KOMMENTAR

Et forsøk på å antyde en rimelig posisjon om transspørsmål

Mangfold krever pragmatisme, ikke ideologisk renhet. Transpersoners kjønnsidentitet må anerkjennes – men nettopp derfor må også en biologisk kjønnsidentitet aksepteres.

Publisert Sist oppdatert

Debatten om transspørsmål er blitt opphetet, også i Norge. Bare siden nyttår har vi hatt debatten om Harry Potter-nekt ved norske biblioteker; bruduljer om Klassekampens dekning av transspørsmål – og vi har diskutert om ordet «mor» bør ut av barneloven av hensyn til juridiske menn som føder barn.

Over hele den vestlige verden er trans blitt et sentralt spørsmål i den større kulturkrigen. Spørsmålet om tiltalepronomen gjorde canadiske Jordan Petersons til kjendis. J. K. Rowling forbindes snart mer med å ha uttrykt støtte til en kvinne – Maya Forstater – som mistet jobben på grunn av sine uttalelser om at transkvinner er menn, enn med bøkene om Harry Potter. I USA er spørsmålet om hvilke toaletter transpersoner skal bruke, blitt en viktig symbolsak i politikken.

Striden står dels mellom konservative og liberale, men også, og aller mest bittert, mellom ulike typer venstreorientert feminisme. Kvinnebevegelsen struktureres i økende grad rundt synet på transspørsmål, med en hovedstrøm som mener transbevegelsen fronter en av de store kampene i vår tid, og et mindretall som ser den som en trussel spesielt mot biologiske kvinner. I Norge representerer blant annet Kvinnegruppa Ottar i stor grad dette mindretallet.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS