Kommentar

Et heseblesende år

I året etter at han ble valgt har Donald Trump irritert mange, og har lav oppslutning i det amerikanske folk. Men ikke verre enn at han kan bli gjenvalgt.

Bilde: Gage Skidmore [CC BY-SA 2.0].

Trump har ikke utrettet stort ett år etter at han ble valgt, og er temmelig upopulær. Men han kan likevel bli gjenvalgt. Første store test kommer i natt.

I morgen er det ett år siden Donald Trump ble valgt til amerikansk president. Noen spekulerer i at han ikke vil sitte ut perioden – ja bookmakerne gir ham bare omkring 50 prosent sjanse til det. Andre advarer mot at han kan bli gjenvalgt for fire nye år, slik amerikanske presidenter vanligvis blir.

Trump skaper mye støy, og mye arbeid for journalister. Ikke så mye på grunn av det han faktisk utretter som på grunn av hans stil, med stadig utblåsninger i alle retninger på twitter, og et forhold til sannheten som holder en hel faktasjekkindustri i arbeid.

La oss se på hva han faktisk har fått utrettet.

Økonomien rusler og går

Amerikansk økonomi går ganske godt, i hovedsak fortsetter trender som var tydelige også på slutten av Obamas periode. Veksten i BNP nærmer seg omkring 2,5 prosent på årsbasis, reallønnen øker forsiktig, men kanskje mindre enn man kunne forvente ettersom arbeidsledigheten, allerede relativt lav under Obama, har fortsatt videre ned. Sysselsettingsandelen har falt over lenger tid, og ikke tatt seg opp. Dette er greie, men ikke spesielt bemerkelsesverdige resultater. Unntaket er børsen, som setter stadig nye rekorder.

Normalt tar det en god stund før en effekten av en ny presidents politikk slår inn. Og denne gangen har endringene i faktisk politikk vært beskjeden. Det samme gjelder altså endringene i økonomiske indikatorer.

Først i forrige uke la republikanerne i Representantenes Hus frem en omfattende skattereform. Vekten ligger på lettelser for næringslivet, og det er uklart om forslaget vil samle flertall i Kongressen. Særlig fordi det er svært vanskelig å se hvordan lettelsene dekkes inn, uten helt urealistiske antakelser om hvor mye ekstra vekst i økonomien, og dermed skattegrunnlaget, som de vil utløse. Og det er grenser for mye underskuddet kan økes uten at det kreves kvalifisert flertall på 60 i senatet, det vil si at mange demokrater må stemme for. Det kan republikanerne bare glemme.

Forventninger om avregulering

Siden republikanerne allerede i 2010 gjenvant flertallet i Huset, var Obama henvist til å drive mye av sin politikk gjennom presidentfullmakter, og det har vært strid om hva han egentlig hadde fullmakt til. Det innebar blant annet strengere reguleringer for næringslivet, særlig innen miljø og energi-området. Trump har enkelt kunnet stoppe reguleringene som ikke var trådd i kraft, og søker å reversere mye av Obamas arv på samme vis som Obama innførte den. Børsoppgangen må ses i lys av den optimismen som faktisk deregulering og forventninger om deregulering har skapt, sammen med forventninger om skattelettelse.

Som Economist påpekte nylig er det imidlertid lettere å fjerne Obama-reguleringer som ikke har trådd i kraft, unnlate å innføre nye reguleringer og føre en mer lempelig praksis når det gjelder dagens reguleringer enn det er å gjennomføre et mer grunnleggende avreguleringsarbeid.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Og det er jo heller ikke slik at alle reguleringer er til skade for næringslivet. Finanssektoren trenger gode reguleringer, og det har lite med detaljeringsgraden i dem å gjøre. Trump skapte forventninger om betydelig lempinger på dette området, men som Economist peker på, ser det nå ut til at endringene blir ganske beskjedne.

Miljøreguleringer rammer noen sektorer, samtidig som de gjerne gir muligheter for andre deler av næringslivet – tenk fornybar energi i konkurranse med kull (og gass).

Et par seire og en fiasko

Utover en tilfredsstillende økonomisk utvikling kan Trump-administrasjonen peke på to store seire. Den ene er utnevnelsen av en konservativ høyesterettsdommer, og gode konservative lenger ned i det føderale domstolshierarkiet.

Den andre er en kraftig nedgang i tilgangen av nye ulovlige innvandrere over Mexico-grensen. Nedgangen skyldes delvis skjerpet praksis og ekstra ressurser for å finne og sende ut innvandrere, og delvis det klare signalet som Trump har sendt: Dere er ikke velkomne her. De siste månedene har tallene økt igjen, men det er for så vidt i tråd med normale sesongsvingninger.

Men utover dette så har det skjedd fint lite. Den mest åpenbare fiaskoen er at helsereformen aldri kom. Jeg har argumentert for at dette tross alt er det beste utfallet for republikanerne og Trump, siden de alternativene de har kommet opp med ville vært svært upopulære dersom de faktisk ble iverksatt. Isteden har Trump begynt å undergrave Obamacare gjennom reguleringer og kutt i finansieringen. Det er heller ingen populær strategi, siden det i hovedsak vil bety at mange mister sin helsedekning uten noe attraktivt alternativ.

Usikkerhet i utenrikspolitikken

USAs omdømme er betydelig svekket i mesteparten av verden, særlig i Vest-Europa. Det er alltid slik at en demokratisk president er mer populær i utlandet (med mulige unntak for Israel og India) enn en republikansk, men i år kommer en negativ Trump-effekt på toppen av dette. Trump har også tilført generell usikkerhet, som da han i en lengre periode ikke ville bekrefte at USA sto solidarisk med sine NATO-allierte.

Forholdet til Nord-Korea er spent, og det hadde det nok vært også med Clinton som president. Likevel vil nok de fleste mene at Trump er spesielt dårlig egnet til å håndtere en (annen) stormannsgal eksentriker med atomvåpen.

I Midt-Østen har Trump gjort det veldig klart at han ikke er opptatt av menneskerettigheter og demokrati, men støtter USAs allierte uansett metoder. Det har oppmuntret Saudia-Arabias reelle leder, kronprins Mohammed bin Salman til å fortsette sin mislykkede militære intervensjon i Jemen, og til de siste dagers politiske utrenskninger i hjemlandet. Utfallet av disse er svært uklart. Noen håper på en liberalisering av et system som trenger modernisering, andre ser en autoritær leder som fjerner enhver opposisjon. Saudi-Arabia har også lagt sterkt press på Iran-allierte Qatar, og står trolig bak avgangen til «sin mann» Saad Hariri som statsminister i Libanon, noe som tolkes som en mulig opptakt til borgerkrig med Iran-allierte Hezbollah.

Under det meste av et Saudi-Arabia og Trump foretar seg i regionen ligger konfrontasjon med Iran og Irans allierte. Trump har økt konfliktnivået med Iran, selv om hans avstandstagen til atomavtalen ikke behøver å få særlig praktisk betydning.

IS nedkjempet

På den annen side har USA og Iran en felles fiende i IS. Og her kommer Trumps ene utenrikspolitiske seier, nemlig at IS har mistet alt sitt territorium og nå må omgjøres til en vanlig terrororganisasjon. Det er en seier som fort kan få en bismak, dersom det innebærer mer terrorisme i Vesten.

Og uansett avløses kampen mot IS av de andre underliggende konfliktene – kurdernes selvstendighetskamp, sjia mot sunni i Irak, Irans innflytelse i Irak og så videre. Syria er heller ikke stabilt, selv om Trump har latt Assad, med hjelpe av russerne, være i fred til å fortsette nedslaktingen av sitt eget folk, men et lite symbolsk straffeangrep etter bruk av kjemiske våpen som unntak.

Trump forsøker å ta æren for IS’ fall, men har spilt en underordnet rolle. Offensiven var på god vei før Trump tok over, og mesteparten av æren tilfaller lokale styrker. Det er imidlertid mulig at Trumps liberalisering av ”rules of engagement”, som også innebærer større slingringsmonn for å tolerere sivile tap, har gjort at IS’ fall kom litt raskere enn det ellers ville gjort. Men kanskje også med større kostnader.

Ingen handelskrig – foreløpig

Da Trump tok over, sto faren for handelskrig med Kina høyt på listen over risiki. Det har foreløpig gått greit. Forhandlingene om endringer i NAFTA-avtalen går tregt, og amerikanerne stiller urimelig krav, men enn så lenge ser det ut til at faren for handelskrig ikke er overhengende her heller.

Valget av Trump sementerer den stillstanden i handelsliberaliseringer som vi allerede har hatt noen år, og gir en viss reversering, men utslagene er foreløpig ganske beskjedne. Og dermed også skadevirkningene for verdensøkonomien.

Folket er lunkne

Trump er unikt upopulær. Det er omkring 38 prosent som sier at de mener han gjør en god jobb – en andel som skled jevnt nedover etter at han ble innsatt, men som har stabilisert seg de siste par månedene. Ingen president har hatt en så lav oppslutning ett år etter at han ble valgt, selv om Gerald Ford var i nærheten.

Men det betyr ikke at Trump ikke kan bli gjenvalgt. Vi må huske at han var unikt upopulær også FØR han ble valgt, omtrent på dagens nivåer. Men Hillary Clinton var nesten like upopulær, og valgsystemet gjorde at Trump slo henne, selv med noe lavere oppslutning på landsbasis. De 38 prosentene er også målt blant alle registrerte velgere, eller alle amerikanere. Svært få målinger skiller ut sannsynlige velgere, og vi vet fra før at demokratene gjør det bedre blant dem som har lav sannsynlighet for å stemme.

Hvem skal lede demokratene?

Demokratene må enten finne en kandidat som mobiliserer velgere til å stemme FOR ham eller henne, eller at velgerne blir enda mer motivert enn de er i dag til å stemme MOT Trump, nesten uansett hvem som er motkandidaten.

Det er altfor tidlig å utpeke en favoritten til å vinne demokratenes nominasjon i 2020. De få målingene som er gjort der Trump settes opp mot en demokrat dreier seg hovedsakelig om gamle travere, som Joe Biden, Bernie Sanders eller Elisabeth Warren. I disse målingene, hvorav nesten alle er tatt opp av PPP, leder demokratene ganske klart, gjerne med omkring 10 prosentpoeng.

Disse målingene viser at Trumps oppslutning er omtrent 40 prosent nesten uansett hvem han stilles opp mot, men at andelen usikre øker (og dermed reduseres ledelsen over Trump) når motkandidaten er mindre kjent, slik som min tidlige favoritt, California-senator Kamala Harris. Unntaket er når motkandidaten også utløser mye negative reaksjoner. Trumps oppslutning er derfor litt høyere når han settes opp mot Hillary Clinton eller Elisabeth Warren.

Når mange likevel gir Trump gode sjanser til å bli gjenvalgt, er det fordi målinger tre år i forkant har begrenset verdi, og at et parti nesten alltid får to perioder i presidentembetet før det igjen er tid for Change. Det gjelder særlig dersom økonomien også er god, slik den er nå. Hvordan det ser ut i begynnelsen av 2020, er en annen sak.

Vi kan oppsummere med at en «normal» republikaner ville ligget godt an til gjenvalg. Spørsmålet er om Trumps særegenheter vil ødelegge for ham. Det trodde jeg og mange med meg i fjor. Vi tok feil.

Test i Virginia i natt

Kongressvalget om ett år vil vise hvilken vei vinden blåser, og gir også en mulighet for demokratene til å teste ut hva som fungerer best: Å legge seg til venstre i Sanders-sporet, eller mer mot midten.

Allerede i natt kommer imidlertid den første store prøven. New Jersey og Virginia holder guvernørvalg ”utenom tur”. I New Jersey peker alle målinger mot en solid seier for demokratene, som vil erstatte republikaneren Chris Christie. Han er nå svært upopulær og stiller ikke til gjenvalg (term limits).

Virginia er en vippestat som har trendet litt demokratisk de siste valgene, og her er det jevnt. Målingene har spriket en del, men gir i gjennomsnitt demokratenes Northam en ledelse på omkring 4 prosentpoeng. Både han og den republikanske rivalen Gillespie slo ut fløykandidater i primærvalgene. Gillespie, som er en typisk establishment-kandidat, har imidlertid lagt seg på en Trump-linje i kampen mot Northam, og spiller særlig på anti-innvandrer-holdninger.  I tillegg er fjerningen av sørstats-statuer en stor sak i Virgina, som Gillespie forsøker å utnytte.

Dersom demokratene taper vil de som heller vil ha en fløykandidat konkludere med tapet skyldtes at de ble for moderate. Northam har ført en dårlig valgkamp og ikke maktet å engasjere. Men vinner de, helst med god margin, kan det styrke dem som mener at det er sikrest å legge seg mer mot sentrum. For republikanerne er tolkningen mer åpen, siden Gillespie har beveget seg i Trump-retning. Overtar republikanerne guvernørposten vil det uansett bli sett på som en seier for Trump. Republikanerne har da bevist at de kan vinne valg i stater som Trump tapte (med 5 prosentpoeng), selv med Trump i spissen.

Nerdene kan sjekke Politicos liste over andre valg som foregår i natt.

Jeg skrev om de indre spenningene i det republikanske partiet den 25. oktober: Trumps parti nå.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden