Kommentar

Erklær seier og dra hjem!

Kim Jong-Un har oppnådd et viktig mål - å bli behandlet som en likemann av USAs president.

Bilde: Don Scanvino jr., public domain.

Trump spår at møtet med Kim vil bli en stor suksess. Da må han nesten tolke ethvert utfall slik. Men veien frem til avspenning på Korea-halvøya er lang.

Veien til nattens møte mellom Trump og Kim har vært kronglete. For Kim er det en stor seier i seg selv at møtet kommer i stand – det gir ham en internasjonal legitimitet hans familiedynasti alltid har søkt, men som Trumps forgjengere har nektet ham uten sikre motytelser. Nå møtte han Trump som en likemann.

Som Marco Rubio tvitret før møtet:

“What Kim Jong-un wants from summit is to be viewed as an important world leader that is reasonable, affable & equal to @potus & to be able to give elites in #NorthKorea hope for near term sanctions relief without giving more than vague commitments on nukes.”

Trump har vært villig til å oppgi slike forhåndskrav i sin jakt på en historisk rolle. Han leker åpent med tanken på Nobelprisen. Og hvorfor ikke – Nobelkomiteen ga en til hans forgjenger mest basert på løst prat. Da må vel Trump kunne få en for å ha håndhilst på et monster?

For det er et monster vi snakker om her, noe Trump later til å innse innimellom, når han skjeller ut og latterliggjør Kim, men ellers legger til side, og erstatter det med en slags respekt for tyrannen og hans metoder. (Jeg skrev om om Turmps sans for «sterke menn» først i november 2015).

Mange ser ut til å være så fokusert på håpet om en fredsavtale som også omfatter atomnedrustning at de er villig til å legge alle bekymringer om menneskerettigheter til side. Det er eksplisitt Trumps utgangspunkt. Men Trump har jo aldri vist noen interesse for slikt, utover å bruke menneskerettighetsbrudd som et retorisk grep når det ellers måtte passe ham, som når det gjelder Iran og Venezuela, men ikke Russland, Kina og Nord-Korea.

Nord-Korea forblir det mest totalitære landet i verden, med barbariske behandling av all mulig og forestilt opposisjon mot Kims regime. Et slags «forsonende» trekk er at ingen er trygge, selv ikke Kims nærmeste familie.

Tremendous!

Trumps jakt på en historisk rolle har preget mange av hans uttalelser underveis, som ofte har vært svært optimistiske. I natt sa han:

«I feel really great, we’re going to have a great discussion and I think tremendous success. Tremendously successful.»

Trump har også, slik han pleier, latt være å sette seg grundig inn i problemstillingene på forhånd. Isteden stoler han på sin menneskekunnskap. Han ville være i stand til å bedømme hvordan møtet ville gå etter et minutt alene med Kim, skrøt han på forhånd. Det første minuttet ser ut til å ha gått bra. Han beskriver møtet som «fantastic» og at det har vært en stor ære å møte Kim.

Hans rådgivere, som han ofte ikke hører på, har forsøkt å få ham til å tone ned ambisjonsnivået, for slik å skape en viss troverdighet når Trump høyst sannsynlig kommer til å erklære møtet som en stor suksess. Og for et par dager siden holdt Trump seg til dette. Legges lista lavt, kan det fremstilles som en suksess at møtet høyst sannsynlig blir starten på en lang prosess, langt fra noe endepunkt. Kan man i tillegg slenge inn et par symbolske innrømmelser fra Kim, ser det enda bedre ut.

Problemets kjerne

Men kjernen er at Kim har drevet sine forgjengeres atomprogram mye lenger enn sine forfedre, og ser atomvåpen som en garanti for sitt regimes overlevelse. Hvorfor skulle han gi dette opp mot garantier fra en partner han ikke stoler på?

Trump-administrasjonen har selv vist hvor lite avtaler kan være verdt ved å rive i stykker atomavtalen med Iran. Sammenligninger med Libya fra sikkerhetsrådgiver John Bolton, selv med på nattens møte – der det at Gadaffi ga opp atomprogrammet ikke innebar noen garanti mot regimeskifte, har bekreftet Kims mistanker. Og måten Trump behandler sine allierte på, sist vist frem etter G7-møtet i Canada, bør heller ikke berolige Kim.

En mulig vei ut av dette problemet, som tilslører det fremfor å løse det, er at definisjonen på denuclearization forblir vag. Nord-Korea kan gå med på å fryse dagens status, som de mener plasserer dem i en sterk posisjon, mot økonomisk hjelp og bortfall av sanksjoner. Særlig gjelder det siden det forblir vanskelig å verifisere hva som egentlig foregår i landet på dette området, gitt regimets totalitære karakter. Det har ført til at tidligere avtaler og forsøk på slike har løpt ut i sanden.

En ambassade – eller McDonalds

Kommentatorer har til og med antydet, halvt i spøk, at Kim innrømmelser kan få en form som appellerer særlig til Trump. Hva med et Trump Tower i Pyongyang? Eller i det minste en McDonalds? I første omgang er det nok mer realistisk med en amerikansk ambassade i Nord-Koreas hovedstad.

Full atomnedrustning på Korea-halvøya er på kort og mellomlang sikt urealistisk. Et mer realistisk mål er «containment» – at trusselen fra Kims atomarsenal blir til å leve med. Som Robert Einhorn skrev i en interessant analyse for Brookings Institution før møtet:

“The realistic choice for the Trump administration will come down to pursuing an agreement that limits but does not eliminate DPRK capabilities in an agreed timeframe or abandoning negotiations and adopting a strategy of pressure, deterrence, and containment.”

Møtene pågår fremdeles i Singapore, og overraskelser kan komme. I det dette skrives, meldes det at Trump og Kim vil signere et dokument med ukjent innhold innen kort tid.

Mest sannsynlig vil begge parter erklære seier og drar hjem. Så vil tiden vise om den prosessen som nå er i gang vil ha vært noe mer enn en «photo opportunity», og bære bedre frukter enn tidligere forsøk på forsoning og atomnedrustning på Korea-halvøya har gitt.

OPPDATERT: Slutterklæringen består av fire punkter som ikke skaper konkrete forpliktelser. Trump har i tillegg innstilt fremtidige militær-øvelser med Sør-Korea.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden