Skråblikk

Et essay om sjarm

Bilde: Pxhere

Sjarm frister eller forfører meg inn i superlativenes verden.

Det finnes ingen egenskap jeg beundrer mer enn sjarm. Unntatt humor. Og muligens høy intelligens. Det er åpenbart ikke mulig å være morsom uten å være intelligent, men du behøver ikke å være slagferdig for å være sjarmerende. Jeg tror du til og med kan være en anelse begrenset og fremdeles være sjarmerende – en stund. Men straks begrensningen gir seg til kjenne – og det skjer alltid, slik vannet etter hvert pipler frem fra et midlertidig tettet vannrør – ruster sjarmen raskt.

Før jeg beveger meg videre innover i et motsigelsesfylt landskap, må jeg ta det hele fra begynnelsen.

Fysisk skjønnhet kommer aller først – den er i seg selv en form for sjarm, en fysisk intelligens. Som Italo Svevo påpeker: «Vakre kvinner oppfattes umiddelbart som intelligente. Et vakkert utseende eller en vakker profil er faktisk et uttrykk for den høyeste intelligens.» Dette kan være kortvarig, men utøver samme magi som sjarm. Eve Babitz (den mest sjarmerende forfatter jeg har lest på mange år) siterer Jean Cocteau i i sin bok Eve’s Hollywood: «Skjønnheten gir enorme privilegier.»

Det samme kan sies om sjarm, bortsett fra at sjarm er noe du kan kultivere og jobbe med, i motsetning til noe du er født med (som skjønnhet). Babitz forbinder de to på en vemodig måte i Slow Days, Fast Company; der hun beskriver sin venn Mary slik: «Hennes nervøse sjarm og skjønnhet forsvant så fort at skjønnhet ble skremmende.»

Ytterligere to tanker om sjarm og fysisk skjønnhet: Noen har sagt at Harvey Weinstein kunne være ganske så sjarmerende når han ikke sparket opp dører ikledd badekåpe. Ansiktet hans tatt i betraktning, virker ikke dette helt troverdig. Modeller virker ofte overlegne, som er det motsatte av sjarm.

Du kan være sjarmerende uten humoristisk sans, men så snart mangelen på humor blir åpenbar, drukner sjarmen i kjølvannet. (Sjarmerende mennesker kan være kjedelige på en måte som mennesker med vidd aldri blir.) Så selv om sjarm tidvis kan forekomme uten verken humor eller intelligens, er den ikke tilstrekkelig i seg selv. Den er en forskjønnelse som for en stund synes uunnværlig: et adjektiv som frister en til å tro det besitter substantivets uforanderlighet. Eller som Alan Hollinghursts skriver i The Sparsholt Affair: ”Sjarm – en forgjengelig magi som det er vanskelig å formidle når personen ikke lenger er tilstede”.

I middelklassen blir en persons sjarm ofte omtalt. I min egen oppvekst i arbeiderklassen var det ærlighet, vennlighet og pålitelighet som ble beundret. Jeg er fristet til å si at jeg aldri hørte ordet sjarm – så fremt det da ikke ble sagt på TV – før jeg kom til Oxford, men det vil være en overdrivelse. (I min familie ble ærlighet tillagt så stor vekt at sjarm ville ha blitt plassert i en litt tvilsom kategori, mer i retning av hykleri). 

Sikkert er det i midlertid at jeg først støtte på sjarmen på universitetet; det var et privilegium kostskolelever hadde kunnet kultivere; finansiert gjennom skolepengene. Følgelig begynte jeg selv å kultivere den, slik jeg omtrent utelukkende ble tiltrukket av overklassejenter, og ble fascinert: sjarmert av ideen sjarm.

Siden den ble tillært forholdsvis sent i livet, er den ikke en del av mitt vesen. Sagt på en annen måte falt det meg ikke naturlig – en del av sjarmen er at den må virke naturlig. Når jeg møter en sjarmerende person føler jeg fremdeles at jeg har noe å lære.

Sjarm er en form for oppmerksomhet; den er aldri mer åpenlys enn når den brukes til å forføre. I Fallet hevder Albert Camus at sjarm er: «en måte å få et ja på uten å ha formulert et klart spørsmål.» Påstanden er sann selv om den er på kollisjonskurs med nåtidens sjekkeregler: verbalt samtykke må gis på ethvert steg i prosessen. (Det passer jo bra at sjarm har ordet harm som rimord.) Sjarm kan fremdeles utøve sin magi selv om du vet at personen du blir sjarmert av er sjarmerende i den hensikt å forføre deg, men ikke hvis den utøves for å selge deg noe.

Jeg har oppdaget at jeg sier «han er så sjarmerende» langt oftere enn «hun er så sjarmerende». Selv om ikke alle kvinner er sjarmerende (åpenbart), har de i utgangspunktet en forsterket, iboende eller potensiell sjarm (slik jeg ser det) fordi de er kvinner. Sjarm frister eller forfører meg inn i superlativenes verden.

Om min venn Pico Iyer sier jeg for eksempel at han er den mest sjarmerende mann i verden (den mest oppmerksomme). Selv e-postene hans er sjarmerende! Som alle virkelige sjarmører er han sjarmerende hele tiden, overfor alle.

Jeg er altfor fordomsfull og utålmodig til å klare det – utålmodig etter å bevege meg videre til verbale fektekamper og godmodig erting. Merker jeg at folk enten er dumme eller, om mulig verre, humørløse, mister jeg lysten til å tilbringe tid med dem. Mens en sjarmerende person vil finne på noe hyggelig å spørre en dum person om, vil jeg nok kun ha dette å si: «Forklar meg dette, er du snill. Hvordan føles det å være komplett idiot?»

Fraværet av sjarm, derimot, merkes enda raskere: «For en sjarmløs dust.» Eventuelt: «Han er en komplett sjarmløs person.» Dermed antydes det at jeg ikke lenger betrakter sjarm kun som en tiltrekkende ekstra bonus, men er i ferd å bikke over til å betrakte den som en essensiell egenskap. Jeg advarte jo allerede i første avsnitt om at jeg var i ferd med å bevege meg ut i et motsigelsesfylt landskap… Fraværet av sjarm gjør vondt, som et stikkende klesplagg; det virker opphissende på den gale måten.

Vissheten om den ørlille Barth’ske undertonen i den siste setningen, får meg til å tilføye at i Frankrike kombineres sjarmen vanligvis med det sofistikerte. Jeg foretrekker den mer folkelige, britiske varianten slik den formuleres i uttrykket «å sjarmere noen i senk», eller den demokratiserte sjarmen man møter så ofte i Amerika; særlig i Vesten og Midtvesten. På disse kanter av verden blir vi daglig minnet om at gode manerer og en usvikelig høflighet er det systematiserte uttrykket for sjarm: en generell sjarm, hvis det er mulig å formulere det slik; sjarm som en borgerlig arv og tradisjon.

Essayet er oversatt til norsk for Minerva av Geir Uthaug. Geoff Dyer er aktuell med utgivelsen Vi er her for å dra et annet sted, utgitt på Flamme Forlag. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden