Kultur

Et farlig miljø

I hvor stor grad kan vi holde filmens hovedperson ansvarlig for de valgene han tar, spør anmelder Lars Viko Gaupset.

Bilde: Tour de Force

Den italienske filmen "Dogman" viser hvordan det kan gå når staten trekker seg tilbake og borgerne ikke lenger føler seg trygge.

NY FILM

  • Dogman
  • Regi: Matteo Garrone
  • Italiensk
  • 102 min
  • Premiere 26/10

I Dogman møter vi den fintfølende Marcello, som driver med hundedressur i en sliten forstad utenfor Napoli. På siden selger han kokain for å få endene til å møtes, og drar på dykketurer med dattera si som han har delt omsorg for.

I gata hans finner vi en gullsmed, en restaurant og en spillebule – og det er dette navet i det lille lokalsamfunnet mesteparten av handlingen kretser rundt. En gjensidig forståelse mellom eierne av forretningene sikrer en tilsynelatende harmoni, hvor det ses mellom fingrene på lyssky virksomhet og ingen blander seg i hverandres saker.

Men likevekten trues av Simone, en hensynsløs kriminell og tidligere bokser. Simone er notorisk upålitelig, narkoman og ekstremt farlig. Hang herjer og sprer frykt i nabolaget for å få penger til dop. Verst går det utover Marcello, kanskje fordi Simone utnytter hans milde og godtroende natur.

Innehaverne diskuterer hva de skal foreta seg. Interessant nok er det ingen som foreslår å anmelde han til politiet. Løsningen som lanseres, er å hyre inn noen som kan likvidere Simone for å få problemet ut av verden, men de klarer ikke å bli enige og møtet ender uten konklusjon.

Det topper seg når Simone presser Marcello til å være med på å rane gullsmeden vegg i vegg med kennelen hans, gjennom å bore et hull i veggen. Marcello ender opp med svarteper fordi han ikke vil tyste på Simone, og ender opp med å sone i fengsel.

Når Marcello kommer ut oppdager han at Simone – ikke overraskende – ikke har noen planer om å holde løftet sitt om å gi han hans andel av ranet. Marcello er nå forhatt av sine tidligere venner for å ha medvirket til ranet, og står på bar bakke økonomisk. Herfra er det hevnmotivet som står sentralt i filmen, og det viser seg at det bor mer i den forsiktige hundeoppdretteren enn det man kunne få inntrykk av.

Det er mange måter å se Dogman på, men selv synes jeg det mest interessante er hvor forskjellig man kan se på karakteren Marcello. I hvor stor grad kan vi holde ham ansvarlig for de valgene han tar, som et individ med fri vilje?

Man kan velge å se på han som en feig småkriminell uten moralsk ryggrad, som etter en serie dårlige beslutninger ender opp med å betale prisen for å viklet seg inn i et farlig miljø. Man kunne også sagt at han mangler empati, fordi han tilsynelatende har større omtanke for hunder enn menneskene som rammes av kriminaliteten han medvirker til. Dette er spesielt tydelig i en scene hvor han drar tilbake til åstedet for et innbrudd for å redde en puddel som hans medsammensvorne har lagt i fryseren.

Men man kan også se Marcello ikke bare som et løsrevet individ, men som en del av en sosial og økonomisk struktur som forklarer hvorfor han ender opp med å ta de valgene han tar. Arbeidsledigheten i Italia er på 10%, og nesten 40% for ungdom. Levestandarden har stått stille de siste tyve årene, mens den for eksempel har gått fram med nesten 30% i Tyskland i samme tidsrom. En kunne lagt til korrupsjon, mafiaens innflytelse og fravær av en styringsdyktig regjering på lista over Italias problemer. Det politiske sentrum har blitt smadret av populisme fra høyre og venstre, og det virker ikke som det er noen voksne hjemme i regjeringen.

I dette perspektivet er Marcello den lille mannen som forsøker å overleve i en tungt belastet forstad som synes å være glemt av myndighetene. Infrastrukturen er nedslitt, kriminaliteten herjer og politiet er fraværende. I dette anarkiet er det vanskelig å klandre Marcello for å ikke tørre å angi Simone til politiet – han stoler rett og slett ikke på at de vil kunne beskytte ham og eiendommen hans. Det er heller ikke vanskelig å forstå at han må spe på den magre inntekten for å ta seg av datteren sin. På mange måter er Marcello en helt vanlig mann som er så uheldig at han sitter nederst ved bordet og har fått tildelt dårlige kort – i likhet med veldig mange andre italienere.

Dogman er en historie om en mann som verken er modig eller ekstraordinær på noe vis, men som forsøker å manøvrere i en kaotisk og farlig virkelighet. Den viser hvor ille det kan gå når myndighetene gir opp enkelte områder, og ikke er i stand til å beskytte sine egne borgere.

Og den minner oss om at det er lett å stå for høyverdige moralske prinsipper når vi ikke selv har noe som står på spill.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden