Leder

Et forsvar for klassisk naturvern

Vi må ikke bruke klimaendringer som argument for å ødelegge naturen og miljøet rundt oss. Dieselavgift og "grønne sertifikater" er triste eksempler, mens subsidiestans for sitkagran gir et lite håp om bedring.

Vi må ikke bruke klimaendringer som argument for å ødelegge naturen og miljøet rundt oss. Dieselavgift og «grønne sertifikater» er triste eksempler, mens subsidiestans for sitkagran gir et lite håp om bedring.

Få ting bygger samhold slik en felles fiende gjør. For den nye lederen i miljø- og energikomiteen på Stortinget, Ola Elvestuen, og den relativt ferske klima- og miljøvernministeren, Tine Sundtoft, er kanskje sitkagranen en passende fiende.

Elvestuen gikk nylig ut og hudflettet denne fremmedveksten som har blitt plantet ut i Norge i stor stil, med offentlig velsignelse og subsidier, og gjør at kystlandskapet gror igjen og at den naturlige floraen fortrenges. Sundtoft repliserte med å gi grana rødt kort (som er Aftenpostens tolkning av å være «skeptisk til å gi statlig tilskudd til planting»), selv om det hevdes at slik massiv skogplanting er et godt klimatiltak, da skog binder CO2.

Subsidiestans for sitkagranen er et lite lysglimt. I for mange tilfeller er det slik at om man kan føre bare et vagt argument for at noe er klima-vennlig, så kan lokale naturverdier og lokalt miljø vike.

Det er to litt forskjellige utfordringer vi står overfor i slike situasjoner. Til dels er det reelle motsetninger mellom hva som er bra for klimaet og hva som er bra for lokalmiljøet og naturen rundt oss. Men til dels er det også oppkonstruerte motsetninger: Det hevdes at noe er bra for klimaet, men sannheten er at det er aller best for lommeboka til enkelte interessegrupper, klimaeffekten er minimal, og skadene for lokalt miljø og natur er alvorlige.  

I det første tilfellet må man tenke seg nøye om og veie de ulike konsekvensene opp mot hverandre, og det er avgjørende at vi ikke hopper på ulike tiltak uten å ha vurdert også de mindre åpenbare konsekvensene grundig.

Diesel-trøbbel ga giftig byluft

Dieselavgiften er et eksempel på en reell konflikt mellom klima og lokalmiljø, og viser hvordan det ikke skal gjøres. Da avgiftene på diesel og diselbiler ble satt ned, førte det – ikke overraskende – til at dieselbiler ble langt mer populære. Økt diesel-andel skulle redusere utslippene av CO2, da bensinbiler har høyere utslipp av CO2 enn dieselbiler.

Problemet er at dieselbiler har høyere utslipp av NO2 og partikler enn bensinbiler. Utslipp av NO2 og partikler medfører risiko for helseskader i form av økt forekomst av ulike former for luftveislidelser. Resultatet av avgiftsendringene ble en forverring av luftkvaliteten i storbyene, og grenseverdier som overskrides årlig. Kort sagt: Dårligere lokalt miljø, med konkrete, helseskadelige virkninger.

Grønne sertifikater ødelegger naturen og markedet

Et eksempel på en oppkonstruert motsetning er den norsk-svenske ordningen med såkalt «grønne sertifikater» (elsertifikater), som er en subsidieordning til utbygging av fornybar kraft. Argumentasjonen for ordningen er at den skal skape mer fornybar kraft, som skal komme til erstatning for kullkraft og annen energiproduksjon som gir store klimagassutslipp. Da må lokale naturverninteresser, som for eksempel den økologiske balansen i og rundt vassdrag, vike til fordel for klimaet.

Og ordningen fører stor grad til utbygging av vannkraft.

Bak et skall av klimavennlighet er det mange gode grunner til å tro at dette egentlig handler om økt tilgang på kraft – og dermed lavere pris som spesielt kommer kraftkrevende industri til gode – betalt av skattesubsidier. Økonomer har kalt ordningen «dyr, formålsløs moro», som ikke fører til reduksjon i klimagassutslipp, bare til å undergrave strømmarkedet med billig strøm.  Den trege fremdriften i å få bygget ut strømkabler til resten av Europa er også med på å undergrave effekten disse grønne sertifikatene eventuelt kunne ha hatt.

Samtidig er det ingen som vet hvilke samlede miljøkonsekvenser denne massive utbyggingen av norske og svenske vassdrag vil få. Riktignok er moderne vannkraftutbygging mindre ille enn tidligere, og nye krav og økt oppmerksomhet har ført til noe bedre levekår for eksempel for laks – som er hva de fleste bryr seg om i denne sammenhengen. Men hvordan slike inngrep forrykker den naturlige balansen i sårbare økosystemer, og særlig når det skal skje i stor skala i et relativt begrenset tidsrom, er det altså ingen som har tenkt på å undersøke.

Med andre ord: Minimal klimaeffekt, store og ukjente konsekvenser for natur og lokalmiljø.

Naturvern – et godt konservativt prinsipp

Den nye regjeringen har mange gode muligheter til å løfte frem det klassiske naturvernet, og vernet av lokalt miljø, som har blitt stående i skyggen av klimautfordringene en god stund. Visst er klimaendringene menneskeskapt, og visst bør vi redusere klimagassutslippene. Men de som styrer må ikke uten videre hoppe hver gang noen sier ordet «klima».

For det første kan det være slik som i tilfellet dieselavgift: Kanskje veier ikke effekten på klimagassutslipp opp for helseskaden vi påfører innbyggere i storbyer.

For det andre kan det være som i tilfellet grønne sertifikater, at det er god grunn til å tro at det er andre interesser enn klimainteresser som vinner fram. Kanskje er det ikke miljøet som vinner, verken globalt eller lokalt.

Å smykke seg med at noe er «klimavennlig» er derfor ikke nok. Kanskje bør ikke usikre, mulige, fremtidige klimagassreduksjoner veies tyngre enn sikker, konkret skade på miljøet her og nå. Målet for enhver politiker bør være å levere fra seg ikke bare samfunnet, men også naturen rundt samfunnet, i en litt bedre tilstand til neste generasjon enn da man selv tok over. Det er dessuten et godt, konservativt prinsipp som burde passe selv en blå regjering.

Subsidietørken for sitkagranen gir et lite håp.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden