Politikk

Et Forsvar i konstant omstilling

Stortinget skal i 2016 vedta langtidsplanen for forsvaret. I den anledning bør Balansegang av Bogen og Håkenstad være obligatorisk lesning.

Stortinget skal i 2016 vedta langtidsplanen for forsvaret. I den anledning bør Balansegang av Bogen og Håkenstad være obligatorisk lesning.  

Olav Bogen og Magnus Håkenstad
Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen
Dreyers Forlag, 2015

En kjent folkelig definisjon av galskap er å gjenta samme atferd gang etter gang, men like fullt forvente et annet resultat. Det vil være en overdrivelse å si at vekslende Storting har vært preget av galskap i forsvarspolitikken, men faktum er at Stortinget over lang tid har vedtatt et forsvar de samtidig ikke ønsker å finansiere. Konsekvensen av denne meningsløse politikken har begynt å manifestere seg for allmennheten, noe ikke minst tidligere forsvarsjef Sverre Diesen og eks-FFI sjef Paul Narum, har illustrert i sitt Civita-notat Norsk forsvarsevne: En varslet avvikling.

Men hvordan endte vi opp i en situasjon hvor vekslende regjeringer tilsynelatende er villig til å bruke mer (men ikke nok) penger på militæret, samtidig som vi får stadig mindre forsvarsevne for pengene?

5773797_3117680En god start er å lese Magnus Håkenstad og Olav Bogens grundige gjennomgang av omstillingen i Forsvaret de siste 25-årene. I boken Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, beskriver forfatterne hvordan Stortinget aldri har lykkes med å skape balanse mellom oppgavene som pålegges Forsvaret og viljen til å finansiere det – til tross for adskillig forsøk. Det er selvsagt legitimt å nedprioritere bevilgninger til forsvarssektoren, men det fordrer naturligvis at man også tilpasser ambisjonene til finansieringen, noe man har unngått å gjøre.

I så måte treffer Balansegang tidsånden perfekt. Dette fordi det er nøyaktig samme problemstilling dagens Storting skal ta stilling til om kort tid. Regjeringen forventes å legge frem ny Langtidsplan (LTS) i løpet av våren – og i den anledning burde gjennomgangen til Håkenstad og Bogen være nærmest obligatorisk lesning.

En vanlig utfordring når man skal drøfte fenomener over tid, er å avgjøre hvor man skal starte. I Bogens og Håkenstad tilfelle gav svaret seg selv. Bokens utgangspunktet er situasjonen etter den kalde krigen og det presserende spørsmål: Hva gjør vi nå?

Ettersom Forsvaret for 25-år siden var tilpasset et annet trusselbilde, var det åpenbart at ikke bare ”noe”, men ganske mye, måtte gjøres. Rekapitulerer man den forsvarspolitiske debatten det første tiåret etter den kalde krigen, slik forfatterne har gjort, skinner det gjennom at dagens regjeringspartnere ikke spilte noen ubetinget konstruktiv rolle. I så måte er det ikke overraskende at 90-tallet oppsummeres som et tapt tiår, i den forstand at man i 1998 ikke var kommet noe lenger i å møte de grunnleggende utfordringene Forsvaret sto overfor, enn man var i 1990. Det er en ganske hard dom.

Høyres obstruerende rolle fortsatte inn i det nye millenniet, og kulminerte med resolusjon på 2001-landsmøte, som advarte mot en rasering av strukturen i Forsvaret og meningsløse sammenligninger med 30-tallets brukne geværs politikk. Imidlertid fikk partiet realitetsorientert seg etter at de vant valget i 2001. Eller som Bjørn Tore Godal lakonisk oppsummerte etter at Høyre var tilbake i regjeringskontorene: I møte med virkeligheten (…) har retorikken om svik, historieløshet og de brukne geværs politikk mistet mye av sin potens. Høyres helomvending under ledelse av forsvarsminister Kristin Krohn Devold gjorde at partiet i samarbeid med Ap, kunne gjennomføre en helt nødvendig slanking av forsvarets struktur i tråd med Stoltenberg-regjeringens forslag fra 2001. Men ei heller Bondevik 2-regjeringen finansierte forutsetningene for at Forsvaret skulle balansere forholdet mellom økonomi og oppgaver. Som Håkenstad og Bogen skriver: «Mest alvorlig var dog det overraskende tilbakeslaget for finansieringen som fulgte av budsjettet for 2004, som gjeninnførte uforutsigbarhet i langtidsplanleggingen.»

Med andre ord det tilbakevende spørsmålet om Forsvarets økonomi.

Og det leder meg over til tidligere Forsvarssjef (2005-2009) Sverre Diesen, som naturligvis har en svært sentral rolle i Balansegang, all den tid han har vært den viktigste premissleverandøren for debatten om Forsvarets fremtid de siste 15-årene. Diesens rolle beskrives godt i boken, og særlig hans endrede rolleforståelse som forsvarssjef, illustrert ved hans sitat om at ”det finnes et forsvar for ethvert budsjett”. Ikke nok med det, Diesen foreslo også (Forsvarsstudie 2007) hvordan Forsvaret raskere kunne avvikles dersom politikerne ikke var villig til å finansiere det. Imidlertid krevde Diesen tilbake at politikerne vedsto seg sine prioriteringer. Det har som boken fremhever, vært vanskelig å få til.

Er Forsvaret i stand til å forsvare oss? Foto: Resolute Support Media
Er Forsvaret i stand til å løse oppgavene sine? Foto: Resolute Support Media

Riktignok bedret Forsvarets økonomi seg under den rødgrønne-regjeringen, men ikke nok til at debatten om hvorvidt Forsvaret er tilstrekkelig finansiert opphørte. Jens Stoltenberg hevdet i desember 2012 at omstillingen i Forsvaret var fullført, uten at det gikk helt klart frem hva han mente. De siste årene har mye av debatten handlet om hvorvidt dagens forsvar faktisk er i stand til å løse de oppgaver Stortinget mener at det skal. Håkenstad og Bogen siterer i den forbindelse tidligere FFI-direktør Nils Holme, som med god grunn har stilt spørsmålstegn ved hvor god forsvarets operative evne (forsvarsevne) er. Forsvarsevnen er ikke nødvendigvis ekvivalent med størrelsen på bevilgningene. En optimalisering av forsvarsevnen fordrer at det er sammenheng mellom struktur og drift. Det vil være ganske meningsløst å kjøpe inn et stort antall fregatter og jagerfly – uten å ta i betraktning at de skal driftes. Av de overnevnte grunner har forfatterne viet god plass til diskusjonen om kjøpekraften i Forsvaret, jf. Diesen og Narums Civita-notat. Moderne militært materiell har en teknologidrevet kostnadsvekst knyttet til både anskaffelse og drift av utstyr. Denne vekstfaktoren kompenseres det ikke for når budsjettene kjøpekraftjusteres ved bruk av den såkalte forsvarsindeksen. Det betyr at forsvarsstrukturen nødvendigvis må krympe for å kompensere for tapet.

Det er dette som etter min mening representerer den aller største utfordringen for forsvaret.

Høyres landsmøte gjentok mantraet om å bruke 2 % av BNP på Forsvaret, men enda viktigere, er å stabilisere bevilgningene på dagens nivå omkring 1,4 prosent av BNP ved å kompensere for kjøpekrafttapet, samtidig som man forplikter seg til å vedkjenne seg disse prioriteringene over tid. Dette er i essens hva forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen har bedt Stortinget om å gjøre, i sitt fagmilitære råd.

Og det høres jo tilforlatelig ut, men det har altså ingen regjering de siste 25-årene greid å gjennomføre.

Fordelen nå er at vi har en politisk ledelse i Forsvarsdepartementet som ser ut til å forstå problemstillingene svært godt, men det er som kjent stor forskjell på å erkjenne problemer – og det å gjøre noe med dem, noe ikke minst Bogen og Håkenstad illustrerer på forbilledlig vis i sin grundige gjennomgang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden