Kommentar

Et forsvar for stigmatisering

Bilde: Arbeiderpartiet/Flickr, CC BY-ND 2.0

Straff og stigmatisering er ikke det vi vanligvis forbinder med norsk kultur. Men i de rette tilfellene, skjønner vi alle at det er på sin plass.

Her i Norge finnes det enkelte som hevder at straff ikke hjelper mot uønsket atferd. Det kan de ha delvis rett i. Juss, bøter og fengsel er nemlig ofte ikke tilstrekkelig: Det kreves også stigmatisering og sosial fordømmelse.

Narkotikabruk kan her være et nærliggende eksempel. Det kan diskuteres om alle former for narkotika burde burde bekjempes for enhver pris, men når de først er forbudt, får ikke straffene sin tiltenkte effekt dersom de ikke er proporsjonale med den moralske indignasjonen i befolkningen. Slik sett er det ikke rart at stadig flere vestlige myndigheter legaliserer cannabis.

Japansk narkotikapolitikk

Men slik er det ikke overalt i verden. Den Japan-bosatte journal-isten Philip Patrick skrev nylig i The Spectator om hvordan Japan og Sør-Korea nærmest har utryddet narkotikabruk gjennom strengt praktiserte straffer i kombinasjon med et utbredt sosialt stigma mot bruken. Dette har skjedd selv om det inntil 1950-tallet var minst 25 000 cannabisfarmer i Japan og i etterkrigstiden et utbredt problem med amfetaminmisbruk. Stigmatiseringen av narkotikabruk har ført til at flere kjendiser har fått karrieren sin ødelagt etter å ha blitt tatt for besittelse av brukerdoser. En skuespiller fikk slettet scenene sine fra en film på samme måte som Kevin Spacey fikk det i Hollywood. Jeg har inntrykk av at hasjrøyking og bruk av lettere stoffer er mer uglesett i Norge enn i land lenger sør i Europa, men stortingspolitikere som tar seg en blås får fortsette karrierene sine. Vi praktiserer definitivt ikke den harde linjen til japanerne. Som Patrick skriver, «Japan is as unforgiving of drug takers as we are of sex offenders».

Igjen, poenget her er ikke at jeg nødvendigvis fordømmer enhver narkotikabruk – men å illustrere hvordan den japanske måten å behandle normbrudd på, ligger tettere opp til det som har vært vanlig opp gjennom menneskehetens historie. For paradoksalt nok er det slik at i kollektivistiske samfunn ser man på kriminalitet som sviktende individuell moral – en svikt som må få konsekvenser; mens det i individualistiske samfunn som Norge er mer nærliggende å se det som et produkt av kollektivet. Hvis det er sosioøkonomiske faktorer som egentlig forårsaker kriminaliteten, blir det ikke logisk å straffe den individuelle forbryteren for hardt. Slik var det ikke på den tida da danskekongen befalte oss at utro ektemenn skulle halshugges. Da var det individet som var problemet.

Overvekt og mobbing

Det japanske samfunnet har sikkert andre problemer å stri med (landet er dog ikke verdensrekordholder i selvmord, slik en utbredt forestilling skal ha det til), men klarer å løse utfordringer som vi ikke får bukt med i individuelt orienterte samfunn. Landet har for eksempel et klart lavere antall overvektige enn vestlige land. Det henger sammen med utbredt stigmatisering av fedme, noe som blir sett på som et tegn på dårlig helse og på latskap. En lov fra 2008 påla alle mellom 45 og 74 år å måle livvidden en gang i året og eventuelt søke hjelp om de hadde blitt for tjukke.

Jeg lurer på om Japan ikke også har funnet et effektivt tiltak mot mobbing. Det er et problem som har fått atskillig offentlig oppmerksomhet her hjemme de siste tiårene, men de iverksatte tiltakene har likevel ikke fått mobbetallene til å gå ned. En NTB-melding fra forrige uke fortalte om to japanske menn som var dømt til å betale en sum tilsvarende 2,9 millioner fordi deres tidligere mobbeoffer hadde begått selvmord. Det holdt altså ikke å saksøke kommunen. Jeg tipper personlig ansvar og potensiell økonomisk ruin for mobbere og foreldre er et tiltak som faktisk vil kunne synes i mobbestatistikken.

Når indignasjonen er sterk nok

Noe slikt vil neppe skje i Norge fordi vi ikke er villig til å ofre enkeltindivider, men heller vil prøve å fikse problemer uten at det går utover noen. Selv for å få ned verdens høyeste sykefravær klamrer vi oss til den ineffektive IA-avtalen fremfor å la de sykemeldte måtte betale egenandeler. Det vil si: Noe slikt vil neppe skje så lenge den moralske indignasjonen ikke er sterk nok. Som våre dagers Twitter-domstoler eller Metoo-kampanje har vist, finnes det stor og omsorgsløs aggresjon der ute overfor politisk ukorrekte overtramp eller seksuell trakassering i ulike varianter. De som har gjort seg skyldige, må helst ut av det offentlige liv. De skal få karrieren sin avbrutt og ikke engang få dirigere fylkesårsmøter. Her er styrkeforholdet mellom juridisk og moralsk forfølgelse omvendt i forhold til narkotikalovbrudd, og også til mange lovbrudd av mer alvorlig karakter. Ingen har funnet på å foreslå at Trond Giske bare trenger tilgivelse, litt samtaleterapi og ellers burde få holde frem sin klatring mot toppen av Arbeiderpartiet.

Jeg gjør heller ikke det, altså. For som vi alle, gitt den rette konteksten, både føler og mener: Straff og stigmatisering er ikke bare riktig, men også særdeles virkningsfullt. Spørsmålet er om vi ikke kunne trengt mer av det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden