Politikk

Et gledelig kutt

Det lille kuttet i Norads informasjonsstøtte viser hvordan fornuftige kutt kan foretas.

Det lille kuttet i Norads informasjonsstøtte viser hvordan fornuftige kutt kan foretas.

Regjeringen foreslår å kutte 31 millioner kroner i Norads informasjonsstøtte. I bistandsorganisasjonene vil mange fortvile over dette kuttet, som innebærer en reduksjon fra 91 millioner kroner til 60 millioner kroner. Det er småpenger innenfor de samlede bistandsbevilgningene, samtidig som det betyr en del for i hvert fall noen av organisasjonene som mottar støtte, og mange i bransjen opplever det antagelig som både smålig og unødvendig. Likevel er kuttet fornuftig.

Informasjonsstøtten har ulike utspring. Hoveddelen av ordningen går tilbake til 70-tallet, og hensikten var eksplisitt at den skulle gå til organisasjoner i sivilsamfunnet for at disse skulle bidra til å styrke oppslutningen i folket om økende norsk bistand. I tillegg omfatter ordningen støtten til FN-samandet, som i år mottar i underkant av 30 millioner kroner. Denne støtten går tilbake til 1946, og også da var formålet å sikre støtte i befolkningen til det nyopprettede FN.

To viktige endringer har skjedd som har endret holdbarheten i disse opprinnelige målene: For det første er vi blitt mer kritiske at staten bruker sivilsamfunnet til å fortelle borgerne hva de bør mene om politiske spørsmål. For det andre er målene for lengst overoppfylt: Oppslutningen om både bistand og FN i Norge er svært høy – altfor høy, kunne man si, i den forstand at mange viktige innvendinger mot FNs virke og bistandens effektivitet lenge var underkommunisert i norske medier.

Når de opprinnelige formålene bak en offentlig bevilgning faller bort, har man tre valg: Fjerne ordningen, late som ingenting, eller finne på en ny begrunnelse. Den første løsningen er ikke spesielt utbredt i norsk politikk. Ganske ofte later man som ingen ting. I dette tilfellet har man funnet på en ny begrunnelse: Snarere enn å styrke oppslutningen om norsk bistand, skal ordningen nå ”bidra til demokratisk deltakelse og fremme kritisk debatt om utviklingspolitiske temaer”. Slik formulerer i hvert fall bevilgende myndighet det. Kanskje som en levning fra tidligere begrunnelser for ordningen fortsetter imidlertid Norad å peke på at støtten skal bidra til at organisasjoner tar en vaktbikkje- og en pådriver-rolle.

Den nye begrunnelsen er ikke verdiløs. Vi trenger kritisk debatt om utviklingspolitikk, blant annet fordi vi bruker så store summer på det, og fordi kommersielle medier har en ganske begrenset dekning av slike spørsmål – som igjen henger sammen med at du, leseren, ikke i nevneverdig grad belønner slik dekning. Samtidig er det langt fra klart at vi ville laget ordningen slik om dette hadde vært begrunnelsen fra begynnelsen av.

Ordningen med sin nåværende begrunnelse har flere alvorlige problemer. Blant annet mottar organisasjoner som har bistandsarbeid som sitt primære virke, betydelige midler. Det åpner for uryddige grenseoppganger og uheldige incentiver. Som et resultat av de skiftende og av og til uklare begrunnelsene for ordningen, kombinert med en tidvis mangelfull oppmerksomhet om effektivitet på bistandsfeltet mer generelt, kan det også stilles spørsmål ved om midlene benyttes effektivt.

En gjennomgang av ordningen i fjor synliggjorde at effekten av midlene var uklar. Separat ble det i år foretatt en gjennomgang av virksomheten til FN-sambandet. Også denne finner at det kan stilles spørsmål ved om man når målene, og om ressursene brukes effektivt. Også her pekes det på problemer knyttet til det opprinnelige mandatet og dagens informasjonsstøtte, blant annet ved at det påvirker hvilke spørsmål organisasjonen tar opp, og hvor kritisk den ytrer seg om FN.

I sum antyder dette at det er hensiktsmessig å begrense informasjonsstøtten. Organisasjoner som i hovedsak driver med bistand, bør ut av ordningen. De er ikke uavhengige kilder til å vurdere om den form for bistand som de selv driver, har effekt, og de vil uansett ha en egeninteresse av å delta i ordskiftet om utviklingspolitikk mer generelt. Informasjonsstøtten er også en forsvinnende liten del av budsjettet for de fleste av dem. FN-sambandets finansiering bør også under lupen – og reduseres. FN-sambandet gjennomfører mange interessante aktiviteter særlig overfor skolene, og det vil være behov for dette også i fremtiden. Men i våre naboland har FN-sambandets søsterorganisasjoner de siste årene fått sterkt reduserte bevilgninger, blant annet fordi de opprinnelige begrunnelsene for denne støtten ikke synes like relevante idag. Organisasjonene har likevel overlevet, ved å legge om aktivitetene, finne nye finansieringskilder og ved å skape et enda bedre nettverk av frivillige. Dertil er det i dag svært mange organisasjoner som får informasjonsstøtte – jeg har talt 82 organisasjoner i 2014. Det er ikke umiddelbart sannsynlig at man når best resultater ved å smøre så tynt utover. (Minerva var for øvrig en av disse organisasjonene – vi har mottatt støtte til å skrive om ulike utviklingspolitiske temaer.)

Ved å redusere støtten med 31 millioner får man en god sjanse til å ta tak i disse utfordringene, og fokusere på å oppnå målene med informasjonsstøtten på en bedre og billigere måte, samtidig som man unngår problemene med gale incentiver, inhabilitet og statlig betalt lobbyvirksomhet.

I Norge har vi mange støtteordninger der de opprinnelige begrunnelsene for støtten har endret seg mye over tid, og hvor det er uklart i hvilken grad de nye begrunnelsene er fornuftige, eller om støtten bidrar effektivt til målet. Det bidrar til offentlig sløsing. Kuttet i informasjonsstøtten sender et positivt signal om at det er mulig å gjøre noe med dette.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden