Man finner nå slike ord i talene til politikere som for få år siden viste avsky for dem.

Dette er en god ting. Det har kommet etter en skarp realitetsorientering.

Og når man planlegger for kontinenter, bør man forholde seg til realiteter – for å unngå konfliktene Chua beskriver, og for å se på folk som Erdogan slik de bør sees: som en trussel mot Europas stabilitet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden