Debatt

Et arbeidsliv i endring

Arbeidshverdagen har endret seg, men lovverket dilter etter. Arbeidsmiljøloven er moden for en oppdatering.

Undersøkelser fra flere arbeidstakerorganisasjoner viser at så mange som 27-35 prosent av nyutdannede jurister, økonomer og ingeniører ikke får overtidsbetalt. Årsaken er at de er ansatt i en såkalt «særlig uavhengig» stilling, som innebærer at de unntas fra så godt som alle reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven.

Strekker strikken

Unntaksregelen skal forstås strengt. Når terskelen for å betegne en stilling som «særlig uavhengig» vurderes opp mot resultatet fra undersøkelsene, er det tydelig at mange har strukket strikken lenger enn lovgiver har ment.

Det er likevel for lettvint å legge skylden på arbeidsgiverne. For det første fordi det forutsetter at de ansatte ikke har interesse av å benytte unntaket. For det andre fordi det vitner om at man ikke ser det underliggende problemet; reglene om arbeidstid er ikke tilpasset dagens ulikeartede arbeidsliv.

Arbeidshverdagen er endret

Reglene om arbeidstid er i stor grad en videreføring av regler fra den forrige arbeidsmiljøloven, av 1977. Siden den gang har mange fått mer frihet og selvstendighet i utførelsen av oppgaver, og arbeidsoppgavene er mindre bundet til sted og tid. Mange har arbeidsoppgaver som kan utføres fra hvor som helst bare det er nettilgang.

Arbeidslivet har blitt så ulikeartet at begrepet «normalarbeidsdagen» ikke lenger kan defineres alene utfra hvor lang arbeidstiden er. Det handler like mye om nårhvordan og fra hvor man jobber.

Enten-eller-løsning

Utfordringen er at arbeidstidsreglene legger opp til en enten-eller-løsning: Enten er du bundet av alle reglene om arbeidstid, eller så er du ikke bundet av noen. Loven forutsetter at en industriarbeider med klart avgrensede arbeidsoppgaver har samme behovet for vern som en nyutdannet sivilingeniør.

I virkeligheten er det mange som befinner seg et sted midt imellom. For disse kan arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid virke unødig tungrodd.

Utfordringen er blitt mer synlig etter at arbeidstakere mange steder har overtatt arbeidsgivers rolle som den største pådriveren for økt fleksibilitet. Motivasjonen er typisk å gjøre det enklere å kombinere jobb med omsorg for barn eller fritidsaktiviteter.

Rigide regler

La oss for eksempel si at du en dag må dra tidlig fra jobb for å hente i barnehagen. Gjenstående arbeid planlegger du å gjøre unna hjemmefra samme kveld. Arbeidsgiver er glad for å legge til rette for dine behov, og godkjenner løsningen.

Dette er uproblematisk for en som er ansatt i særlig uavhengig stilling. For alle andre kan det bli krevende å holde seg innenfor loven.

I første omgang fordi arbeid etter kl. 2100 defineres som nattarbeid, og derfor ikke er tillatt etter arbeidsmiljøloven. Du kan inngå avtale med arbeidsgiver om at du likevel skal kunne få utføre arbeid frem til kl. 2300. Men en ny hindring oppstår idet loven forutsetter at du har et sammenhengende opphold med arbeidsfri på minst 11 timer i døgnet. Hvis du en kveld jobber til kl. 2300, kan du altså ikke møte på jobb før kl. 1000 dagen etter.

Arbeidsgiver og arbeidstaker blir dermed bundet av det som naturlig nok oppleves som en urimelig begrensning. Reglene er ment å verne de ansatte mot unødige belastninger, men ender opp med å vanskeliggjøre hverdagen.

Flere uten vern

Når loven ikke åpner for en mellomløsning, er det ikke overraskende at mange i stedet innretter seg slik at den ansattes stilling betegnes som «særlig uavhengig», selv om lovens unntaksvilkår for mange ikke vil være oppfylt. Det er ofte i tråd med begge parters ønske, og det er ikke uvanlig at arbeidstaker kompenseres med høyere fastlønn.

En utilsiktet konsekvens er imidlertid at regler som i utgangspunktet var ment å verne de ansatte, i realiteten bidrar til at flere står uten vern overhodet. Det er det først og fremst lovgiver som må ta ansvar for.

Forslag til løsning

I Granavolden-plattformen forplikter regjeringen seg til å vurdere forslagene fra Arbeidstidsutvalget (NOU 2016:1). Ett av forslagene fra utvalget er å innføre en mellom-kategori for ansatte med såkalt «delvis uavhengig» stilling.

En arbeidstaker i delvis uavhengig stilling vil fremdeles være underlagt en begrensning på samlet ukentlig arbeidstid, og et minimumskrav til sammenhengende arbeidsfri. Unntakene vil altså være mindre omfattende enn det som er tilfellet for særlig uavhengige. På den annen side gis man større frihet til å tilpasse arbeidshverdagen etter egne behov enn lovens hovedregel forutsetter.

Forslaget er velbegrunnet og tar på en bedre måte enn dagens regulering høyde for et moderne arbeidsliv, uten å gå på bekostning av sentrale verneregler. Da får vi også en arbeidsmiljølov som i større grad reflekterer virkeligheten.

Fra forsiden