Kommentar

Estetikken taper – hver gang

Hvis vi ikke tenker nytt om prosessene rundt byutvikling i Oslo, er faren at innbyggerne blir sittende igjen med svarteper, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Visit Oslo/ Estudio Herreros.

Gang på gang smuldrer det estetiske hovedkonseptet i praktbygg bort i reguleringer – uten debatt. Vi må velge konsepter det er mulig å bygge – eller gjøre det mulig å bygge konseptene vi ha valgt.

De siste årene er det nærmest blitt en vane: Et nytt landemerke av et bygg begynner å reise seg, og plutselig våkner vi. Nasjonalmuseet på Vestbanen «ser ut som et fengsel». Lambda, som skulle være et gjennomsiktig og reflekterende lystårn, er blitt tungt, matt og grått. Vi føler oss lurt.

Men hvorfor i alle dager dukker ikke disse diskusjonene opp i offentligheten før det er for sent?

La oss spole tilbake i tid, til arkitektkonkurransene. Når de lyses ut, får arkitektene ganske så frie tøyler. Hverken kostnadsrammer eller miljøkrav er nærmere spesifisert. En jury, også den bestående av arkitekter, lager så en shortlist med de beste forslagene. I denne delen av prosessen henger verdier som estetikk, kunstnerisk visjon og hvordan bygget fungerer sammen med omgivelsene, høyt. Ofte er det en wow-faktor som gjør utslaget:

Med Lambda var det lystårnet. Med Holmenkollbakken var det lysstrålen som skulle fortsette opp i himmelen. Med Nasjonalmuseet var det alabasthallen på toppen.

Så får byrådet innspill fra ulike etater, for eksempel byantikvaren, som vurderer hvordan forslagene innfrir kommunens ulike krav og føringer for nybygg. I Lambda-saken var det for eksempel allerede i dette leddet klart at glassfasaden, som var sentral på tegningene som juryen vurderte, ikke var forenlig med kommunens miljøkrav. Men fordi Lambda samlet sett scoret høyest – ikke minst fordi det var rangert høyest av juryen – var det likevel dette forslaget som stakk av med seieren.

Ingen plan B

Problemet så langt er altså det som ikke vurderes: Hvordan vil kravene som må innfris, påvirke hvordan bygget kommer til å se ut? Vil den kunstneriske visjonen, wow-faktoren, i det hele tatt være mulig å gjennomføre? Hva er plan B hvis plan A viser seg å ikke gå gjennom? I den innledende runden er ikke det noe man tar stilling til.

Så, etter at vinneren er kåret og prosjektet vedtatt, får vi en ny og omfattende prosess. Arkitektene, kommunen, Plan- og bygningsetaten og andre fagmiljøer jobber sammen for å finne ut hvilke justeringer som må gjøres fra det opprinnelige forslaget. Alt fra bygningstekniske og miljømessige krav til kostnadskrav må vurderes.

Lambdas fasade ble altså ikke av skinnende glass, men matt, perforert aluminium. Hvorfor? Fordi miljøkravene ikke var forenlig med glass, og fordi mer reflekterende aluminium kunne blende restauranter i nærheten og båttrafikken utenfor. Holmenkollbakken skulle i arkitektens versjon ha en lysstråle som fortsetter fra toppen av hoppbakken og opp i himmelen. Byrådet prioriterte hensynet til naboene, som fikk eiendommene opplyst mot sin vilje. Nasjonalmuseet fikk ikke noen hall i alabast, som viste seg ikke å tåle vær og vind .

I denne delen av prosessen oppstår det neste problemet: Informasjonsflyten til publikum stopper opp. Bystyret blir riktignok informert underveis, men politikerne er tydelig på at de som regel følger «faglige råd». Så lenge arkitektene er involvert, føler man seg kanskje trygg på at den kunstneriske visjonen ivaretas.

Men ansvaret er begynt å smuldre opp. Plan- og bygningsetaten har som jobb å sikre at regelverket følges. Arkitektene er vant til at de må forholde seg til regelverk og kostnadsrammer. I noen tilfeller vil de protestere, slik tyske Klaus Schuwerk har gjort med Nasjonalmuseet. Men ofte vil arkitektene tilpasse seg kravene de får. Hvis ikke står de jo i fare for å miste hele prosjektet.

Det er dessuten ikke i hverken arkitektenes eller politikernes interesse å ytre misnøye i offentligheten underveis. Når noe endelig er vedtatt, er det om å gjøre å realisere prosjektet uten for mange skjær i sjøen.

Hva vi bør forvente av politikerne

Selv om vi ikke kan forvente demokratiske prosesser rundt absolutt alle detaljer, vi kunne forvente at politikerne får det med seg når hele visjonen for prosjektet vakler – særlig om det blir slik at juryens begrunnelse for valget ikke lenger holder vann.

Vi bør også forvente at politikerne veier ulike hensyn opp mot hverandre. Kan man gjøre unntak fra kravene man har satt? Det er jo politikerne selv som lager reglene og planene byggene skal følge. Hvor ille hadde det vært om vi hadde hatt ett bygg i glass som ikke innfridde miljøkravene? Var alle steiner snudd for å finne en løsning med naboene på Holmenkollen?

Vi bør også forvente at man, klok av skade, utreder om det er mulig å beholde prosjektets særegenhet før vi kårer en vinner. Det må bli slutt på at vi bestiller den mest  spektakulære bryllupskaken, med ti lag og skulpturer på toppen, før vi kommer på at vi har glutenallergi. (Og gjør vi det likevel, bør vi definitivt sjekke om vi faktisk har glutenallergi før vi bytter ut kaken med glutenfri kjeks.)

Svarteper

Til slutt: Når politikerne lar prosessen seile sin egen sjø fordi det er enklest, hvorfor kaster ikke mediene, den fjerde statsmakt, seg over saken?

Kanskje er det fordi Oslo ikke har fungerende lokalaviser. Det er vanskelig å se for seg at noe slikt kunne unnsluppet offentligheten i et mindre lokalsamfunn med en avis som «alle» leste.

Burde ikke flere av Oslos egne innbyggere engasjert seg? Kanskje, men problemet er kompleksiteten. Illustrasjonene arkitektene bruker, såkalte «renderings», er en sminket utgave av virkeligheten. Når hverken politikerne eller mediene forteller oss hva som er i ferd med å skje, og det ikke lages oppdaterte illustrasjoner underveis i prosessen, er det neimen ikke lett å henge med i svingene. Med mindre vi er blant naboene som rammes av for mye lys eller blending fra solrefleks, da.

Fremdeles er Bjørvika en byggeplass. Det er bare å håpe at det ikke kommer flere ubehagelige overraskelser før området står ferdig – overraskelser som «ingen» har ansvaret for.

Hvis vi ikke tenker nytt om prosessene rundt byutvikling i Oslo, er faren at innbyggerne blir sittende igjen med svarteper. Igjen og igjen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden