Kultur

Et feilslått signal fra Dagens Næringsliv

Pressen har på sitt beste bestandig vært forbundet med kunstartene – særlig litteraturen, skriver Geir Uthaug.

Bilde: PIxabay

Hva betyr det at avisene – tidens kronikører – begrenser eller kutter ut anmeldelsene? I ytterste instans betyr det at man ikke lenger prioriterer det menneskelige.

Et av de siste kulturelle signaler vi fikk før fjoråret ebbet ut, var den lakoniske beskjed at Dagens Næringsliv, som liker å se på seg selv som vårt lands Financial Times, aktet å si opp sine anmeldere.

Denne beskjed ga ingen grunn til å la noen ekstra sjampagnekorker smelle, eller sende opp flere raketter; det måtte da være nødraketter, for det signaliserer noe langt mer enn en redaksjonell avgjørelse; det signaliserer en holdning til selve begrepet «kultur», som er mer forstemmende enn den gang man innførte det utvidede kulturbegrep.

Selv om det utvidede kulturbegrep var forfeilet, fordi det berodde på den misforståelse at kunsten er så tøyelig at den kan inneholde nær sagt hva som helst, var det dog båret oppe av en positiv holdning til kultur som idé, som ble oppfattet som et gode, og skapte en iver etter å spre kulturen mest mulig, selv om essensen ble nokså utvannet.

Denne gang er det ikke snakk om utvidelse, men innskrenkning. Det Dagens Næringsliv har bebudet, er intet mindre enn å innføre det innskrenkede kulturbegrep. Mens det utvidede kulturbegrep var fylt av en naiv entusiasme, en holdning med et positivt fortegn, er den holdning som nå kommer for en dag, preget av det stikk motsatte, det er en tvers gjennom negativ holdning. Da bekjennelsen fra finansavisen kom, var det naturligvis økonomisk motivert, og rommet ingen filosofisk eller intellektuell overveielse.

Hva er nå dette for tøys, kan en realist innvende; skrives det ikke fortsatt bøker i dette land, komponeres det ikke musikk, maler det ikke bilder, skapes det ikke skulpturer? Holdes det ikke utstillingsåpninger? Om en avis slutter å anmelde konserter, bøker og utstillinger, så endrer det jo ingen verdens ting, kulturen lever så lenge det er noen som gir nye bidrag til den, det overskrider langt det en redaksjon ser seg forpliktet (eller, som i dette tilfelle, slett ikke er forpliktet) til å formidle.

Det argumentet er gyldig innenfor visse begrensede rammer, men den store innvending er innlysende, for hvis det er tale om kultur i egentlig forstand, er det viktig at den faktisk har et offentlig rom rundt seg, et spillerom, ikke bare i en privat individuell sfære, men som et samfunnsgode og et samfunnsanliggende.

Jo flere aviser som slutter å anmelde, jo dårligere blir grunnlaget for kritikken, for den bør avspeile et mangfold av synspunkter og kunstsyn.

Å la være å anmelde nye kunstverker er egentlig ikke vesensforskjellig fra det å la være å rapportere nyheter; nyheter er ikke bare brann og oversvømmelse, kriger, forbrytelser, børsnoteringer, streiker og regimeskifter, det er også å formidle hva som skapes i landet innenfor skrift og bilde, toner og form.

At en avisredaktør har plikt til å rapportere hva som skjer, er en selvfølge, ellers skulle vi ikke ha aviser i det hele tatt, men det er like selvfølgelig at en redaktør sørger for å ha et solid anmelderkorps som skal ta imot litteraturen, billedkunsten, filmen, musikken og dansen som skapes.

Kunstuttrykkene skapes ikke for anmeldernes skyld, ingen er så dum å innbille seg det, men anmelderen trengs som mottager, som en formidler, mellom kunstneren og publikum, anmelderen representerer diskursen, og det er anmelderen som plasserer den kunstneriske ytelse i en sammenheng.

At anmelderen også kan feile i sin vurdering er klart, og derfor er det viktig at anmelderiet har bredest mulig spredning. Og jo flere aviser som slutter å anmelde, jo dårligere blir grunnlaget for kritikken, for den bør avspeile et mangfold av synspunkter og kunstsyn, noe som ikke blir godt ivaretatt hvis det bare er noen få stemmer igjen. Solosang er fint, men solistene trenger et orkester.

Pressen har på sitt beste bestandig vært forbundet med kunstartene – særlig litteraturen.

Dagens Næringsliv er eier av Morgenbladet, og derfor mente redaktøren at hun hadde ryggen fri. Anmeldelser skulle de fortsatt ha, bedyret redaktøren, men det var det fra nå av Morgenbladet som skulle besørge.

Her blandes alle kortene. Selv om Dagens Næringsliv har kjøpt Morgenbladet eller har næringsinteresser i avisen, endrer ikke dette det faktum at det er to aviser det dreier seg om, med hver sin pressehistorie, hver sin profil, og forskjellig leserkrets. Man kan ikke bare skyve ansvaret fra seg på denne måten ved å overlate kulturen til en annen avis som har sitt behov for anmeldere dekket.

Det er jo ikke snakk om at Morgenbladet skal ansette et ekstra anmelderkorps for å erstatte det Dagens Næringsliv sier de ikke lenger trenger, eller forflytte sitt anmelderkorps til Morgenbladet. Morgenbladet har sine egne anmeldere, Dagens Næringslivs prioriteringer innvirker ikke på det.      

I det store bildet har avisene en viktig rolle å spille, noe redaktøren for Dagens Næringsliv synes å ha glemt, for det er selve mottagerapparatets offentlige funksjon som svikter, når en avis lar være å anmelde.

En forfatter skriver for sine lesere, men også til lesere kollektivt. Forfatteren leverer sitt bidrag til en offentlighet, og hver gang noe formuleres er det ikke bare for å gi den enkelte en personlig opplevelse, selv om det er viktig, men hver bok (eller ethvert annet kunstuttrykk) er i høyeste grad et bidrag til den store diskurs eller dialog om hva kunstens rolle egentlig er.

Det er verd å minne om at de første avisene var litteratur i seg selv, avisene var litterære ytelser, journalister var tidens forfattere, det var en selvfølge å gi litteraturen og kunsten førsteprioritet.

Pressen har på sitt beste bestandig vært forbundet med kunstartene – særlig litteraturen. Selv i nyere norsk pressehistorie er denne forbindelsen påtagelig. Straks vi tenker på aviser, dukker forfatterne opp. Vi forbinder Dagbladet med Johan Borgen, Morgenbladet med Asmund Brynhildsen, Farmand med Alf Larsen, Aftenposten med Carl Fredrik Engelstad og Odd Eidem, Arbeiderbladet med Falkberget, og slik kunne vi fortsette.

Populærlitteraturen vil alltid klare seg, men de «smale» forfatterne blir enda smalere.

Men nå sender pressen ut helt andre signaler. Vi må ikke lukke øynene for hva det kan bety, for Dagens Næringsliv står ikke alene om å nedprioritere anmelderiet og dermed kulturens nedslagsfelt for avisens leserkrets. Det er mange år siden Aftenposten fant på å å legge om sin kulturprofil, selv om dette skjedde i mer udramatiske former. Der kuttet man lengden på anmeldelsene litt etter litt, og begrenset den enkelte anmelders spillerom inntil anmeldelsene ble på størrelse med rubrikkannonser, og naturligvis mistet sin verdi som kritikk.

Også regionaviser som tradisjonelt hadde en kulturell profil har slakket av på kravene. For en litteraturinteressert leser er det nedslående, for et skapende menneske er det mer enn det, det virker begrensende, om ikke direkte lammende, for det går ut over både virksomhet og nedslagsfelt. Populærlitteraturen vil alltid klare seg, men de «smale» forfatterne blir enda smalere.

Gi meg den forfatter eller kunstner som ikke ser frem til anmeldelsene.

Hvorfor er det færre oversatte bøker på markedet i dag enn for noen tiår siden? Oversettelsene blir færre fordi det er langt mer kostbart å gi ut oversatte bøker enn før – det skal ikke stikkes under stol – men tro om ikke også avisenes nedprioritering av anmeldelser må bære mye av skylden. Når et forlag tross alle odds velger å oversette en betydelig bok, og ikke får en eneste anmeldelse som svar, da vitner det om en slags kulturell interesseløshet eller likegyldighet, som ikke bidrar til å støtte hverken den oversatte litteraturen eller litteratur generelt.

Gi meg den forfatter eller kunstner som ikke ser frem til anmeldelsene. Man kan grue seg eller glede seg, eller i hvert fall leve i håpet, men inntil anmeldelsen står på trykk, vil kunstneren sveve i et ingenmannsland. Man kan selvsagt kokettere, som mange har gjort, og si at man ikke leser anmeldelsene eller ikke bryr seg om dem, og slik sett også heve seg over dem, men erfaringen viser at de færreste kunstnere ikke kan la være å føle seg stolte over gode anmeldelser og skuffet over dårlige – men dette er en del av kunstnerlivet.

På nittitallet var avisenes kultursider stor grad anmeldernes, det vil si kunstkritikernes arena.

Og den som tar imot kunsten – som anmelderen er en eksponent for – ønsker jo å gi uttrykk for sin begeistring, sin tillit, eller sin skuffelse – ved synlig å gi uttrykk for den. Hva var poenget med klappsalver eller stående ovasjon etter en forestilling, hvis det ikke skal være et uttrykk for de følelser kunsten kan gi? Når resepsjonens synlige uttrykk uteblir, da svinner også mulighetene for en kunstner til å nå frem med et det man har på hjertet.

På nittitallet var avisenes kultursider stor grad anmeldernes, det vil si kunstkritikernes arena. En anmeldelse er ikke bare en «bokmelding», det er en vurdering; en dialog; er boken og anmelderen interessant nok, har det mulighet å bli et litterært bidrag, et essay. Utgangspunktet er en bok, men det er bokens tematikk som drøftes i den gode anmeldelse, og dermed blir kritikken et bidrag til den store generelle litteraturdiskurs. Dette burde være en selvfølge, og var det så lenge vi opprettholdt ideen om en levende kultur. Men er det åpenbart ikke lenger.

For hva betyr det egentlig at avisene – tidens kronikører – begrenser eller kutter ut anmeldelsene? I ytterste instans betyr det at man ikke lenger prioriterer det menneskelige. For er det noe kunsten representer, så er det nettopp det. Hvorfor leser vi bøker, hvorfor ser vi kunst, hvorfor går vi på teater, ser film, dans, hører konserter? Det er jo fordi vi i møtet med kunsten søker etter og finner dypere sider ved tilværelsen enn vi kan få av en reportasje eller en nyhet eller en børsnotering.

Bøkene og kunsten i det hele viser en verden bak nyhetene, bak de offentlige uttalelsene, bak det tilsynelatende og inn til det menneskelige. Forfatterne og kunstnerne tvinger oss til å ta i bruk andre sider av oss selv, sidene som taler til følelsene, til fantasien så vel som til intellektet.

Hvis avisene ikke lenger opprettholder en kunstens arena, som anmelderiet, det vil si kritikken, står for, da er det å begrense den menneskelige arena i seg selv, vi mister en felles opplevelsessfære, et forum for tanker og ideer, en dialog for kunst simpelthen – hvilket er en fare for den demokratiske tradisjon av meningsbryting og vurderinger i offentligheten avisene på sitt beste representerer.   

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden