Et forsvar for kunstignorantene

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene.

Publisert Sist oppdatert

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene. 

Ofte er det lurt å ikke mene så mye, fordi kunst og litteratur er som andre disipliner: Basert på teori og erfaring som det tar år å erverve. Andre ganger er det vanskelig å forholde seg nøytral, særlig innen den konseptuelle, samfunnsbevisste kunsten, hvor våre moralske vurderinger settes på prøve, uavhengig av spisskompetanse.

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø, som er en ganske uglesett mann i deler av kunst-Norge, skrev noe morsomt for noen år siden. Som kjent satte den franske kunstneren Marcel Duchamp et helt ordinært industriprodusert urinal inn i en ellers høystemt utstilling på et galleri i New York i 1917. Det var ikke urinalets estetiske kvaliteter han ville fremheve, men “den enkle ideen at en gjenstand kan bli forvandlet til kunst når den flyttes inn på et sted der man forventer å finne kunst”, skrev Sørbø i Dagbladet i 2005. Urinalet blir altså, i teorien, søppel hvis du setter det ut i bakgården (selv om Duchamps forsvunne urinal, Fontene, i dag ville vært ekstremt høye prissatt på grunn av den kunsthistoriske affeksjonsverdien).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS