Debatt

Et krasjkurs i klassisk kristen seksualfilosofi

I et liberalt samfunn har de kristne like my rett på sine metafysiske antakelser som de sekulære har på sine, skriver Andreas Masvie.

Bilde: KrF

Skal vi tro de siste ukers jakt på Ropstad og Øystese, tolereres kristne snart ikke lenger i den liberale offentligheten.

Et slags dramatisk teater har utspilt seg de siste ukene. Det er en fascinerende, og noe forstyrrende, skildring av det liberale demokratiets tilstand. En av de første scenene omhandler barne- og familieministeren generelt, og mer spesielt, mørkemannifiseringen av Kjell Ingolf Ropstad.

Foran Slottsplassen og ikledt julenissekostymer reduserer Tusvik og hennes venner Ropstad – som symboliserer de som måtte mene noe annet enn disse kvinnene – til totalitære undertrykkere.

Både Matlary og Syse har bidratt med fornuftig analyserer av Ropstad-scenen, så vel som Minervas egen Fridstrøm. Her skal jeg derfor analysere en annen scene, forbundet med utviklingsministerens politiske rådgiver.

Dagen etter at Ulstein utnevnte Øystese som politiske rådgiver, publiserte NRK – og deretter så å si samtlige riksmedier – en relativt omfattende sak om Øystese. Saken omhandler at Øystese har bekjent pornoavhengighet med den intensjon å hjelpe andre som også opplever pornoavhengighet.

Øystese-saken er interessant, ettersom den reiser to vesentlige problemstillinger. For det første, hvordan vurderer de etablerte mediene hva som er en sak og hva som er en ikke-sak? For det andre, hva forteller det faktum at Øystese-saken faktisk ble en sak om de liberale ideenes stilling i samfunnsdebatten?

Hvorfor ble Øystese-saken en sak?

Utover å dekke alminnelige politiske forhold skal den politiske journalistikken avdekke problematiske forhold, som maktrelasjoner og uegnethet. Derfor har det en viss verdi å påpeke at Ropstad går i menighet med sin egen statssekretær og politiske rådgiver, slik at man deretter kan diskutere hvorvidt dette er ønskelig eller ikke.

Intet er imidlertid nytt under solen: Politikere har alltid ansatt folk de kjenner. Det er endog rasjonelt; da vet man jo hva man får.

Men hvilken verdi har saken om Øystese? Saken omhandler at Øystese (1) har en annen forståelse av seksualitet enn det som er mainstream, og (2) anser det naturlig å bekjenne tanker og handlinger som ikke er gode i henhold til denne seksualforståelsen. Dette er altså en sak som omhandler at Øystese er kristen.

Verken (1) eller (2) har noen som helst relevans for Øysteses rolle som politisk rådgiver for utviklingsministeren. En av NRK-journalistene forklarer at saken skal vise hvor «betent og vanskelig noe så allment som pornografi fortsatt er i KrF».

Dette er interessant av to grunner. For det første: Det er åpenbart at NRK-journalistene og deres redaksjon ikke har kunnskap om det problematiske ved pornografien; det er gjort en rekke studier på effekten av pornografikonsum som fremhever det problematiske ved pornografi – jeg har tidligere sammenfattet denne empirien i Morgenbladet.

For det andre er det oppsiktsvekkende at journalistene mener det er noen nyhet at det fortsatt finnes KrFere som forsøker å leve etter en klassisk kristen forståelse av seksualitet. Men det ble altså likevel en sak.

Og saken fremtoner seg som oppdagelsesreisendes beretninger fra ukjent villmark. Igjennom det som må være en klikkmaksimerende ingress—«jomfruavgjørelsen» til utviklingsministeren er å få råd fra «bibelskoleelev» som var «pornoavhengig» — reiser liksom våre oppdagelsesreisende seg og klirrer i glasset, for slik å fange vår oppmerksomhet.

Hva skal de fortelle om? De skal fortelle om det rareste dyret vi kan forestille oss, et dyr de fant innerst inne i denne ukjente villmarken: Ikke bare er dette dyret kristent, men det mener det er synd å konsumere porno, og attpåtil bekjenner det!

Våre oppdagelsesreisende forklare selvsagt ikke hvorfor slike kristne synes det er synd å konsumere pornografi, det vil ødelegge beretningen. Og visste dere at utviklingsministeren har vært sexrådigiver? En sexrådgiver som skal få råd fra en pornoavhengig? Alle ler og undrer: Hvordan endte slike raringer opp i regjeringen?

Kanskje jeg føler for mye på denne saken ettersom også jeg er kristen. Er det krenkehysteri på vegne av Øystese? Jeg kommer tilbake til denne innsigelsen, men inntil da: Om de ville, kunne NRK ha vinklet dette som en deskriptiv sak om ulike forståelser av pornografi. Men saken har ingen oppbygning av en slik art. Det er ingen forskere som uttaler seg, det er ingen empirisk kontekst.

Rasjonalisering av saken

Det har fremkommet en rekke ulike former for rasjonaliseringer av saken. Én av dem er at saken egentlig er interessant. Det er unektelig interessant dersom man fniser av selve ideen om at kristne ikke ønsker å konsumere pornografi, men det er ikke interessant som politisk journalistikk. Saken er irrelevant for vår vurdering av Øysteses egenskaper som politisk rådgiver.

En annen rasjonalisering omhandler seksualitetens natur, og mer spesifikt, at Øysteses forståelse av seksualitet er problematisk. På VG-podcasten Giæver og gjengen forklarer en sexolog hvorfor pornografi er sunt.

Jeg har ikke til hensikt å analysere pornografi som sådan, men jeg må nesten kommentere sexologens uttalelser, ettersom det forteller noe om større trekk i den offentlige diskursen.

Det er nå engang slik at den klassiske kristne forståelsen av seksualitet er ganske forskjellig fra den sekulære seksualforståelsen – de er ulike filosofier.

For det første mente sexologen at pornografi var bra fordi det kunne gjøre sexlivet bedre – uten noen som helst kritisk gjennomgang av empirien hva gjelder pornografi og sexliv.

For det andre er det en manglende forståelse for at dette ikke egentlig omhandler empiri som sådan, men ulike seksualitetsfilosofier som igjen er rotfestet i ulike metafysiske systemer. Det var eksempelvis aldri et godt argument mot homofili at homofil sex var forbundet med høyere risiko for alvorlige sykdommer.

Jeg skal utdype dette siste punktet, ettersom det også er relevant for kritikken av Ropstads valg om ikke å gå i Pride så vel som Ropstad menighets deltakelse i Til Helhet. Det er nå engang slik at den klassiske kristne forståelsen av seksualitet er ganske forskjellig fra den sekulære seksualforståelsen – de er ulike filosofier.

Denne dikotomien er selvsagt en forenkling. For det første vil ikke alle kristne forfekte en klassisk kristen seksualforståelse. For det andre finnes det ikke bare én sekulær seksualforståelse. For det tredje er det flere av de sekulære seksualforståelsene bærer i seg kristne elementer.

Men den forenklede dikotomien mellom det klassisk kristne og det sekulære fanger likevel noe vesentlig, derfor tillater jeg meg å anvende den her.

Hensikten er ikke å fremme den klassisk kristne seksualfilosofien, men å påpeke hvor lite kunnskap det er om denne filosofien, og relatert til dette:

De tolerantes intoleranse ovenfor denne filosofien.

Et krasjkurs i klassisk kristen seksualfilosofi

Den klassisk kristne filosofi begynner der all filosofi bør begynne, i metafysikken – og metafysikken omhandler virkelighetens egentlige bestanddeler, og hvordan disse forholder seg til hverandre.

Innenfor det klassisk kristne kan ikke virkeligheten reduseres til det fysiske. Virkeligheten består også av standarder og idealer og normativitet – altså det som er godt. Og det fysiske er sammensmeltet med det det gode (så vel som negasjoner av det gode: det er dette som er synd og ondskap, i klassisk kristen forstand).

