Samarbeidsgeneralen

Det er snart fire år siden Erna Solberg ble statsminister. Fra å være kjent som «Jern-Erna», får hun nå æren for å ha samlet den borgerlige siden og skapt samarbeid der forholdet mellom partiene tidligere var preget av dårlig personkjemi og uvennskap. Men hva har det kostet?

– Når forstod du første gang at det var nødvendig å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering dersom Høyre skulle ha noen sjanse til å få makt?

– Selv da vi satt i sentrumsregjeringen, var vi egentlig en regjering som kom til på grunn av Fremskrittspartiet. Selv om det var en regjering som ikke nødvendigvis hadde et formalisert forhold til Frp, så er det klart at da det ble et regjeringsskifte, og Arbeiderpartiet gikk av, så var det fordi det var et de facto flertall på Stortinget som ønsket det. Siden den gangen da Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen svarte på en rekke spørsmål fra Carl I. Hagen, som utgjorde grunnlaget for at han sa ja til en ny regjering, så har det vært en form for forståelse på borgerlig side for avhengigheten de har av hverandre, selv om man da ikke var fullt ut på en avtale. Etter valget i 2005 hadde vi disse prosessene og diskusjonene i eget parti, og jeg mener at vi har hatt en anerkjennelse siden 2005–2006 at det å skape bedre forhold mellom partiene på borgerlig side, slik at det kunne komme en ny borgerlig regjering, var viktig. Også har det jo litte grann med skiftene i Frp å gjøre også. Det er jo fordi det var en vilje i ledelsen i Frp mot å søke seg inn mot regjeringsmakt, og at de også måtte strekke seg etter oss. Så det har nok vært en tosidig prosess. Man må anerkjenne at velgergrunnlaget på borgerlig side har fordelt seg på flere partier.