Ernas tragedie eller farse

Mest sannsynlig vil det vise seg at det er lite makt i KrFs foldede hender.

Publisert   Sist oppdatert

Falske nyheter er som kjent feilinformasjon som lages i propagandaøyemed. Alle, også Donald Trump, er enige om at slike nyheter er forkastelige. Men det finnes andre typer tvilsomme nyheter. En av disse er hva vi kan kalle ekspertproduserte spekulative prognoser.

Vel, i en viss forstand er alle prognoser spekulative, for fremtiden inneholder ofte overraskelser, selv om noen eksperter er har mer ekspertise enn andre, og noen prognoser er mer sannsynlige og til og med mindre falske enn andre.

I en viss forstand er nyheter om fremtiden selvmotsigende. Ekte nyheter er rapporter om noe som skjer i nåtiden eller i den umiddelbare fortid. Men selvfølgelig: prognosene lages i nåtiden, og er derfor i denne forstand selv nyheter. Og ekspertene finnes i nåtiden.

I media blir det ofte produsert en undergruppe av spekulative prognoser som kunne kalles ekspertproduserte overflødige prognoser. Dette er prognoser om den veldig umiddelbare framtid, hvor svaret/fasiten straks kommer.

Normalt er prognoser noe vi har bruk for, men disse som her omtales, kan ikke brukes til noe. For eksempel er det blitt ekspertprodusert et utall prognoser om hva som vil skje i det amerikanske mellomvalget, selv om svaret kommer dagen etter, og selv om vi i Norge ikke kunne ha gjort noe fra eller til i forhold til prognosene.

Prognose om Erna og hennes regjeringstid.

Etter denne noe kronglete innledningen skal jeg komme med en kvasi-ekspertprodusert spekulativ prognose om Erna Solberg og hennes regjeringstid.

Om den er overflødig får andre vurdere. Om vi har bruk for den er et åpent spørsmål. Kanskje Erna kunne ha bruk for den, men det tviler jeg på. Her er i alle fall prognosen:

Erna Solbergs politikerkarriere kommer til å ende som tragedie.

Da må jeg definere hva en tragedie er. Ifølge Aristoteles er tragedien et handlingsforløp med uløselige konflikter som fører til undergangen for en person, der personen selv er årsak til denne undergangen. Samtidig har personen betydelige og interessante egenskaper som gjør at vi kan identifisere oss tilstrekkelig med personen til å føle frykt og medlidenhet med vedkommende, og dermed oppleve en renselse av eget følelsesliv gjennom medfølelsen.

For eksempel: Støre blir neppe statsminister. Det skyldes at han har disse Hamlet-lignende vankelmodige tåkeegenskapene som ødelegger det enøyde maktbegjæret en statsministerkandidat må ha.

Men dette er ingen tragedie. Ingen, selv ikke i Ap, vil identifisere seg med ham, langt mindre føle frykt og medlidenhet på hans vegne. Til det er personligheten hans både for lite interessant og for ulik oss.

Begrunnelse for prognosen: Generell lov.

Men tilbake til selve den kvasi-ekspertproduserte spekulative prognosen om Erna. For å begrunne den skal jeg først henvise til en generell lov som sier at mektige kvinnelige politikeres karriere gjerne ender tragisk.

Hva er mine data til støtte for denne loven? Jeg skal trekke fram tre slike: Først Margaret Thatcher. Alle er enige om at dette var en betydelig personlighet med egenskaper som gjorde at hun vant frem på en rekke områder, for eksempel når det gjaldt å vingeklippe gruvearbeiderne, og å overvinne argentinerne i Falklandskrigen.

Men det var de samme egenskapene som gjorde henne døv for kritikk i forbindelse med den koppskatten som gjorde at hun ble styrtet. Kanskje ikke alle, men mange av oss følte frykt og medlidenhet med henne da dette skjedde.

Så hva er det i Ernas personlighet som fører til dette fallet?

Dernest Gro Harlem Brundtland. Dette var (som politiker) en formidabel dame, men med en arroganse som sannsynligvis provoserte mange til å gå imot henne i EU-avstemningen i 1994. Jo, for henne var dette en tragedie, selv om hun hadde EØS-avtalen som et reserve-ess i ermet. (At den endelige grunn til hennes avgang var en personlig tragedie, som førte til en farse (Jagland), er en annen historie).

Den tredje damen er Angela Merkel, elsket gjennom sitt kjælenavn «die Mutti.» Fra en protestantisk prestefamilie med oppvekst i Øst-Tyskland lot hun, i motsetning til Thatcher og Brundtland, sin godhet løpe av med seg da de store flyktningeinvasjonene kom i gang: «Wir schaffen das.» Det førte til hennes riktignok langsomme fall, som mange av oss føler (riktignok langsom) frykt og medlidenhet overfor.

Den generelle loven ser altså ut til å være nokså gyldig. Riktignok på basis av en noe begrenset induktivt materiale, (men hvor mange ledende kvinnelige politikere har vi å ta av?), forbereder vi oss, med en viss skjebnetung nødvendighet, på Ernas tragedie.

Begrunnelse for prognosen: At Erna faller inn under loven.

Så hva er det i Ernas personlighet som fører til dette fallet? Vel, hun har jo allerede vist at hun har et «soft spot» i sin ellers så Jern-Erna-karakter. I 2003 gikk hun som kommunalminister inn for å innføre egne shariaråd for muslimer i forbindelse med skilsmisser, noe som uhyrlig nok kunne ført til dannelsen av et parallelt rettssystem. Denne «soft-spoten» har hun riktignok klart å tette igjen.

Så langt, så bra.

Men da hun omsider vant stortingsvalget i 2013, gjorde hun det med en visjon (eller hallusinasjon) om å lage en flertallsregjering bestående av fire partier. Hun skjønte ikke at det ville innebære å samle krefter som ville lage uløselige konflikter. Den gang var hun likevel så heldig, uten å være klar over det, at Venstre og KrF bare ville være avtalebundne støttepartier.

Men KrF er likevel et parti fra Hel …, nei, hva er det jeg sier? Jeg mener et parti fra fortiden, som alltid har kjempet mot utviklingen av et moderne, rasjonelt samfunn.

Men etter den neste valgseieren, eller det neste valget, hvor hun i alle fall ikke tapte, i 2017, fremmet hun på nytt denne visjonen. Og etter en stund viste det seg at Venstre lot seg lokke inn i maktfolden. Dette gjorde at KrF ble liggende og drive i et slags ensomt dødvann midtfjords, som en annen norsk fregatt. Hareide hadde dermed ikke noe annet valg enn å finne en (nød-)havn og fortøyning på den ene eller andre side av fjorden.

Han valgte selv den andre siden, mens flertallet i KrF valgte den ene siden, altså Ernas side. Så da kunne endelig Erna triumfere? Hennes visjon var i ferd med å bli virkelighet? Eller var det faktisk en hallusinasjon? Var det virkelighet?

For hva er hun nå i ferd med å gjøre? Å slippe reven inn i hønsegården er vel en litt for sterk metafor? Men KrF er likevel et parti fra Hel …, nei, hva er det jeg sier? Jeg mener et parti fra fortiden, som alltid har kjempet mot utviklingen av et moderne, rasjonelt samfunn.

Selvom Høyre (som ikke lenger er Høire) fortsatt skal være et konservativt parti, så er det også, som kjent, gjennomsyret av moderne nyliberalisme (bare spør Støre og Slagsvold Vedum og Lysbakken), noe FrP allerede lenge har vært beskyldt for å være. Venstre på sin side er i det minste et gammeldags liberalt parti, og i det minste foroverrettet når det gjelder bekymring for miljøet. Alle tre partier har store innslag av rasjonalitet, om enn i forskjellig grad.

Hvordan er det mulig å påstå at religioner på noen måte er truet i Norge? Alle religiøse samfunn mottar betydelig støtte fra staten.

Disse partiene kom derfor relativt greit til enighet om en rasjonell regjeringserklæring under forhandlinger på Jeløya i januar. Den gang kalte Hareide plattformen «ytterliggående sekulær», mens stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold mente at utelatelsen av henvisning til kristen og humanistisk arv bare kunne forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige rom.

Dette har Bekkevold gjentatt før de nye regjeringsforhandlingene: «Hvis vi ikke får inn en formulering som henviser til vår kristne og humanistiske kulturarv, blir det ingen regjeringserklæring. Det skal være mer enn en passiv formulering om at det er fint og flott med en kristen kulturarv. Den må si noe om en aktiv videreformidling.» (Nettavisen 9. nov.)

Erna slipper inn irrasjonalitet og en-regimentslære.

KrF er riktignok et parti basert på tro og ikke rasjonalitet, men å kreve en slik formulering er jo fullstendig irrasjonelt og en oppfølging av Tertullians Credo quia absurdum (= Jeg tror, fordi det er absurd).

For det første er det absurd med et slikt krav, ettersom som det allerede står følgende i Grunnlovens §2: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Så KrF betviler at FrP, H og V anerkjenner Grunnloven?

Og hvis KrF krever en sterkere formulering i en regjeringserklæring enn det som står i Grunnloven, er dette også absurd: En regjeringserklæring kan ikke stå over Grunnloven, som i sin tur ikke kan endres uten en langvarig prosess inkludert et nytt valgt Storting.

Og hvordan er det mulig å påstå at religioner på noen måte er truet i Norge? Alle religiøse samfunn mottar betydelig støtte fra staten. Mangler vi religionsfrihet i landet? Ikke i det hele tatt. Men vi manglet det den gang den evangelisk-lutherske religion var dominerende i landet: Jøder ble utestengt, sammen med munkeordener og jesuitter. Først på 1950-tallet ble de siste slike utestengelser opphevet, men aldri takket være KrF.

Og så var det den verste feilvurderingen fra Ernas side: Å åpne denne Pandoras eske (egentlig: krukke) som abortloven er.

Og hvordan er det mulig å påstå at Erna «vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige rom?» Norge er ikke Frankrike. Vi har ikke deres laïcité-lovgivning. Muslimer får lov til bruke niqab på gater og torv. De får også bade på offentlige badestrender iført burkini. Kirkeklokker får vekke folk på søndags formiddag. Sylvi Listhaug, hovedrepresentant for FrPs ondskapstyranni, hvis vi skal tro KrF, får lov til å gå rundt med et lite kors dinglende på brystet. Mens godhetstyrannene i Den norske Kirke får lov til å arrangere vandringer i Oslos gater med et stort kors.

Poenget er at KrF, på tross av sin lutherske herkomst, aldri har godtatt to-regimentslæren. De vil i stedet ha en en-regimentslære (for å bruke et begrep jeg låner fra en sosiologvenn). Det er det Bekkevold ønsker med sitt krav om en «aktiv videreformidling.» To-regimentslæren er derimot nettopp hva Listhaug promoverer: Hun vil at kirken skal konsentrere seg om sjelens frelse, og la keiseren eller statsministeren ordne opp i verden.

Erna åpner Pandoras eske.

Og så var det den verste feilvurderingen fra Ernas side: Å åpne denne Pandoras eske (egentlig: krukke) som abortloven er.

Dermed blir det Erna som får skylden for alle ulykker, lidelser og plager som strømmer ut, mens Marianne Martinsen og Ap kan fryde seg i moralsk selvrettferdighet, og ta æren for håpet som ifølge gresk mytologi var det siste som strømmet ut. Istedenfor at det ville blitt Marianne Martinsen og Ap som hadde fått ulykkene i fanget hvis KrF hadde kommet til dem.

Til slutt: Tragedie. Eller til og med farse?

For hva er det Erna vil sitte igjen med som kan kompensere for ulykkene, lidelsene og plagene? Makt? En fin bolig i Inkognitogaten 18? Mest sannsynlig vil det til slutt vise seg at det er lite makt i KrFs foldede hender. Et parti med rundt 4% oppslutning, som nå er delt på midten, vil frem til neste valg bare oppnå å forgifte Ernas visjon, og oppløse hennes flertall. Visjonen vil da, i overensstemmelse med Aristoteles tragediedefinisjon, ha ført til hennes egen undergang.

Og til Støres oppgang? Vel, da vil vi kunne gjenta Marx’ tese om historiens gjentagelse: At den først er tragedie, men så gjentas som farse.

(Det eneste KrF realistisk kan bruke Pandoras håp til, enten det forblir hos Erna eller flytter til Støre, er å få gjennomslag for sitt krav om økonomisk støtte til innkjøp av glutenfritt nattverdsbrød.)