Kultur

Et beleilig alibi

Bilde: Pixabay

Nettet syder av harme over at finansfyrster og pengesterke moguler blar opp midler for å redde Notre-Dame – men ikke for å redde menneskeheten.

Pave Julius II skal ha sagt at når hans synder skulle veies på evighetens vekt, og de viste seg å tynge ham ned, ville han kunne veie dem opp straks han la det sixtinske kapell i den andre vektskålen. Paven tok øyensynlig Michelangelos mesterverk til inntekt for seg selv, han hadde vært hans oppdragsgiver og på den måten skaffet verden et enestående kunstverk og sikret seg en plass i åndens verden.

Jeg kom til å tenke på denne anekdoten i forbindelse med etterdønningene av den store brannen i Notre-Dame.

Som kjent syder nettet av sinte kommentarer til billionærenes sjenerøse donasjoner til gjenreisningen. Man skulle kanskje tro at folk hadde vist glede for at byggverket som betyr så mye kan reddes, men de fleste kommentarene man ser er svært så kritiske.

Det som vekker slik utbredt harme er at disse finansfyrstene og pengesterke mogulene har midler de blar opp når det gjelder å redde en kirke som er en viktig del av vestens kulturarv, men ikke til å redde menneskeheten. Penger av en slik størrelsesorden ville, om det ble anvendt til hjelpearbeid i global målestokk, virkelig kunnet avhjelpe nøden i verden. Dessuten – er ikke billionærenes inntekter en del av problemet, burde de i det hele tatt besitte slike midler? Pengene burde vært spredt og ikke konsentrert.

Tankegangen kan man forstå. Den er numerisk og etisk riktig. Men det det spørs om man i utgangspunktet ikke har blandet kortene. Det minner meg litt om da FrP, før de satt i regjering, alltid trillet inn en sykeseng når det var snakk om å bevilge penger til kultur. Det som var viktig var sykehusplasser og aldershjem, og det er jo sant. Det kan alle være enige om. Selvfølgelig må vi sørge for de syke og gamle, men problemet var at dette kortet ble trukket opp av hatten nærmest automatisk, den mistanke kunne lett snike seg inn, at de syke og gamle var blitt et alibi eller vikarierende motiv for en utbredt motstand mot kulturarbeid generelt blant mange av FrPs velgere.

Det var også argumentet om bedre helsetilbud som ble brukt av Nigel Farage før avstemningen om Brexit. Mange eldre gikk til urnene og stemte for utmeldelse, ikke bare fordi de var skeptiske til utlendinger og kritiske til EU, men fordi de trodde det ville styrke landets helsetilbud. Men pengene Farage ville avse, fantes ikke. Det var bare et effektivt politisk pressmiddel. Et beleilig alibi.

Denne argumentasjonen bygger på en tankegang som grovt sett erstatter ett sett kjensgjerninger med et helt annet. For å lede oppmerksomheten bort fra en viktig sak, henvises til en annen, som ingen bestrider er viktig, men som er en ikke-sammenlignbar størrelse. Det blir som når man i diskusjoner om Gulag eller Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia på sekstitallet, fikk innvendingen: men  hva med Nicaragua? Selvsagt er viktig tema, men her ble det brukt for å avlede oppmerksomheten.

Notre-Dames ødeleggelse som følge av brannen var en katastrofe som traff mange dypt i hjertet, det inntraff på en tid som er kriserammet på så mange måter. For mange var flammene et varsel som pekte på kristendommens død, verdienes fallitt, ja, selve verdensbrannen. Når den kan gå opp i flammer, kan mye annet følge etter. Ingenting er i grunnen trygt. Vi lever i en tid da truslene er reelle, verdensomspennende, og hvis vi tar dem alvorlig, av nesten av apokalyptiske dimensjoner.

Bildene av Notre-Dame på tv var nesten uvirkelige. Et folk i lammelse og sorg. Der mennesker sto tause langs Seinen eller sang salmer, gjenkaller det andre hendelser i nyere europeisk historie – Prinsesse Dianas og kong Olavs begravelser, rosehavet etter Utøya.

Det var ingen tvil om at mange følte det som en begravelse. Det skapte en stemning av høytid og alvor. Det var som om franskmennene plutselig ble minnet om at de var ett folk, ikke bare tilfeldige grupperinger og interessegrupper, det var som de så en del av landet sitt, landets tusenårige historie og kultur, truet da det brennende spiret falt. Til og med de gule vestene var glemt et øyeblikk. Det som skjedde var noe som overgikk politiske kriser og protester. Det var et varsel. En naturkatastrofe, beslektet med miljøkatastrofen, midt i sivilisasjonens og kulturens Paris. Men katedralen er da ikke levende? kan man innvende. Mennesker er levende og trenger hjelpen bedre. Hvorfor kan ikke billionærene som vil være redningsmenn innse det?

Vi kan snu spørsmålet rundt. Er det moralsk forkastelig av rike mennesker å prøve å redde et nesten tusen år gammelt kirkebygg fordi det da vender oppmerksomheten bort fra et viktig tema, verdens nød? Er størrelsene sammenlignbare? Hvis katedralen ikke reddes, redder det menneskeheten? Ser vi ikke at menneskeheten faktisk også trenger immaterielle rammer rundt sitt liv, symboler for sin eksistens?

Vi vet jo ikke om billionærene faktisk bruker store summer på humanitære saker. Sannsynligvis gjør mange av dem det. Donasjoner er som regel ikke offentlige, det foregår i det stille. Og det er konsensus blant de svært rike at også deres rikdom medfører forpliktelser som skal komme fellesskapet til gode.

Men som i eksempelet med Gulag versus Nicaragua – er det en logisk sammenheng mellom å la katedralen være en ruin og å hjelpe mennesker i nød? Følger det ene av det annet? Det er jo også et merkelig fenomen at noe positivt skjer på ett felt, så er det galt hvis det ikke også gjelder på alle andre områder.

Det er mange år siden nå at en svart prest ble utnevnt til erkebiskop av York. Det måtte vel alle progressive krefter bifalle. Og det gjorde de også lang på vei, inntil det viste seg at akkurat denne mannen var konservativ i kirkelige spørsmål og prinsipiell motstander av å vie par av samme kjønn. Dermed skiftet oppmerksomheten til dette tema, som ble sterkt fordømt og det at man hadde fått en svart erkebiskop var nå fullstendig underordnet. Det var som om det ene utelukket det andre. Som om en «delete»-knapp ble trykket inn.

William Wilberforce, som brukte sitt liv på å avskaffe slaveriet, var ikke like aktiv når det gjaldt den hvite arbeiderklassens situasjon, men gjør det hans kamp mot slaveriet uten betydning?  Poenget er vel at om man handler altruistisk og positivt på ett felt og gjør en innsats der som virkelig monner, behøver det ikke å gjelde alle felt, men vil det få den innsatsen man faktisk har gjort til å virke mindre?

Hvis brannen i Paris ikke hadde inntruffet og ingen katedral behøvde å reddes – ville nettets kritikere ha ytret seg da? Verdens nød ville være den samme, men da hadde man ikke noen vikarierende motiver å bruke eller alibi å vise til, for da hadde ingen billionærer stått offentlig frem og sagt de vil hjelpe.

Det er noe med fortellingen om Julius II som tiltaler meg. Paven var strateg, han hadde vært mer politiker enn sjelesørger, og jeg er ikke i den posisjon at jeg kan veie hans gjerninger moralsk. Sett fra etikkens og logikkens synsvinkel er det ganske enkelt absurd av ham å tro at Michelangelos verk kunne frelse, og det spørs om akkurat et slikt postulat kan støttes av teologiske argumenter; likevel vitner det om en tenkemåte som er befriende. For den fristiller fra en rent moralistisk tankegang, den samme tankegang som man finner i nett-kommentatorenes fordømmelse av billionærenes donasjoner.

Noen er eksperter i å finne andres feil, eller peke på feil som må rettes, om ikke av dem selv, så av andre, som da selvfølgelig må være feilfrie, og det er, vet vi, billionærer som regel ikke. Ellers hadde de ikke hatt sine billioner. Å tro man kan rette alle feil er egentlig å dykke ned i et kar uten bunn.

Kanskje Julius IIs uttalelse var i slekt med billionærenes irrasjonelle giverglede. Kanskje deres giverglede også er for å søke avlat, legge biter av Notre Dame i den andre vektskålen, hva vet jeg, men det må vel være et lyspunkt i alle fall, at nettopp denne praktfulle og underfulle katedralen, symbol for så mange, og et av menneskehetens store kunstskatter og åndelige kraftsentre, kan reddes fordi midlene finnes, til tross for moralsk fordømmelse fra retthaveriet og forestillingen om at de burde ha gjort noe helt annet. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden