Et forsvar for kunstignorantene

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene.

Publisert   Sist oppdatert

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene. 

Ofte er det lurt å ikke mene så mye, fordi kunst og litteratur er som andre disipliner: Basert på teori og erfaring som det tar år å erverve. Andre ganger er det vanskelig å forholde seg nøytral, særlig innen den konseptuelle, samfunnsbevisste kunsten, hvor våre moralske vurderinger settes på prøve, uavhengig av spisskompetanse.

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø, som er en ganske uglesett mann i deler av kunst-Norge, skrev noe morsomt for noen år siden. Som kjent satte den franske kunstneren Marcel Duchamp et helt ordinært industriprodusert urinal inn i en ellers høystemt utstilling på et galleri i New York i 1917. Det var ikke urinalets estetiske kvaliteter han ville fremheve, men “den enkle ideen at en gjenstand kan bli forvandlet til kunst når den flyttes inn på et sted der man forventer å finne kunst”, skrev Sørbø i Dagbladet i 2005. Urinalet blir altså, i teorien, søppel hvis du setter det ut i bakgården (selv om Duchamps forsvunne urinal, Fontene, i dag ville vært ekstremt høye prissatt på grunn av den kunsthistoriske affeksjonsverdien).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her