Debatt

Regjeringen bør stå over FNs siste kamelmåltid

Det er et feiltrinn å holde nordmenn i skyggen om FNs migrasjonsavtale

Norge er i kampmodus om en plass i FNs sikkerhetsråd. Kandidaturet må være strykefritt for å kunne overvinne både Irlands og Canadas forsøk. En nasjonal debatt og regjeringskonflikt som følge av den omstridte migrasjonsavtalen, er nok aller nederst på ønskelisten til de som ønsker å gå velstriglet opp til FNs generalsekretær og levere det grønne eplet som den flinkeste gutten i klassen. Det kan fort skade kandidaturet, men er likevel noe man bør risikere om en ønsker å bevare Solberg-regjeringens integritet, samt berge forholdet mellom FrPs grasrot og regjeringsprosjektet.

Forhandlingene mellom KrF og de blågrønne har forverret situasjonen. Fremskrittspartiets stortingsgruppe og velgere signaliserer at de ikke får proporsjonalt gjennomslag på partiets viktigste politiske felt, nemlig innvandring. Regjeringen har unngått å uttale seg nevneverdig om migrasjonsavtalen i media. I deres forsvar, virker ikke media heller særlig interessert i debatt om avtalen. De beroliger massene med at den ikke er juridisk bindende. Akkurat den egenskapen kan vel neppe sies å være en god nok grunn til å signere en pakt, ikke minst når den så tydeligvis inneholder politiske føringer som strider mot regjeringens egen politikk og verdensbilde.

FNs migrasjonsavtale forplikter medlemslandene, inkludert Norge til å tillate og tilrettelegge for «regulær migrasjon». Migrasjon av økonomiske årsaker understrekes som uunngåelig og noe som nasjonalstater ikke evner å kontrollere på egenhånd, og attpåtil bør ønske velkommen. Staten forplikter seg også til å motarbeide «fremmedfiendtlighet» som ikke er positiv til migrasjon. En trenger ikke rikelig med fantasi for å kunne se for seg hvordan dette avsnittet i avtalen vil misbrukes av innvandringsliberale krefter og partier i fremtiden. Lovgivning som skal dempe de innvandringskritiske røstene, eller oppløsning av statsstøtte til innvandringskritiske medier er åpenbart enklere når man har hjemmel i en universell avtale som Norge forplikter seg til. Høyre og Fremskrittspartiet sitter ikke i regjering for alltid.

Skulle mine bønner gå i oppfyllelse og en reell debatt oppstå om temaet, er det viktig å holde tunga rett i munnen og huske distinksjonen mellom mennesker med reelle asylbehov og migranter. Denne avtalen omhandler ikke flyktninger, men regulære migranter. Avtalen kapitulerer for økonomisk migrasjon i masseskala, og anser den som historisk positiv og en berikelse for det moderne samfunnet. De negative aspektene ved storskala migrasjon fra den tredje verden belyser verken problemene knyttet til integrering eller belastningen på både vestlige og ikke-vestlige land som resultat av ressursforflytningene. I Norge ble det nylig belyst at over halvparten av sosialhjelpsmottakere har innvandrerbakgrunn. Mottar vi økonomiske (såkalte regulære) migranter, begrenser det unektelig evnen til å bistå utviklingen i den tredje verden økonomisk. Ingen av partene er tjent med det.

Flere land, som USA, Ungarn, Tsjekkia, Polen, Israel, Bulgaria, Østerrike, Slovakia, Estland og Australia har trukket seg som følge av bekymringer for nasjonal suverenitet og selvbestemmelse over egen innvandringspolitikk. Australia har f.eks. en annen tilnærming til migrasjon, ikke bare på grunn av politiske briller, men som følge av deres geografi og motvilje til å bistå menneskesmuglere. FNs migrasjonsavtale er en arrogant generalisering, som skal hjelpe de innvandringsliberale med firkanta modeller tilbake til topp-posisjonen. De siste årene har realistiske, kritiske og nasjonalt varierende vinklinger til innvandringspolitikk blitt mer og mer dominerende i vestlige land. Denne avtalen forsøker febrilsk å snu trenden. Dagens regjering, tross alt med «innvandringskritisk» plattform, bør vurdere å stå over FNs kamelmåltid, eller i det minste vise frem kamelen til sine velgere før man sluker den. Et lav-resolusjonsbilde av måltidet – som vist frem i regjeringsmeldingen sist uke – er på kanten til frekt. Det hele virker kortsiktig og maktklamrende. Ikke noe en sterk og fremtidsrettet regjering bør bedrive.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden