Politikk

Ernas små trollunger

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre [CC BY-ND 2.0]

Småpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har nok til tider vært som stein i skoen for Solberg-regjeringen. Men uten dem har ikke Høyre/Frp-regjeringen noe parlamentarisk grunnlag.

Da den hvite røyken steg opp fra Radisson Blu hotell i Nydalen høsten 2013, var de fire ikke-sosialistiske partiene blitt enige om en parlamentarisk nyvinning: Samarbeidsavtalen. Venstre og KrF ville ikke sitte i regjering sammen med Frp, til det var avstanden angivelig for stor. Men den var altså ikke større enn at de, på visse kontraktsfestede vilkår, kunne gå med på å støtte en regjering utgått av Høyre og Frp.

Mange har spurt seg hvor klokt det egentlig var å bli stående utenfor. Sitter man på innsiden av regjeringsapparatet, har man jo materielt sett bedre muligheter for å være med å styre politikken som føres. Dersom småpartiene var med i regjeringen, ville de for eksempel vært mye tettere involvert i utformingen av det viktigste politiske styringsverktøyet, nemlig statsbudsjettet, og de ville vært involvert på et mye tidligere tidspunkt. Det ville også nødvendigvis gitt Frp færre statsråder, noe mange i Venstre og Krf nok ville sett på som en ubetinget fordel.

Man kan allikevel forstå hvordan de to småpartiene tenkte: De hadde lovet velgerne at et nytt flertall skulle gi en ny regjering. Samtidig har det å sitte i en samarbeidsregjering tradisjonelt ført til at et parti må legge bånd på seg. Kompromissene forhandles på innsiden, og regjeringen har bare én mening utad. Primærstandpunktene til de enkelte partier blir mindre synlige, og for små partier kan det være krevende å overbevise støttespillere og velgere om at seirene er større enn tapene.

Spillerom

Et interessant trekk ved Solberg-regjeringen er imidlertid at Fremskrittspartiet har fått større spillerom enn hva mange hadde forventet, til å flagge sin primærpolitikk, også når den har stått i strid med regjeringens politikk. En ting er «lufteventil-politikere» i Stortinget – slik som for eksempel Per Sandberg, før han ble tatt inn i regjeringsvarmen. Men også sentrale regjeringsmedlemmer har fått lov til å dyrke sine egne interesser: Finansminister Siv Jensen støtter regjeringens politikk, mens Frp-leder Siv Jensen på landsmøtet oppfordrer partiet sitt til å stikke kjepper i hjulene for den samme politikken, i saken om bosetting av flyktninger høsten 2015.

Mot slutten av denne regjeringsperioden har også Høyres stortingspolitikere gjort det som for dem ellers har vært både uhørt og utenkelig, nemlig å demonstrere «på plenen» foran Stortinget, mot sin egen statsråd Helgesen i ulvesaken. Ulvesaken er nok et uønsket og uventet unntak for Høyre. For Fremskrittspartiet har dobbeltkommunikasjonen hatt mye sterkere preg av å være en klar strategi.

Faren for ikke å få flagge primærstandpunkter skremte ikke Fremskrittspartiet fra regjeringsdeltakelse.

Kort sagt: Faren for ikke å få flagge primærstandpunkter skremte ikke Fremskrittspartiet fra regjeringsdeltakelse. Partiet løste utfordringen ved å fire litt på prinsippet om at regjeringen alltid må stå samlet.

Meningsmålinger tyder på at taktikken har virket. Oppslutningen om Frp har økt i takt med temperaturen i debatten om flyktninger, hvor Frp-ere til dels har fått komme med utsagn som kanskje i enkelte tilfeller også har fått høyrefolk til å krympe seg, som når Sylvi Listhaug utbasunerte at «nordmenn spiser svinekjøtt og drikker alkohol«.

Men Listhaug får også delvis støtte fra Høyre, blant annet har Bent Høie sagt pekt på at hun får i overkant mye kritikk for å «gjennomføre og snakke om den innvandrings- og integreringspolitikken alle i regjeringen er enige om, og som også et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til». Jeg tror også det er en utbredt oppfatning – og sannsynligvis også en korrekt oppfatning – at selv om det av og til kommer utspill som oppfattes provoserende og helt på grensen, så virker allikevel regjeringsprosjektet disiplinerende på Frp. Hvordan Frps hang til solospill ville fungert i en fireparti-regjering, eller hvordan rommet ville vært for tilsvarende utspill fra Venstre og KrF, kan vi selvsagt ikke vite. På den ene siden er det grunn til å tro at terskelen for slike utspill måtte blitt høyere enn den er for Frp i dag. Nettopp fordi de to små partiene står utenfor regjeringen, kan statsministeren akseptere at konfliktnivået mellom regjeringspartneren og støttespillerne er relativt høyt. Konflikten er stort sett bare en virkelig trussel én gang i året, nemlig under budsjettforhandlingene. Så når det smeller fra en av Fremskrittspartiets utspillskanoner, velger Erna Solberg noen milde, unnvikende formuleringer av typen «dem om det», og venter på at det skal gå over.

På den andre siden kan det være en trend som er uavhengig av de konkrete regjeringskonstellasjonene og av Erna Solbergs lederskap: Noen peker på at også Stoltenberg II-regjeringen i større grad enn tidligere viste frem partienes primærstandpunkter i ulike saker.

Men uansett om dette er en ny eller eksisterende trend må Høyre og Frp forholde seg til at de er helt avhengig av de to småpartiene. Om bare ett av dem faller under sperregrensen eller bytter side i årets valg, heter vår neste statsminister etter alt å dømme Jonas Gahr Støre. Både Erna og Siv må nok derfor sørge for at det synges litt vakrere ord for småtrollene, om de ønsker å binde dem fast i svansen.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, nå bare 1,- ut april!

Nødvendig og unødvendig krangling

At Solberg og Høyre har FrP tett på seg, men KrF og Venstre lenger unna, gjør nok også noe med hvor mye hun kjenner på smertegrensene til de forskjellige partiene. For de små partiene føles det som at statsministeren rett og slett ikke alltid tar inn over seg hvor vondt mange av Frps utspill gjør for støttepartiene. De synes nok Erna er litt som moren til klassens bølle. Du vet, hun som alltid forsvarer sønnens dårlige manerer og raseriutbrudd – det er jo bare slik gutter er, nå må dere ikke tolke alt Ole sier i verste mening. Og som forventer at andre må klare å tilpasse seg disse manerene – ærlig talt, hvis Ole vil ha alle kakene, kan ikke dere andre bare spise brød?

Realiteten er nok i de fleste tilfeller ikke at Erna går i forsvar, det er nok mer riktig at hun sitter stille i båten og venter på at bølgene skal legge seg. Men ettersom hun i det daglige er langt tettere på Frp enn på Venstre og KrF, er det ikke urimelig å anta at hun prioriterer regjeringspartneren høyest.

Ernas problem som hønemor er likevel at hun er den eneste som bare kan tape på krangling i kyllingflokken. Det er i hvert fall den gjengse oppfatningen. Om det gjenspeiles i meningsmålinger er mer usikkert. De tre andre partiene er i hvert fall til dels avhengig av å krangle seg i mellom; det er en viktig del av deres velgerposisjonering. Men de ulike partiene har ulik glede av de forskjellige formene for konflikt, og de forskjellige temaene konfliktene omhandler.

Vi kan i hvert fall skille mellom to typer utspill som skaper krangel: De der Frp går hardt ut med sitt primære standpunkt, der dette er mer ytterliggående enn regjeringens politikk, og stikk i strid med en kjernesak for et av støttepartiene. Dette gjelder typisk i innvandringsspørsmål. Disse konfliktene er bra for Frp, men vanskelige for Venstre og KrF. På den ene siden får de vist seg frem og deltatt i debatten. På den andre siden vil både velgere og mange internt i partiet stille spørsmål ved hvordan i all verden de kan støtte en regjering hvor Frp sitter.

Man trenger noe av den nødvendige kranglingen for å synliggjøre partiene, men hvis prosjektet skal overleve, må man begrense den unødvendige.

Men den andre typen utspill er den der Frp beskylder Venstre eller KrF for å være for vanskelige, kreve for mye, og være for opptatt av klima, bistand eller flyktninger. Dette er konflikter som både Frp og Venstre/KrF står helt fint i. Faktisk er det nettopp denne typen konflikt folk i Venstre og KrF kommer til å trenge frem mot valget, i hvert fall om de har tenkt at regjeringsmakten fremdeles skal utgå fra disse fire partiene. Slike krangler viser nettopp frem situasjoner hvor den relevante politiske kampen står mellom Frp på den ene siden, og KrF og/eller Venstre på den andre. For velgerne er da spørsmålet: I hvilken retning vil du dra regjeringen – mot Frp eller mot Venstre/KrF?

Samtidig er det grenser for hvor mange slike konflikter man kan ha, uten at folk mister troen på Høyre som styringsdyktig og ansvarlig parti, og på det borgerlige prosjektet som sådan. Man trenger noe av den nødvendige kranglingen for å synliggjøre partiene, men hvis prosjektet skal overleve, må man begrense den unødvendige.

Kjøttvekt og tungevekt

Det er heller ikke til å komme utenom at trollungene, altså Venstre og KrF, er nettopp små. Men naturlig nok er det svært delte meninger om hva som skal være viktigst: At man utgjør kjøttvekten, eller at man utgjør tungen på vektskålen.

I inneværende regjeringsperiode har det blitt sukket oppgitt (internt i Høyre) og ropt frustrert (utad, fra Frp) om de små partienes irriterende store innflytelse i mange politiske spørsmål. I flere saker har utfallet – på grunn av disse små, sta partiene – blitt noe annet enn hva det reelle stortingsflertallet skulle tilsi. Blokkeringen av konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja er et åpenbart eksempel. I noen av sakene har utfallet heller ikke vært i tråd med hva flertallet i folket mener om saken.

Les også intervju med Marte Gerhardsen og flere: – Erna Solberg har gitt høyrepopulismen tyngde og legitimitet i Norge.

Spesielt frustrerende har dette kanskje vært for Høyre når det til og med har vært saker hvor småpartiene – særlig representert ved Venstre – har gått bort fra det man kunne forvente ut fra deres vedtatte stortingsvalgsprogram. Ostetoll og søndagsåpne butikker er blant disse sakene. Kanskje har det også vært overraskende at Venstre og KrF i såpass mange saker (om ikke alle) står samlet, til tross for noe sprikende partiprogram. De frykter selvsagt en splitt-og-hersk-teknikk, ettersom de hver for seg er store nok til å gi regjeringen flertall. Men dette betyr også at det mange vil mene er fornuftige reformer, ikke blir noe av fordi det ene av de små partiene som ville støttet dem, velger å være tro mot det andre lille partiet. Troskapen er imidlertid ikke total. Ulvesaken er det siste eksempelet på en sak hvor KrF har forlatt Venstre og – kanskje ikke uventet – tatt side med lammet.

I den årlige budsjettdebatten har det vært både mumlet og ropt om de små partienes urimelig store krav til gjennomslag – og ikke minst deres manglende ansvarsfølelse for helheten og pengebruken. Hvorfor skal Høyre (og i mindre grad Frp), som tross alt er de største partiene, ofre sine hjertesaker for å få rom til saker som de enten ikke bryr seg om, eller er direkte motstandere av, og som det bare er noen små prosenter av velgergrunnlaget som egentlig står bak? Ikke minst har denne frustrasjonen kommet til overflaten når Venstre kommer med inndekningsforslag som nærmest er åpne provokasjoner mot de større partiene.

Det er forståelig at slikt skaper frustrasjon blant de store partiene. Kanskje drømmer de, og særlig Høyre, om ryddigere forhold. De ser nok for seg hvor mye enklere ting ville vært med høyere sperregrense og færre partier i floraen.

Dette er imidlertid lite annet enn en ønskedrøm. Konfliktene, uenighetene og hestehandlene ville fremdeles foregått. Særinteresser ville vunnet frem. Vetomulighetene ville eksistert for aktørene som visste å posisjonere seg rett. Men spillet ville foregått internt i partiene, mellom ulike fløyer, typisk i mindre parlamentariske former, og ville dermed ikke vært like synlig i offentligheten.

Sperregrenser

Det er uansett lite konstruktivt å dvele ved slike hypotetiske scenarier, enten det er drøm eller mareritt. Det er lite som tyder på at valgsystemet endres, og det er lite som tyder på at alle de små partiene forsvinner ved neste valg. Men noen av dem kan nok forsvinne – eller i hvert fall desimeres ved at de faller under sperregrensen. Det er kampen om å komme over 4 prosent som er den viktigste for alle småpartiene i høst. Sekundært er kampen å posisjonere seg slik at man kan havne på vippen.

Venstre har havnet under og over sperregrensa ved annethvert stortingsvalg siden 1993.

Venstre har i denne sammenhengen en lei historie i nyere tid. De har nemlig havnet under og over sperregrensa ved annethvert stortingsvalg siden 1993. Om denne trenden skulle fortsette, havner de under også denne gangen.

Men uavhengig av denne mulige «forbannelsen», har Venstre strategiske utfordringer. De har i mindre grad enn KrF holdt døren åpen for å skifte side. For det første er partiets selvforståelse klart borgerlig. For det andre husker mange i partiet svært godt alle sakene de har vært dundrende uenige med Arbeiderpartiet i, de siste årene. Her lar nok KrF seg oftere sjarmere av den akkurat passe åpne, reflekterende tonen til Jonas Gahr Støre – og kanskje litt av at han er kledelig kristen.

Alt dette vet Høyre (og Frp), og derfor har Venstre større problemer med å sikre seg en forhandlingsposisjon hvor de faktisk kan true med å bryte. Dette var nok noe av bakteppe for at budsjettforhandlingene før jul ble såpass vanskelige som de ble. Venstre var nødt til å vise at også de på ett eller annet punkt kan si stopp.

Borgerlig regjering eller åpen dør

KrF og Venstres strategier kan se ut til å skille lag i årets valgkamp.

Venstre vil etter alt å dømme satse på fremdeles borgerlig flertall og en eller annen borgerlig regjering. Deres ønske er å overbevise velgerne om at de må stemme på Venstre for at tyngdepunktet skal skyves i mer klimavennlig retning, og i retning av det mer åpne, liberale samfunn på områder som blant annet innvandring og handel.

KrF vil sannsynligvis holde døren mer åpen, og si til sine velgere at KrF vil forsøke å forhandle seg til mest mulig gjennomslag for sin politikk, og at det er underordnet om statsministeren heter Solberg eller Støre.

Begge strategier har sine fordeler og ulemper. Venstre posisjonerer seg enda tydeligere som borgerlig parti, noe som kan redusere vingle-stempelet og øke lojaliteten fra lyseblå og lilla velgere. Men de risikerer å støte fra seg velgere som har fått nok av Sylvi Listhaugs innvandringskritiske retorikk. KrF kan tiltrekke seg velgere i Støre-segmentet, men risikerer samtidig å støte fra seg velgere som får angst av tanken på en bioteknologi-vennlig helseminister fra SV.

Utydelig borgerlig

Om Venstre forsøker å posisjonere seg som et tydeligere borgerlig parti, er det likevel uklart om de har lykkes i å gjøre regjeringsprosjektetet vesentlig mer borgerlig.

Det er for tidlig å si hvilken arv som vil stå igjen etter de fire årene med kontraktsparlamentarisme på ikke-sosialistisk side. Vil noen av forvaltningsreformene faktisk gi effektivitetsgevinster på sikt? Ender vi opp med at «tidenes blåeste regjering» sørger for at økonomiens tyngdepunkt varig skyves flere hakk i retning offentlig sektor?

Og hvis den borgerlige regjeringen ikke har fått gjennomført så mye borgerlig politikk som mange enten hadde trodd, håpet eller fryktet – hvem sin skyld er det i så fall?

Allerede i løpet av kommende stortingsperiode risikerer vi at en del piler snur for Norges del.

Det er neppe bare trollungene i KrF og Venstre sin skyld. Jeg tror heller det skyldes at det ikke finnes noe stort folkekrav om reformer i Norge, enten de handler om liberalisering, effektivisering eller omstilling. Så tror nok en del av oss at dette ikke kan fortsette særlig lenge. Allerede i løpet av kommende stortingsperiode risikerer vi at en del piler snur for Norges del. Den økonomiske flaksen vår kan være oppbrukt. Og verden rundt oss forandrer seg også i rasende tempo.

Det kan ha store økonomiske og politiske konsekvenser. Å spå hvilke konstellasjoner av trollmødre og trollunger som kommer til å henge sammen noe særlig lenger enn én periode frem i tid, er derfor ikke særlig meningsfullt.

For oss som lar oss fascinere av spillet i politikken har det selvsagt sine interessante sider. Men vi kan nok ha behov for noen beroligende vuggeviser i årene som kommer.

Enqueten står også på trykk i Minerva nr. 1/2017, som handler om Ernas arv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden