Forsiden

Et forsvar for forhudslinja

I dag er det fritt fram for skalpell og saks-eksperimentering med gutters underliv av religiøse grunner. Lovgivningen bør strammes inn, og kjønnene må likebehandles.

I dag er det fritt fram for skalpell og saks-eksperimentering med gutters underliv av religiøse grunner. Lovgivningen bør strammes inn, og kjønnene må likebehandles.

Forslag om forbud mot omskjæring har vakt harme og oppstandelse. Spørsmålet fortjener en mer anstendig og prinsipiell debatt enn ren fordømmelse – fra begge sider.

Fremstilling av Jesu omskjæring. Ukjent kunstner.

I Dagens Næringsliv 30.juni går Torgrim Eggen ut mot Senterpartiets Jenny Klinge, som har foreslått et forbud mot omskjæring av gutter. Mange av verdens menn er omskåret, og det er ikke nok bevis for skadene, ifølge Eggen, til å foreslå et forbud som vil innskrenke religionsfriheten.

Konsekvensen er visstnok, om man skulle tro en del av kritikken som har kommet mot forslaget, at jødene nok en gang vil bli drevet ut på vandring. Det er nemlig det forbudet mot omskjæring er, en skjult jødeforfølgelse, eller i beste fall nok et historieløst og usmakelig forslag som vil begrense jøders religionsutøvelse. Særlig spesielt skal det være, ifølge Eggen, at forslaget kommer nettopp fra Senterpartiet, med sin brokete historie fra den gang Bondepartiet ikke hadde det mest rosverdige forholdet til jødene – altså i mellomkrigstiden.

Før vi kommer til saken, er det grunn til å reagere på deler av argumentasjonen til Eggen og flere andre som har ytret seg i samme retning. Etter å ha snakket om «jødeproblemet» i Norge på 1920-tallet, og Bondepartiets Jens Hunseids usmakelige antisemittiske uttalelser, serveres følgende oppsiktvekkende og avsluttende setning:

«Så mange år etter er det selvsagt lite fair å klistre slikt til et rødgrønt regjeringsparti. Men hva er det man sier om å ignorere sin egen historie, og om gjentakelsesfare?»

Spørsmålet er hva man kaller denne typen argumentasjon. Svaret er et kort og lite ærverdig ord: brunskvetting. Eggen er nemlig klar over hva han gjør; han klistrer med overlegg Holocaust på Jenny Klinge og gir henne et medvirkningsansvar dersom dette skulle skje igjen – med en bemerkning om at det hele selvfølgelig er «lite fair». Det er som å sette ut et rykte om noen ved å være den første til å benekte at vedkommende er pedofil. Det er ikke pent, og det representerer en ufin argumentasjonsmåte på et forslag som fortjener å blir diskutert i mer og ikke mindre balanserte og rolige former.

To rettigheter mot hverandre

Spørsmålet er hva man kaller denne typen argumentasjon. Svaret er et kort og lite ærverdig ord: brunskvetting.

Hvilke former bør debatten ha? Spørsmålet er nødvendig, for debatten blir forståelig nok raskt opphetet. Vi skal ikke se på alle aspekter ved debatten her, og utvalget er til en viss grad tilfeldig.

Det er to forskjellige hovedinnfallsvinkler til debatten. Den ene er at folk må få lov til å gjøre som de vil og praktisere sin religion i fred, uten statlig innblanding. Det er endatil nedfelt i Grunnloven og følger av menneskerettighetene.

Den andre har sitt utgangspunkt i inngrepet som sådan, et inngrep som vanligvis medfører anselig fengselsstraff. Dette – vern mot integritetskrenkelser man ikke har samtykket til – er så nærme kjernen i menneskerettighetene man kommer, og det skal veldig tungtveiende grunner til å gjøre unntak. Hvis unntak i det hele tatt kan gjøres. Å gjøre noe med andre som ikke har samtykket til det, bryter med den generelle handlefriheten. Da er det ikke forbudet som må begrunnes, men handlingen.

To rettigheter står altså mot hverandre. Begge posisjoner kan forankres i menneskerettighetene, noe som muligens illustrerer et problem med selve rettighetstenkningen som sådan. FN-systemet har nemlig sagt at menneskerettighetene utgjør «et udelelig hele» og at alle rettigheter er like viktige. Retten til meningsfull fritid er altså i prinsippet like viktig som retten til ikke å bli torturert. Da er man jo like langt.

Frigjør man seg fra den mer dogmatiske holdningen til menneskerettighetene, kan man kanskje slå et ord for at det finnes en kjerne av menneskerettigheter som har sitt utgangspunkt i tanken om individets vern mot flertallet. Da faller religionens rett til å utføre inngrep på et individ, helt utenfor.

Assymetri mellom kjønnene

Vårt eget lovverk har imidlertid trukket en grense mellom gutter og jenters underliv, hvor kun det siste er vernet mot inngrep.

Kjønnslemlestelsesloven § 1 sier at den «som forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse». Det er altså ikke noe nødvendig krav om skade, men alle inngrep som har varige forandringer som følge.

Her er det om ikke annet en asymmetri, hvor man enten bør åpne for omskjæring av jenter som ikke beviselig er til skade, eller inkludere gutter i lovens definisjon av kjønnslemlestelse.

Det er åpenbart urimelig å sammenligne omskjæring av gutter og jenter som sådan. Det er store forskjeller både i grovheten og konsekvensene, og ikke minst i begrunnelsen. Men det gjelder ikke alle inngrep. Det finnes nemlig straffbar omskjæring av jenter som ikke har større skadevirkninger enn omskjæring av gutter. Ved beskrivelse av hva kjønnslemlestelse er, omtaler forarbeidene til loven såkalt «sunna-omskjæring» som en av formene for omskjæring som dekkes av loven: Forhuden av klitoris fjernes. Det er den egentlige parallellen til omskjæring av menn, og kalles derfor også lett eller «mild» omskjæring. (Ot.prp. nr 50 1994-1995, s 2). Dette er altså fullt ut å sammenligne med omskjæring av gutter, men like fullt underlagt en strafferamme på inntil 4 år.

Her er det om ikke annet en asymmetri, hvor man enten bør åpne for omskjæring av jenter som ikke beviselig er til skade, eller inkludere gutter i lovens definisjon av kjønnslemlestelse.

Spørsmålet er imidlertid om man skal åpne for tillatelse av omskjæring uten skadefølge av jenter, hvilket i realiteten er spørsmålet om vi også skal forby omskjæring av gutter. Det spørs om et slikt liberaliseringsforslag møter stor anerkjennelse.

Et moralsk spørsmål

Lar spørsmålet seg løse ved henvisningen til skadens omfang? Et stykke på vei gjør det jo det. Er det betydelig skade eller risiko for skade i forbindelse med inngrepene, er saken klar. Og det er en viss risiko, selv om graden av den mildt sagt er omstridt. Det vises også til enkelte fordeler, som hygiene. Mon tro om ikke regelmessig vann og såpe gir vel så god hygiene.

Spørsmålet er imidlertid først og fremst moralsk. Retten til å oppdra sine barn i henhold til ens religiøse skikker står mot forbudet mot å gjøre inngrep i andre individer. Det grunnleggende medisinsk-etiske prinsippet er at inngrep aldri skal gjøres dersom det ikke er en medisinsk grunn for inngrepet, siden inngrep alltid medfører risiko. Slik risiko kan man ta på egne vegne, men aldri på andres.

Det utføres selvfølgelig mange ikke-medisinske inngrep også ellers, som operering av utstående ører eller fjerning av store øreflipper på barn, men det endrer ikke det grunnleggende prinsippet. Spørsmålet kan heller ikke løses ved en avveining av risikoens størrelse, fordi samtykkeløst inngrep rett og slett ikke tåler en eneste komplikasjon. De påståtte fordelene ved masseomskjæring er nemlig like lite påvist som de påståtte ulempene. Sammenligningen med vaksine er rett og slett ikke holdbar.

Stor variasjon i inngrepene

Det er også en stor variasjon i måten omskjæring skjer på, noe som gjør det vanskeligere å diskutere det i et enten/eller-perspektiv.

En utbredt skikk er å foreta inngrepet uten anestesi på kjøkkenbordet på fem til 10-åringer. Da er det ikke en lege i sikte, men en skrikende guttunge som blir holdt fast av familiemedlemmer. Det er unødvendig å nevne at dette påfører voldsomme smerter og med stor sannsynlighet traumer knyttet til sex og underliv. Slikt bør ethvert sivilisert samfunn forby og inkludere i definisjonen av kjønnslemlestelse. Det er en uting, og forsvarere av det bør betraktes på samme måte som forsvarere av kjønnslemlestelse av jenter.

Dermed står vi igjen med den rutinemessige omskjæringen av nyfødte som foretas på sykehus utført av leger som det reelle dilemmaet.

Ingen bør heller privatisere integritetskrenkelser med den risikoen for komplikasjoner som det medfører, uansett hvor gammelt barnet er. For å trekke sammenligningen til øreflipper; selv om det foretas ikke-medisinske inngrep av estetisk art, er det neppe noen foreldre som vil drømme om å ta saksen fatt på avkommet sitt. Selv ikke religion bør kunne begrunne at det samme skal være greit når det gjelder kjønnsorganer.

Dermed står vi igjen med den rutinemessige omskjæringen av nyfødte som foretas på sykehus utført av leger som det reelle dilemmaet.

Stramme til lovgivningen

Det har blitt trukket fram at konsekvensene av et totalt forbud er enorme og vil føre til at muslimer og jøder må forlate landet. Jeg tviler i utgangspunktet på at et forbud vil lede til et nytt exodus, men vi må ta inn over oss at det vil oppleves som sterkt urettferdig av dem det går utover. Det spørs også om vi skal være et foregangsland, selv om jeg personlig synes det å skjære i barn er en uting.

Vi bør stramme til lovgivningen noe også når det gjelder inngrep i gutters underliv. I det minste må kjønnene likebehandles av loven. Som det er nå, er det tross alt fritt fram for skalpell og saks-eksperimentering med gutters underliv av religiøse grunner. Det går ikke alltid bra. Det må også tilhengere av omskjæring erkjenne.

Så får vi se etter hvert om ikke skikken vil minske i omfang. For oss ikke-religiøse er den nemlig like uforståelig som Kristi himmelfartsdag.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden