Politikk

Et eget rom

I flere hundre år har de forfulgte og fredløse hatt muligheten til å søke tilflukt i kirkerommet. Er det nå på tide at vi avvikler ordningen med kirkeasyl? Respekten for det hellige rom er viktig, men likhet for loven er viktigere.

I flere hundre år har de forfulgte og fredløse hatt muligheten til å søke tilflukt i kirkerommet. Er det nå på tide at vi avvikler ordningen med kirkeasyl? Respekten for det hellige rom er viktig, men likhet for loven er viktigere.

Historisk er kirkeasylet en meget gammel ordning. Det nevnes allerede i 4. Mosebok kapittel 35 med lov om tilfluktsbyer for drapsmenn. I vers 10-11 sier Herren til Moses: ”Tal til israelittene og si: Når dere går over Jordan og inn i landet Kaanan, skal dere velge ut noen byer som skal være tilfluktssteder.” Da Norge ble kristnet oppstod praksisen om at forfulgte og fredløse derfor kunne søke tilflukt i kirkerommet. Kirkeasylet slik vi kjenner det i dag, er et resultat av krigen på Balkan i 1990-årene, da flere kosovoalbanske asylsøkere fant tilflukt i kirkerommet. Det var også i denne perioden at Bispemøtet kom med retningslinjer, som fortsatt i dag gjør seg gjeldende.

I det følgende ønsker jeg å problematisere denne ordningen og se hvorfor det både teologisk, rettslig og praktisk eksisterer gode grunner for at kirkeasylet bør avvikles.

Keiseren og Gud
Ordningen med kirkeasyl er ikke alene forbeholdt Den norske Kirken. Det finnes eksempler på at mennesker har søkt tilflukt i andre type kirkerom, som da en kurdisk kvinne satt syv år i kirkeasyl hos pinsemenigheten Filadelfia i Mysen.

Allikevel står Kirken i en særstilling i Norge: Historisk, kulturelt, men også rettslig gjennom Grunnlovens § 16 der det fastslås at den evangelisk-lutherske kirken forblir Norges folkekirke. Hva sier da den lutherske teologien om samfunnsstyre? Her har Martin Luthers såkalte regimentslære gjort seg gjeldende. Kirkefaderen trakk opp et skille mellom de to ulike måtene Gud utøver sin makt i verden på: et kirkelig regiment på den ene siden, et verdslig regiment på den andre. Styringen av staten skulle overlates til den sistnevnte. Hvorfor er denne læren relevant for vårt vedkommende? Jo, nettopp fordi denne læren påpeker at samfunnet må styres gjennom det verdslige regimentet.

Når det gjelder det verdslige regimentet i det norske samfunn, fastslo den borgerlige regjeringen allerede i regjeringsplattformen fra 2013 følgende: ”Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl.” Justisminister Anders Anundsen (FrP) satte selv søkelys på ordningen i desember samme år og ett år senere var 11 av 15 asylanter ute av kirkene.

I min fars hus
Det etter min mening viktigste argument for å beholde kirkeasylet, er respekten for det hellige rommet. Som vi har sett går det en flere hundre år lang tradisjon for at kirken – og kirkerommet – eksisterer for de fattige og forfulgte. Denne respekten ser vi også i hvordan selve kirkebygget er utformet: I våpenhusene skulle man tradisjonelt legge våpnene fra seg, et tydelig tegn på at det ikke er den verdslige makten som rår i kirkens rom, men snarere tvert imot en makt av en annen dimensjon.

Kirkeasylet eksisterer i dag kun på myndighetenes nåde, nettopp fordi de av respekt for kirkerommet, eierne og brukerne har valgt å ikke gå inn og hente ut mennesker med makt. Rettslig sett er det derimot ingen hindring for at myndighetene skal kunne foreta tvangshandlinger overfor kirkeasylanter. Kirken skal være der for de svake, men kirkeasyl er ingen varig løsning. Det er heller ingenting som tilsier at kirkeasyl øker sjansen for at man som asylsøker får opphold.

Det er ingenting som tilsier at kirkeasyl øker sjansen for at man som asylsøker får opphold.

Det er etter min mening flere ulemper ved kirkeasylet. Juridisk er det problematisk: Det skaper et tomrom der lov og rett selvsagt gjør seg gjeldende, men allikevel ikke blir håndhevet fra statens side. Det er uakseptabelt. I sin verste konsekvens er ordningen med på å undergrave asylsystemet.

Jeg stiller meg derfor sterkt kritisk til betenkningen om kirkeasyl som foreligger fra Mellomkirkelig råd for Kirken fra november 2014, der rådet lister opp prinsipielle grunner til kirkeasylet: Respekten for kirkefreden, menneskeverdet og kirkens diakonale oppdrag og økt rettssikkerhet. Som jeg allerede har påpekt er respekten for kirkefreden meget viktig, videre også vektleggingen av menneskeverdet og kirkens diagonale oppdrag, men at ordningen skal medføre økt rettssikkerhet er jeg nødt til å stille spørsmålstegn ved.

Mellomkirkelig råd påpeker flere kritikkverdige forhold ved dagens asylsystem, som manglende advokatbistand i klageomgangen eller at asylsøkere kan være dårlig informert. Kirkeasylet kan nok, som rådet påpeker, fungere som en «sikkerhetsventil» i en vanskelig situasjon for asylsøkeren. Spørsmålet er heller om det skal gjøre nettopp dette. Å forbedre asylsøkeres rettslige vern må være mulig uten at de søker tilflukt i kirkerommet, for eksempel gjennom å arbeide for tilgangen til fri rettshjelp. Hvis muligheten til å utforme en omgjøringsbegjæring kun skal være forbeholdt de få som velger kirkeasyl, vitner det om manglende likhet for loven.

Videre må det spørres om ordningen med kirkeasyl er et tegn på særbehandling av Kirken? Det er ikke meg bekjent at flyktninger har søkt asyl i andre hellige rom, som en moské eller synagoge, men man må anta at muligheten er tilstedeværende. Finnes det da noen garantier for at myndighetenes respekt for det hellige rom vil være like konsekvent?

Hvis muligheten til å utforme en omgjøringsbegjæring kun skal være forbeholdt de få som velger kirkeasyl, vitner det om manglende likhet for loven.

Jeg har allerede nevnt saken der en kurdisk kvinne satt i kirkeasyl i syv år før hun fikk opphold. En asylsøknad beror selvsagt på en enkelt vurdering i hvert konkrete tilfelle, men ved kirkeasyl åpner dette opp for at man går utenom loven – og dermed unngår uttransportering. I denne forlengelsen vil det være problematisk om barn skulle søke kirkeasyl, enten med foreldre eller alene. Slike muligheter er med på å skape det Dagbladet i sin leder 29. januar omtaler som ”gråsoner og uklarhet”.

Med dagens flyktningsituasjon må disse situasjonene diskuteres og ikke minst avklares. For hvordan skal vi forholde oss til kirkeasylet, når Europa nå opplever sin største flyktningkrise siden Den andre verdenskrig? Rettsstaten bygger på det grunnleggende prinsippet om likhet for loven. Slik jeg ser det, motarbeider derfor kirkeasylet dette prinsippet. For å parafrasere George Orwell: Alle er like for loven, men noen er likere enn andre.

Kirkeasyl er ikke svaret
Som vi har sett eksisterer ordningen med kirkeasyl på nåde fra staten. I sin betenkning fra 2014 fastslår selv Mellomkirkelig råd følgende: «Kirkeasylet lever i spennet mellom statsmakten som ikke vil fullbyrde sin vedtak ved å hente asylsøkere ut av kirkene, og kirkene som ikke vil be politiet hente folk ut av kirka.» (s. 8) Når man leser gjennom betenkningen er det bemerkelsesverdig hvor ofte Mellomkirkelig råd ser seg nødt til å påpeke at kirkeasylet ikke er en kirkelig ordning.  Dette finner de også støtte i uttalelser fra preses Helga Haugland Byfuglien til VG i januar : «Kirken har aldri oppfordret til kirkeasyl. Derfor er det heller ingen ordning å avvikle for Kirken. Om politiske myndigheter ønsker å endre politiets instruks, så er det noe de må ta ansvar for. Vi har alltid samarbeidet godt med myndighetene og lagt opp til god dialog.» Med andre ord: Rådet gjør som Pilatus i møte med en ubehagelig beslutning og toer sine hender.

Rådet gjør som Pilatus i møte med en ubehagelig beslutning og toer sine hender.

Om man skulle gå inn for å beholde ordningen, må kirkeasylets innhold og retningslinjer klargjøres, især ansvarsforholdet, som i betenkningen framstår noe uklart. Kirkemøtet, som er Kirkens øverste representative organ skal nå samles i begynnelsen av april og har derfor en gylden anledning til å diskutere – og forhåpentligvis avklare – ordningen. Det er det lite trolig at de vil gjøre, all den tid de påpeker at kirkeasylet ikke er en kirkelig ordning.

Slik jeg ser står vi nå stilt overfor to valg: Staten må enten fullbyrde sine vedtak ved å aktivt gå inn i kirkerommet, ellers så må kirkene aktivt be politiet hente mennesker ut av det. Det er problematisk at kirkeasylet verken er en ordning eller en institusjon som kirken regulerer, men hvem er det da som kan eller skal gjøre det? Det er staten. Og det er på tide at staten tar det avgjørende skrittet og – om nødvendig – med makt går inn i kirkerommet.

Å kaste kirkeasylet på historiens skraphaug vil være et skritt i riktig retning mot et mer rettferdig samfunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden