22. juli-jokeren

Jeg tviler meget sterkt på at statsministeren ville valgt akkurat de ordene Erna Solberg brukte.

Publisert   Sist oppdatert

Erna Solberg vil betale for nytt regjeringskvartal og ny fregatt med oljepenger utenom handlingsregelen og begrunner det som følger:

«Vi kan la være å bygge nytt regjeringskvartal og si at Anders Behring Breivik vant – de fire bygningene han tok ut, blir stående sånn, som et dødt landskap og et monument over terrorhandlingen», sa hun til Dagbladet.

Det er lite å si på at sosiale medier har møtt uttalelsen med ganske samstemt latterliggjøring, mens Jonas Gahr Støre har lagt ansiktet i mer alvorlige folder og krevd en beklagelse for denne bruken av 22. juli-kortet.

Skal man likevel forsvare regjeringen, vil jeg anføre at jeg ikke tror statsministeren ville valgt akkurat de ordene som Erna Solberg valgte. Vi må lære oss å skille mellom «statsministeren» og «privatpersonen Erna Solberg». For ikke å si Sandberg.

Et annet forsvar er at hun ikke trakk 22. juli-kortet – som handler om å sammenligne folk med terroristen – men i stedet den overfladisk like, men kortstokkfaglig ubeslektede 22. juli-jokeren.

22. juli-jokeren

22. juli-jokeren innebærer ingen anklage om at noen er en fascistisk muslimhater. Det er en mer passiv-aggressiv påstand: Ja, neida, vi kan gjerne gjøre som du vil, hvis du ikke synes det er så farlig om terroristen vinner.

Det fine med 22. juli-jokeren er at den er veldig fleksibel, fordi alle kan introdusere sine egne påstander om hva terroristene vil at vi skal gjøre. Derfor kan man bruke den til å vri med: vri diskusjonen til det man helst vil snakke om: «Joda, du må gjerne utvide lagringstiden for teledata – hvis du synes det er greit at vi lar terroristene vinne.»

Erna Solberg vrir en gang til, og introduserer nye tanker om hva det var Breivik forsøkte å oppnå – nemlig å la regjeringskvartalet stå som et dødt monument over udåden. I så fall kan vi jo ikke la ham vinne!

Umulig å finne penger

Men hvorfor skulle Norge, verdens rikeste, være ute av stand til gjenoppbygge regjeringskvartalet?

Sant nok: Breivik kan ha visst at Norge er landet der alle formål kan prioriteres, men ingen kan prioriteres ned. Det er derfor i utgangspunktet umulig å finne rom for å bygge et regjeringskvartal, eller å erstatte en fregatt. For hvor skulle pengene tas fra? For å synliggjøre hvor vanskelig det ville vært, kan vi se på følgende punkter:

  • Norge har verdens rauseste sykelønn, som antagelig bidrar til økt utenforskap. Men vi har også IA-avtalen for å redusere utenforskap, som ikke har virket og neppe virker etter hensikten. Og som alle vet, er det mer givende å prøve å fikse det som ikke virker.
  • Svært mange ulike deler av norsk bistand har usikker effekt – skal vi være sikre på at noe virker, må vi i hvert fall opprettholde og styrke ettprosentmålet!
  • De fleste av oss skjønner at enhver regjering må kjøpe både velgere og støttepartier gjennom mer penger til gamle og mer penger til unge, støtte til muslimhatere og støtte til antirasister, mer subsidier til å gjøre alkohol billigere og mer penger til rusomsorg.
  • Dette ville vært morsom satire dersom det fantes andre som var villige til å gjøre disse kuttene. Men de fleste av dem som nå raser mot penger under streken, vil heller ikke kutte noe i alle disse utgiftene, med unntak av den halve millionen til HRS. Det blir ikke så mye regjeringskvartal eller fregatt for en halv million.

    For at det ikke skal bli for høyrevridd her, kan vi også minne om at det dertil er umulig å øke skatter og avgifter tilbake til for eksempel nivået fra 2013. Det ville være å la AUF vinne.

    Handlingsregelen

    Så er spørsmålet: Kan Breivik likevel ha glemt at regjeringen har et ess i ermet? At selv om Norge er et land der ethvert kutt ville være å gå over streken, har regjeringen mulighet til å kjøre utgifter under streken? Og hvis ingen så at pengene gikk fra oljefondet, så blir det jo mer et filosofisk spørsmål om de egentlig fantes i første omgang i det hele tatt.

    I raushetens navn må vi svare: kanskje – og da har statsministeren i så fall en fantastisk mulighet til ikke å la Breivik vinne – uten å bryte handlingsregelen.

    Men det finnes en annen dyster mulighet også. I dag forbinder alle Breiviks gamle parti, Fremskrittspartiet, med motstand mot innvandring – joda, lett ispedd rot med reiseregninger, trusler med våpen, og porno-pdf’er. Men den gang Breivik var aktiv, skilte partiet seg også ut på et annet helt sentralt område.

    Du gjettet det: Motstand mot handlingsregelen.

    Ikke la kalkulator-Høyre vinne

    For å være litt mer alvorlig: Erna Solbergs utsagn om ikke å la terroristen vinne, er sannsynligvis en arbeidsulykke, og ikke et reelt forsøk på å spille noen 22. juli-joker. Som sådan kan vi legge det bak oss og gå videre. Det som likevel er bekymringsfullt med utsagnet, er at det viser frem et reelt trekk ved norsk politikk:

    Vi synes kanskje det er viktigere ikke å la terroristen vinne enn å overholde handlingsregelen. Vel og bra – formålet med nasjonen er ikke bokholderi, og vår høyeste glede er ikke regnskapsprinsipper. Men handlingsregelen fremstår også som det eneste som er mindre viktig enn ikke å la terroristen vinne. Ingen krise, intet terrorangrep, ingen fregattpolitisk katastrofe eller noe annet er viktigere enn de hundre hellige kuene et broget partilandskap har plassert på statsbudsjettet.

    Erna Solberg burde ikke trukket Breivik inn i begrunnelsen for å kjøre flere utgifter under streken på et budsjett som allerede er for ekspansivt. Akkurat de ordene ville hun neppe heller brukt om hun hadde fått tenkt seg ordentlig om. Det hun nok mente, var at om hun ikke skal ta pengene under streken, blir hun nødt til å foreta noen prioriteringer på budsjettet.

    Og det ville vært å la kalkulator-Høyre vinne.