Ingen blind respekt

Helt på slutten av partilederdebatten i går kveld, under et noe sprikende segment om ”norske verdier”, sa statsminister Erna Solberg noe som jeg bet meg merke i. Indirekte stilte hun seg bak den kritikken mot sekulariseringen som Linda Hofstad Helleland og Ola Borten Moe skapte furore med i sommer. Statsministeren sa:

”Det sekulariserte norske samfunnet presser alle som tror. (…) Vi må ha en større respekt for det å tro i vårt samfunn.”

Vi har hørt dette før. Jonas Gahr Støre, som i 2006 snakket om ekstremister på begge sider – altså de som krenker andres religiøse følelser og de som svarte med mord og vold, ville i 2009 straffe ”kvalifiserte angrep på religion”. (Høyre ville så sent som i 2004 beholde blasfemiparagrafen).  Jeg svarte, som spaltist i Dagsavisen, med å spørre om det å kalle Muhammad for pedofil eller den kristne guden for en drittsekk var ”kvalifisert” nok.

Blind lydighet overfor Føreren blir ikke bedre av å omhylles av et religiøst slør.

Solberg og Helleland var mot slutten av 2015 begge ute etter å ”beskytte” folk mot ytringer som oppleves som krenkende og sårende.

Respekt og toleranse

Mye av innholdet i ulike religioner er positivt, som nestekjærlighet. Mange religiøse mennesker er gode mennesker, og mener at religionen hjelper dem til å være det. Men jeg kan ikke se at slike positive moralske handlingsregler er unikt for religionen, eller må forankres i troen på noe guddommelig.

Jeg har ingen respekt for religiøs tro i seg selv, men jeg tolererer den, og byr ikke opp til krangel ved ethvert høve. Som Lars Gule skrev hos Minerva i 2011:

”Alle har krav på respekt for sin grunnleggende rett til å tro det de vil, men ingen har krav på respekt for det man tror på.”

Jeg har ingen respekt for Jan Hanvold og hans metoder. Bak dekke av religion driver han ytterliggående politisk påvirkning, samtidig som han beriker seg selv gjennom åndelig pengeutpressing overfor gamle og syke bak TV-skjermene i det ganske land.

Jeg har ingen respekt for dem som feirer Abrahams vilje til å blindt adlyde en gud, og myrde sin egen sønn, uten annen grunn enn å vise ubegrenset lydighet og underkastelse. Blind lydighet overfor Føreren blir ikke bedre av å omhylles av et religiøst slør. Det gjelder enten det er kristendommen eller islam som dyrker dette barbariet.

For meg er det åpenbart at hvorvidt man skal ha respekt for ”tro” er helt avhengig av innholdet i denne troen. Å formulere oppfatningen som ”religion”, ville ikke øke min respekt for overbevisningen om at jorden er flat.

Jeg forbeholder meg retten til å kalle den gammeltestamentelige guden, som krever folkemord og dødsstraff for de mest latterlige forseelser, for litteraturhistorens største drittsekk. Den som synes dette er en krenkende karakteristikk kan jo lese 4. Mosebok, kapittel 31 selv.

Ufarlig og farlig religion

Mye i religionene er rett og slett bare rart. Jeg har ingen respekt for troen på jomfrufødsel, at døde blir levende, at Muhammad fløy på ryggen av et fabeldyr frem og tilbake til Jerusalem, eller diverse mirakler og sære kostholdsregler. Men dette er ikke skadelige overbevisninger. Ei heller er det i seg selv et problem, og ganske forståelig, at mange søker svar på livets mysterier utenfor det rasjonelle.

De skadelige delene av religionen er jeg i direkte kamp med. Men det er en kamp som skal føres med ytringsfriheten i behold. (Der skiller jeg meg fra en del andre islamkritikere). Det gjelder blant annet holdninger til kvinner, seksuelle minoriteter og ateisme.

I dag har kristendommen kvittet seg med det meste av de skadelige holdningene. Det er ikke lenger så mange som Ludvig Nessa, som i 2009 sa følgende til Klassekampen:

”Homofili er opplagt perverst og naturstridig. Men det er ikke mulig å hevde disse standpunktene i offentligheten uten at du blir uthengt i media.”

Statsministeren velger order ”presser”, som er negativt ladet. Hun kunne ha sagt ”utfordrer”. Nessa er en av dem som føler seg ”presset” av det sekulære samfunnet.

I land der islam er i flertall, har religionen beholdt disse negative trekkene. (I 2011 skrev jeg om hvordan de som ikke vil myrde påståtte blasfemikere i Pakistan selv myrdes, og kalte på det grunnlaget Pakistan et ”møkkaland”. Ingen respekt der, nei.)

Mange av dem som i dag syter fordi de føler seg ”presset”, og deres forløpere, har gjennom historien ikke akkurat uttrykt respekt for dem som ikke er enig med dem. I Norge har de for lengst, i motsetning til de reaksjonære muslimene i sine samfunn, tapt makten.

Få norske kristne vil ha, eller tror at de kan få, tilbake denne makten til å diskriminere "vantro". Mange er bare lei seg over ”avkristningen”. Jeg kan ha medfølelse med dem. Men det er ikke det samme som respekt for det de tror på.

Les også min lange gjennomgang av nyateistiske bøker fra 2007.