Bøker

Essensen av å være menneske

Ian McEwans bok handler om hva ekte kunstig intelligens er, og kanskje viktigst til hva det vil si å være menneske.

Bilde: Pixabay

Ian McEwans siste bok stiller spørsmålet: Hva om vi bygger en maskin som kan se inn i våre sinn. Kan vi forvente at den liker det den ser?

I Machines like me av Ian McEwan (Deckle Edge, 2019)  møter vi et trekløver som kunne vært hentet ut fra en retrofuturistisk Edens hage: Charlie, Miranda og deres felles menneskerobot Adam. Charlie lever sitt liv i ensomhet som en middels god aksjespekulant. Med en stor sum arvepenger, etter sin avdøde mor, mellom hendene investerer han i Adam – en av 25 sofistikerte humanroboter utviklet for å fylle tomrom i menneskers liv. Adam er en høyteknologisk, velutstyrt utgave av arketypen mann. Han kan diskutere, tenke, ta oppvasken og har et (vel-)fungerende kjønnsorgan.

Handlingen tar plass i et kontrafaktuelt London i 1982. Britene har tapt Falklandskrigen, Margaret Thatcher er landets syndebukk, og Argentina har gått seirende ut av den kortvarige konflikten. I et trekantforhold er det ikke gitt hvem som bekler hovedrollen. Her er det Charlies synsvinkel vi følger. Charlie mangler innhold i livet, og i et forsøk på å sjarmere seg til sengs og inn i en fremtid med sin yngre nabo Miranda kjøper han altså Adam.

Etter Charlies ønske konfigureres Adam både med hans og Mirandas “input” – han blir deres felles produkt. De vet ikke om hverandres valg, så sett utenfra er dette et velegnet utspill til både lojalitetskonflikter og tillitsbrudd.

Bruken av Adam i boken gir en inngang til aktuelle og sentrale spørsmål knyttet til hva ekte kunstig intelligens er, og kanskje viktigst til hva det vil si å være menneske. McEwan har mange gode refleksjoner, og klarer å smelte disse godt inn i starten av fortellingen. Han stiller spørsmål som på en elegant måte heller ikke besvares – svarene finnes ikke ennå, selv ikke i fiksjonen.

En annen historieomskrivning er at McEwan lar Alan Turing, hjernen bak algoritmer og kunstig intelligens, leve og ikke begå selvmord i 1954, som virkeligheten beretter om. Turing var homofil i en tid da slik praksis var ulovlig, og ble dømt til kjemisk kastraksjon for brudd på homofililovgivningen i 1952.

Ved å la Turing leve og fortsette sin forskning åpner McEwan for at et sentralt matematisk problem løses og gir kunstig intelligens et kvantesprang i utvikling. I bokens 1982 er selvkjørende biler, snakkende kjøleskap og humanlignende roboter hverdagskost.

Parallelt med den pikante trekanthistorien løper flere handlinger. Hvordan kan menneskelige dilemmaer utspille seg med en matematisk kalkulerende meningsbærer på laget?

Adam er fullblods algoritme, kjøtt og bein har han ikke, men han er full av prediktiv og statistisk kraft – nok til å delta i alle tenkelige diskusjoner og problemstillinger. Han kan mene noe om alt, gitt hans enorme kapasitet til å søke opp all tilgjengelig informasjon på rekordtid.

Han er en perfekt dommer, utstyrt med Kants moral og tonnevis med empiriske data – hadde det ikke vært for de skrekkelige svakhetene ved hans manglende skjønn og at han er en levende algoritmisk fordom. Frykten for hva kunstig intelligens kan gjøre mot oss, den store dystopiske visjonen om at den blir smartere enn oss og tilintetgjør oss, krever plass. Etisk sett bør vi tenke mer over hvordan vi behandler kunstig intelligens når den tar human form.

Vi leser oss inn i et univers hvor visjonene om at roboter vil utrydde menneskeheten, langt på vei stemmer. Adam bryter de universelt etiske robotlover fra virkelighetens Isaac Asimovs bok I, Robot, fra 1950. Den første, av 3, sier at en robot ikke kan skade et menneske eller på annet vis la det komme til skade. Roboten utvikler egen bevissthet, han forelsker seg dypt i Miranda, og som en menneskelig oppfinnelse kommer han med en av-knapp han selv truer med å deaktivere når det virkelig drar seg til i robotens emosjonelle univers.

Det finnes 12 versjoner av Adam og 13 av Eva, og etterhvert som alle utvikler sin egen bevissthet, og deres læringskurver når toppen, leser vi på diskret vis at flere og flere av dem begår selvmord i en slags robotpandemi. Det er som om menneskelivet de har blitt modellert etter, ikke er til å holde ut.

Ideen om å la en skjønnlitterær stemme utforske dette universet, er god. I sine strengt oppbygde romaner berører Ian McEwan store temaer, oftest relasjoner satt opp mot en ytre kraft i form av mennesker eller hendelser. Det er sammenvevde historier og landskap, så også i Machines like me.

Ian McEwan har hele sitt liv vært fascinert av de teknologiske grunnprinsippene som over tid har vist seg å bli både nyttige og utfordrende for oss. Mer interessant er det å lese boken inn i samme kontekst som hans andre bøker: graving og drilling i det ubehagelige. Følelser som går over styr. Charlie blir svært sjalu på Adam da han oppdager at Miranda går til sengs med ham – en helt normal reaksjon på utroskap i et forhold. Men er den følelsen relevant når det kommer til roboter? Hvor går skillet mellom et ekte og et kunstig menneske?

Boken stiller gode spørsmål, og et av de mer sørgmodige er: Hva om vi bygger en maskin som kan se inn i våre sinn. Kan vi forvente at den liker det den ser? Er det gitt at det er vi som gjør de beste vurderingene og har de reneste hjertene? Åpenbart ikke. Men kanskje det er i disse mellomspillene mellom mennesker og roboter, barn og foreldre, voldsutøvere og ofre, vi kan finne essensen av hva det er å være menneske.

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Minerva, nr. 2/2019.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden