Debatt

Et kontantløst samfunn er skjørt

Scheel og Rogoff undervurderer farene ved å gå over til et kontantløst samfunn, og individuell frihet skyves lettvint til siden.

Christian Fredrik Scheel taler i et innlegg 1. juni for en utfasning av kontanter i Norge. Argumentene han fremfører er like tynne som de til mannen han kopierer dem fra, Harvard-professor Ken Rogoff.

Rogoff har gjennom sin siste bok “The Curse of Cash” blitt den fremste ambassadøren for det kontantfrie samfunn. Siden Scheel ikke tilfører debatten noe nytt, annet enn å sette Rogoffs argumenter i en norsk kontekst, er det like greit å forholde seg til originalen.

Rogoffs to hovedargumenter mot kontanter er;

1) at kontanters eksistens i økonomien gjør det vanskeligere for sentralbanken å sette rentenivået langt under null, og

2) at kontanter gjør det mulig med en undergrunnsøkonomi som unngår skatter, lover og reguleringer. Rogoff fremlegger at spesielt de store pengesedlene, som utgjør en stor del av den totale sirkulasjonen, i veldig stor grad holdes av kriminelle.

I Rogoffs verden er altså det som betyr mest å legge til rette for at teknokratene i sentralbanken kan føre en aktivistisk pengepolitikk, og å ta de “kriminelle.” Resten av den stort sett lovlydige befolkningen er han ikke så opptatt av.

Rogoff er uten tvil en begavet økonom og en smart person (sjakkstormester som han er), men i sine siste artikler og bok om det kontantfrie samfunn har han avslørt sin teknokratiske blindsone. Individuell frihet er simpelthen ikke et område han er særlig opptatt av. Eller som James Grant sier det i sin hudflettende anmeldelse av Rogoffs bok i Wall Street Journal: “He’s not against it in principle, only in practice.”

Statens makt mot borgerens frihet

For Rogoff er så opptatt av å nå et teoretisk ideal, at han er villig til å gjøre allmuens praktiske liv vanskeligere for å oppnå det. For hva er det egentlige problemet kontanter skaper for sentralbankens pengepolitikk? Jo, det er ganske enkelt; hvis økonomien faller ned i en ny dyp resesjon, vil sentralbanken stimulere økonomien med negative renter, for å gi incentiv til investering og tilsvarende redusere incentivet for sparing. Det vil innbefatte negative renter på penger i banken. Problemet, slik Rogoff ser det, er at dersom folk har kontanter, kan de slippe unna de negative rentene, og således sløve pengepolitikkens effekt. Ergo, kontanter gjør det vanskeligere for staten å konfiskere verdien av folkets penger. Så fryktelig!

Det samme gjelder Rogoffs kriminalitetsargument. Han er mer opptatt av å stoppe minoriteten som bruker kontanter kriminelt, noe han tror kan oppnås simpelthen ved å fjerne kontanter, enn velferden til majoriteten av lovlydige borgere. I Rogoff-land skjæres alle over en kam ─ alle behandles som potensielt kriminelle. På dette punktet er samfunnet allerede kommet langt mot Rogoffs ideal, da enhver som blir stoppet med et større beløp kontanter på en flyplass eller i en klesbutikk, presumptivt må være “kriminell.”

Borgerrettigheter er noe Rogoff bare nevner i en bisetning. De må vike for “experimentation at the fringes,” og de kommer langt lengre ned på listen av bekymringer enn bortfallet av statens Seigniorage-inntekter i et kontantløst samfunn.

Systemrisikoen undervurderes

Rogoffs avfeiing av digitale pengers systemrisiko versus robustheten til kontanter, for eksempel hvis strømnettet går ned for telling, er nesten komisk: “This argument, however, seems increasingly less relevant because economies are so totally exposed to these problems anyway.” Dette er verre enn ignoranse, det er bevisst neglisjering av halerisiko – eller såkalte Black Swan-hendelser.

Det er ikke lenge siden jeg selv var på et treningssenter i Stockholm hvor kortterminalen var nede for telling. Mine norske kontanter strakk ikke til. Slike dagligdagse ubekvemmeligheter for hvermannsen er et ikke-hensyn for Rogoff. Sverige eller Norge kan fort bli verden første kontantløse samfunn. Det vil i så fall bety et dårligere samfunn.

Den harmløse staten

For andre kan det dog være langt mer dramatisk. Det er det mange eksempler på opp gjennom historien, som både Rogoff og Scheel ignorerer. Mens de implisitt antar at borgerne er onde, opererer de blindt med premisset om at myndighetene alltid er gode: En klassisk teknokratisk fallgruve. I Rogoffs idealverden styres staten og pengepolitikken av velmenende teknokrater som ham selv, som kan veilede massene gjennom tilværelsen. At myndigheter ofte har mer skruppelløse egeninteresser, er ikke noe som faller dem inn.

Si for eksempel at nazi-Tyskland bare hadde hatt digitale penger, at kontanter var avskaffet og alt privat gull konfiskert av staten, som i USA. Ikke bare ville det vært mye lettere for nazi-regimet å kartlegge alle jøders fysiske tilstedeværelse gjennom overvåkning av digitale pengetransaksjoner. Det ville i tillegg vært vanskeligere for den jødiske befolkningen å flykte, uten kontanter eller gull, som i mange tilfeller var avgjørende midler for å komme seg unna Holocaust med livet (og noen penger) i behold. Bankieren og senere ambassadør til Frankrike, Felix Rohatyn, pakket for eksempel så mange gullmynter han fikk plass til i tannpastatuber, da hans familie flyktet fra Paris i 1940.

I Burma i 1987 demonetariserte militærjuntaen opptil 80 prosent av pengemengden, ved at alle 25-, 35-, og 75-kyat-sedler ble gjort ugyldige uten kompensasjon. Deres argumenter var skremmende like de som Rogoff bruker om å bekjempe den sorte økonomien.

Til tross for en rekke slike katastrofale demonetariseringseksempler, drøfter ikke Rogoff eller Scheel risikoen for folkefiendtlig pengepolitikk, selv om det vil være lettere for en stat å stjele folkets penger i et samfunn med heldigitale penger. I stedet setter de på foruroligende vis, og uten å synes å være det bevisst, hele tiden statens interesser over borgernes rettigheter. Rogoff vedkjenner riktignok et mulig behov for begrensninger på statens tilgang til informasjon om befolkningens digitale transaksjoner, som han naivt antar at vil bli overholdt.

Skrekkeksemplet India

Det er påfallende at Scheel i sin artikkel ikke nevner med ett ord den mest nylige og relevante demonetariseringseksperimentet, i India før jul. Spesielt med tanke på at det indiske caset viste at veien til et kontantløst samfunn ikke er så sømløst som Rogoffs tekstbok kan gi inntrykk av. Tvert imot oppstod et salig kaos da den indiske regjeringen plutselig varslet at de to største sedlene, 500- og 1000 rupee, (henholdsvis cirka 65 og 130 kroner), ikke lenger var gyldig betalingsmiddel fra midnatt 8. november, og at folket hadde 50 dager på seg til å veksle inn gamle sedler.

Når 86 prosent av kontantene i omløp fjernes over natten, i en økonomi hvor 80 prosent av alle transaksjoner skjer kontant, sier det seg selv at det blir kaos. Veksten i den indiske økonomien bremset opp kraftig i første kvartal, til en årstakt på 6,1 prosent, ned fra 7,0 prosent i fjorårets siste kvartal. Korrigert for en sterk økning i offentlig sektor, sank veksten i privat sektor til 4,1 prosent. De utfasede 500- og 1000-sedlene er blitt erstattet av en ny 2000-seddel. Men mangel på vekslepenger har fanget den indiske økonomien i en dyp “cash crunch” som tærer hardt på den sosiale ordenen i samfunnet.

Rogoff, som selvsagt har fått med seg krisen ideen hans har skapt, var raskt ute med å fraskrive seg alt ansvar. Det var ikke slik han hadde ment: “…laudable goals, but, as events have unfolded, it is now clear that the design and execution of the Indian exchange has been deeply flawed.” Som så ofte er det ikke økonomenes teorier det er noe galt med, bare virkeligheten.

Likevel tror Rogoff på vesentlige langsiktige gevinster av demonetariseringen, i motsetning til for eksempel avgåtte guvernør i den indiske sentralbanken, Raghuram Rajan, som tror de smarte kriminelle uansett finner veier rundt, blant annet fordi mesteparten av deres aktiva er holdt i gull og eiendom, ikke kontanter.

Nå er det rett nok et stykke fra India til Skandinavia, men den indiske demonetariseringen bør likevel være en advarsel for entusiastene her til lands. Når det ikke blir nevnt, har de ikke gjort hjemmeleksen sin.

Bestemor viktigere enn Escobar

Jeg ønsker hverken å bo i et kontantløst samfunn eller et nesten kontantløst samfunn, hvor pengesystemets designes mer for å hindre hypotetiske Pablo Escobar’er enn å hjelpe faktiske bestemødre. Det er tross alt mange flere av sistnevnte enn førstnevnte gruppe.

Dagens økonomi og dens pengesystem er allerede godt på vei til 1984-tilstander. Stort sett går det likevel bra, ettersom de fleste stater, i hvert fall i Skandinavia, er forholdsvis gode. Men det er likevel verdt å være bevisst at dersom man hadde fått et skikkelig dårlig regime, så ligger alle instrumentene til rette for at staten enkelt kan terrorisere sin befolkning. Da vil full innsikt i befolkningens pengetransaksjoner ville vært et sentralt verktøy.

Derfor er det spennende med krypto-valutaer som Bitcoin, som åpner opp for å skille stat og penger, og tippe maktbalansen mellom stat og borgere tilbake i borgernes favør. Selv om Rogoff og Scheel helst vil at staten skal ha full kontroll over våre penger, og derigjennom våre liv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden