Ernas små trollunger

Småpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har nok til tider vært som stein i skoen for Solberg-regjeringen. Men uten dem har ikke Høyre/Frp-regjeringen noe parlamentarisk grunnlag.

Publisert

Da den hvite røyken steg opp fra Radisson Blu hotell i Nydalen høsten 2013, var de fire ikke-sosialistiske partiene blitt enige om en parlamentarisk nyvinning: Samarbeidsavtalen. Venstre og KrF ville ikke sitte i regjering sammen med Frp, til det var avstanden angivelig for stor. Men den var altså ikke større enn at de, på visse kontraktsfestede vilkår, kunne gå med på å støtte en regjering utgått av Høyre og Frp.

Mange har spurt seg hvor klokt det egentlig var å bli stående utenfor. Sitter man på innsiden av regjeringsapparatet, har man jo materielt sett bedre muligheter for å være med å styre politikken som føres. Dersom småpartiene var med i regjeringen, ville de for eksempel vært mye tettere involvert i utformingen av det viktigste politiske styringsverktøyet, nemlig statsbudsjettet, og de ville vært involvert på et mye tidligere tidspunkt. Det ville også nødvendigvis gitt Frp færre statsråder, noe mange i Venstre og Krf nok ville sett på som en ubetinget fordel.

Man kan allikevel forstå hvordan de to småpartiene tenkte: De hadde lovet velgerne at et nytt flertall skulle gi en ny regjering. Samtidig har det å sitte i en samarbeidsregjering tradisjonelt ført til at et parti må legge bånd på seg. Kompromissene forhandles på innsiden, og regjeringen har bare én mening utad. Primærstandpunktene til de enkelte partier blir mindre synlige, og for små partier kan det være krevende å overbevise støttespillere og velgere om at seirene er større enn tapene.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her