I den klassisk kristne virkelighetsforståelse kan derfor ikke menneskelig praksis reduseres til det vi kan kvantifiserer, som altså er naturvitenskapens domene. Menneskelig praksis er ikke god fordi den frembringer målbart ønskelige effekter; praksisen er god fordi den realiserer det som faktisk er godt.

Det seksuelle er å gi seg selv til den Andre, overgi seg til den Andre.

Dessuten kan ikke spørsmålet om hva som er «ønskelige effekter» løsrives fra hva som faktisk er godt.

Det seksuelle, i den klassisk kristne etikk, er et gode i flere dimensjoner: Menneskene skal nyte hverandre så vel som bringe frem liv. Det seksuelle er å gi seg selv til den Andre, overgi seg til den Andre.

Og for den kristne er dette godt ettersom det trekker mennesket inn i protomysteriene, altså treenigheten (Guddommen som gir seg til hverandre) og inkarnasjonen (Guddommen som gir seg til menneskeheten). 

Det teologiske vokabularet til oldtidens israelitter, som kristendommen er en forlengelse av – eller som den kristne gjerne vil hevde: en oppfyllelse av – er utpreget seksuelt til tross for at israelittene foraktet de mesopotamiske seksualiserte fruktbarhetsriter, inkludert tempelprostitusjon.

Og dette seksuelle vokabularet omhandler altså overgivelse: i likhet med all tilbedelse, som lovprisning og brennoffer, er seksualitet en holistisk overgivelse til den Andre. Det handler om å gi hele seg til Herren Gud. Og som med alle riter, skjer denne overgivelsen innenfor et normparadigme. Dette normparadigmet er til dels derivert fra menneskenaturen, og til dels fra kulturen.

Hvorfor er normparadigmet så vesentlig? Hvorfor kan man ikke bare gi slik man selv begjærer?

For de kristne skal mennesket opprettholde den forordning som er overgitt oss; skillet mellom orden og kaos er noe som gjennomsyrer de bibelske narrativene. Videre: Dersom man gir til den Andre slik man selv begjærer, blir det ikke en gave som primært omhandler den Andre og det som er godt for den Andre – det blir en gave som primært omhandler giveren, jeget. Og det er en forvrengt gave.

Slik er det også med seksualitet: Den skal gis fritt og kreativt, men innenfor normparadigmet. Selv det å leve i sølibat, er derfor å utleve en seksualitet innenfor dette normparadigmet.

I henhold til klassisk kristen seksualforståelse er alle mennesker skeive i den forstand at vår seksualitet er forvrengt. Vi begjærer noen eller noe vi ikke skal begjære; vi begjærer på måter vi ikke skal begjære. Dette er noe som forkynnes lite, og når det forkynnes, gjøres det ofte dårlig. Men det er altså dette tankegodset som rotfester den klassisk kristne seksualfilosofien – ingen har vel systematisert dette bedre enn Pave Johannes Paul II i hans Theology of the Body.

Menigheten til Ropstad, Oslo Misjonskirke Bethlehem, anser derfor ikke homofile som mer «urene» enn andre fordi den var medlem av et nettverk som støtter Til Helhet – som altså blant annet tilbyr veiledning for homofile som ønsker å forme sin seksualitet.

I henhold til klassisk kristen seksualfilosofi må alle forme sin seksualitet.

Dette er mennesker som føler seg dobbelt utstøtt: Ikke bare fordi de føler seg annerledes, ettersom de ikke faller innenfor det heteronormative, men også fordi samfunnet synes de er forkastelige, ettersom de velger ikke å leve ut ikke-heteronormativ seksualitet.

Skal ikke et liberalt samfunn romme slike? Dersom person A vil utleve homofili og person B ikke vil utleve homofili, burde ikke begge ha rett til å gjøre dette? Så lenge ingen tvinges?

FRI er, ikke overraskende, kritiske. Leder i FRI, Ingvil Endestad, påstår at klassisk kristen seksualfilosofi «tar utgangspunkt i at noe er feil med mennesker». Det er nesten korrekt, men ikke helt:

Den kristne seksualfilosofien tar hensyn til at noe er feil med alle mennesker. I henhold til klassisk kristen seksualfilosofi må alle forme sin seksualitet. Det er nettopp derfor også Øystese forteller om sin skjevhet.

Denne formingen av ens egen seksualitet i henhold til den klassisk kristne normparadigmet er ikke noe som skal eller kan påtvinges noen som helst.

Det er kun når vi forsøker å forstå hverandre og begynner å tolerere hverandre at vi kan få en velfungerende offentlighet og et liberalt samfunn av ekte slag.

Men dersom en kristen ønsker å leve i henhold til en seksualforståelse som er annerledes enn den sekulære, så er det i kristnes fulle rett å gjøre dette. Ja, hvorfor skal ikke de som ønsker å forme sin seksualitet eller sin seksuelle praksis få lov til å gjøre dette, når dette er noe av det Pride handler om – å leve ut den form for seksualitet man føler utrykker ens identitet?

Om krenkehysteri og toleranse

Jeg liker ikke helt min egen analyse, ettersom jeg kan ikke fordra det identitetspolitiske krenkehysteriet. Men de voldsomme spenningene og polariseringen blir bare verre med de siste ukers jakt på kristenmannsblod.

Det fremvises en manglende evne og vilje til å forsøke å forstå andres virkelighetsforståelser. Dette gir opphav til unødig fiendtlighet. Og dernest, relatert til dette: Det fremvises ingen toleranse.

Toleranse forutsetter at man er uenig med den man tolererer. Man kan derfor være dypt uenig med Ropstad og Øystese – og formulere sterke kritikker mot deres seksualfilosofier – men deres virkelighetsforståelser må tolereres, ettersom disse virkelighetsforståelsene ikke påtvinges noen.

(Men hva med abort, der Ropstads konservative forståelse gjøres til faktisk lovgivning? Forskjellen er denne: I motsetning til seksualetikk, føres argumentet for en restriktiv abortlov innenfor en sekulær virkelighetsforståelse.)

Det er som om det sekulære samfunnet er av den overbevisning, at kristne bare er defekte versjoner av dem selv, at kristne egentlig ønsker å være som de sekulære – altså ikke nedtynget av skam, med mer liberale perspektiver hva gjelder slikt som seksualitet og reproduksjon.

De siste ukers scener fra en jakt på kristenmannsblod antyder at det er mye som gjenstår.

Det beste de sekulære kan gjøre for de kristne, er derfor å frigjøre dem: Noen ganger ved å latterliggjøre og trekke frem i offentligheten. Slik forsøker de sekulære å påpeke hvordan kristne argumenterer feil utfra sekulære premisser.

Men kristne forsøker altså ikke å argumentere utfra sekulære premisser. De kristne og de sekulære er uenige om førsteprinsipper, om de metafysiske antakelsene. Og i et liberalt samfunn har de kristne like my rett på sine metafysiske antakelser som de sekulære har på sine.

Det er kun når vi forsøker å forstå hverandre og begynner å tolerere hverandre at vi kan få en velfungerende offentlighet og et liberalt samfunn av ekte slag.

Mer enn det: Vi må anerkjenne at motparten ofte har gode – selv rasjonelle – grunner til å mene det den gjør. Vi skylder andre å forstå motpartens fra dens beste perspektiv, såkalt «stålmanning», til forskjell fra «stråmanning».

De siste ukers scener fra en jakt på kristenmannsblod antyder at det er mye som gjenstår. Om vi ikke endrer praksis, vil de kristne og andre livssynsminoriteter jages inn parallellsamfunn, ettersom det ikke er noe rom for dem i det liberale demokratiets offentlighet, de tolereres ikke.

Men det liberale demokratiet omhandler nettopp å tolerere hverandre. Hvilket paradoks det er, at det er de tolerante som nå undergraver det liberale demokratiet – i den liberale toleransens navn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden