DEBATT

Foto: Ted Eytan/Flickr (CC BY-SA 2.0)
Foto: Ted Eytan/Flickr (CC BY-SA 2.0)

Joda, det foregår en ideologisk kjønnskamp

Karoline Skarstein slår fast i Minerva 18. september at jeg er «et problem i form av hans kunnskapsløshet». Men det er helt umulig å forstå hva hun kritiserer meg for.

Publisert

For Karoline Skarstein er det viktig å få frem at hennes dysfori ikke har noen sammenheng med en «radikal kjønnsideologi», men derimot er «et reelt helseproblem». Jeg har ikke det minste behov for å avvise at hun opplever situasjonen slik.

Tvert imot har jeg sagt og skrevet utallige ganger at det åpenbart finnes personer «som opplever klar og fast kjønnsidentitet, som ikke stemmer overens med biologien». For Skarstein er dette «kjernen i trans-begrepet», og det gir god mening. Jeg er opptatt av at de dette gjelder skal følges opp på en god måte av helsevesenet. Og jeg har aldri avvist at det kan være forsvarlig at disse behandles med av hormoner og kirurgi, altså får en såkalt kjønnskorrigerende behandling.

Så kanskje har Skarstein misforstått mitt ståsted. Hun kritiserer skarpt min «relasjon til organisasjonen Til Helhet, som blant annet driver med konverteringsterapi for blant annet transpersoner». Men denne påstanden stemmer ikke. Til Helhet har aldri tilbudt terapi. Og vi har aldri ment at det finnes en metode som kan «konvertere» noen fra homofili til heterofili eller fra trans til ikke-trans. Derimot tilbyr vi samtaler og sjelesorg med mennesker som ønsker å leve i samsvar med en klassisk kristen forståelse av kjønn og seksualitet.

Disse menneskene er svært ulike. Selv kjenner jeg mange som for eksempel har kjent på homofile følelser i flere tiår uten å oppleve endring. Disse lever gjerne som single, og det faller meg ikke inn å mene at de trenger «konverteringsterapi». Så kjenner jeg også personer som har opplevd en endring i sin seksualitet. Det fremstår temmelig trangsynt å påstå at disse menneskene ikke finnes eller at en seksuell legning aldri kan gjennomgå endringer.

Om seksuell orientering står det for øvrig slik i Foreningen Fris politiske plattform: «Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid». Nå vil jeg gjerne føye til at de fleste opplever sin seksualitet og sine seksuelle følelser som temmelig stabile. Derfor er jeg negativ til at sjelesørgere eller terapeuter signaliserer at en metode kan gjøre noen heterofile.

Når det gjelder transpersoner, og de som altså opplever en konflikt mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn, så er det stor faglig uenighet om hvordan disse bør møtes best mulig av helsevesenet. For bare noen måneder siden hadde den svenske statskanalen en dokumentar, «Tonårsflickorna och tranståget», som viste frem eksempler på at personer angrer på at de gjennomførte kjønnskorrigerende behandling. Dette er en problemstilling som Skarstein ikke bør feie under teppet.

Bakgrunnen for Skarsteins artikkel er at Skeivt Studentforum arrangerte en «markering mot transfobi og stemmer som ville nekte for transpersoners eksistens» da jeg skulle holde et foredrag om «den radikale kjønnsideologien» på Universitet i regi av Foreningen for alle konservative studenter (FAKS). For meg var hovedsaken i foredraget å kritisere ideen om at kjønn primært handler om følelser.

Og på dette området er nok Skarstein og jeg uenige. Skarstein ønsker å fremstille det slik at mitt ståsted skyldes kunnskapsløshet (og antagelig religiøst sneversyn). Men det er altså ikke slik at jeg avviser fakta. Derimot mener jeg at kjønn ikke kan løsrives fra biologiske kjensgjerninger. Derfor finner jeg det problematisk å hevde at en person med et mannlig kjønnsorgan – og mannlig DNA – egentlig er en kvinne. Min begrunnelse er rett og slett hva biologien forteller oss.

Så langt jeg kan forstå tenker Skarstein annerledes. Hun skriver blant annet: «Også LHBT-personer er blitt veldig flinke til å skille mellom transkvinner og såkalte cis-kvinner, som om vi er to forskjellige kjønn». Jeg har ingen problemer med å forstå at noen transkvinner, som biologisk er menn, ønsker å bli behandlet fullt ut som en kvinne. Og jeg mener samfunnet skal strekke seg langt for å ivareta disse personene best mulig.

Like fullt synes jeg det er urimelig å innføre en helt ny kjønnsforståelse i samfunnet fordi en svært liten gruppe opplever en konflikt mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Dette handler for min del ikke om å avvise fakta, men å fremholde at det er problematisk å løsrive menneskets kjønn fra biologiske fakta.