Spaltist

Et mer organisert arbeidsliv for pengene

Dokumentasjonsfoto av Trio fabrikker. Menn i arbeidsklær i arbeid med å produsere låser, dørklinker og beslag.rnrn"Trio Fabrikker / A/S De forenede norske Laase- og Beslagfabriker.rnFirmaet ble grunnlagt i 1902 ved en sammenslåing av de 4 norske bedriftene i bransjen i Holmestrand, Skien, Stavanger og Oslo. Fabrikkene i Holmestrand og Skien ble nedlagt og fabrikkene i Stavanger og Oslo utvidet. Firmaet produserte dørlåser, dørvridere, hengsler m.m." Kilde: industrimuseum.no

Bilde: industrimuseum.no

Det finnes bedre virkemidler enn økt fagforeningsfradrag for å oppnå høy organisasjonsgrad. I det minste om målet er at de mest sårbare arbeidstakerne skal være organisert.

Alle norske regjeringer er opptatt av at vi skal ha et organisert arbeidsliv. Et arbeidslivsregime som i stor grad favoriserer virksomheter og arbeidstakere som er organisert, er, til for at det ikke høres sånn ut når opposisjonen uttaler seg, i all hovedsak videreført også under den sittende regjeringen. 

Den fleksibiliteten som finnes i arbeidsmiljøloven med hensyn til å kunne avtale for eksempel alternative turnuser er fortsatt forbeholdt virksomheter der partene er organiserte, og det gis skattefradrag for medlemskontingenter til arbeidsgiver- og arbeidstakerforeninger. 

Dagens regjering har imidlertid frosset fagforeningsfradraget på 2013-nivå, som er et fast kronebeløp på inntil 3 850. Fagbevegelsen og de rødgrønne partiene har lenge argumentert for at fradraget bør økes, med henvisning til at det angivelig vil øke organisasjonsgraden. Organisasjonsgraden er i dag på om lag 50 prosent, og har vært ganske uendret de siste ti årene, men noe lavere enn på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. 

Fra et liberalt ståsted er det ikke opplagt at høyest mulig organisasjonsgrad bør være et mål. Og det bør i alle fall, slik Regjeringen har indikert Granavolden-plattformen, være et mål at det ikke bare formelt skal være mulig å velge ikke å være organisert, som er selvsagt i et liberalt demokrati, men at et slikt valg også reelt anerkjennes ved at det ikke er for store relative ulemper forbundet med det. 

Samtidig er det tverrpolitisk oppslutning om betydningen av et organisert arbeidsliv i Norge. Det kan imidlertid gis ulike begrunnelser for et slikt mål. Dersom målet er å hindre utnyttelse av sårbare arbeidstakere, som historisk er det viktigste formålet med fagforeninger, er det, slik det norske arbeidslivet ser ut, kanskje ikke mest avgjørende om organisasjonsgraden er 50 eller 60 prosent. Det bør være mer avgjørende at de arbeidstakerne som kan ha mest behov for den kollektive beskyttelsen og forhandlingsmakten som fagforeninger utgjør, er organisert. Sagt på en annen måte: Det er viktigere at polske håndverkere eller unge ufaglærte i hotell- og restaurantbransjen er medlem i en fagforening, enn at organisasjonsgraden blant norske akademikere øker med noen prosentpoeng. 

For en borgerlig regjering er det dette som eventuelt bør være det primære målet med å få flere til å organisere seg: At de som trenger fagforeninger mest, er organisert. Det er selvfølgelig også en forutsetning for et velfungerende partssamarbeid at fagforeninger har en viss styrke i form av størrelse og ressurser, men dette er neppe det mest påtrengende problemet i norsk arbeidsliv. Hvis man ønsker at flere av de mest sårbare arbeidstakerne skal organisere seg, er det et interessant spørsmål om incentivene fra myndighetenes side er optimalt innrettet.  

Fagforeningsmedlemskap er en kostnad for arbeidstaker. Og det kan være en ganske høy kostnad. Det er vanskelig å finne noen oversikt over hva fagforeningsmedlemskap koster i gjennomsnitt. Men et typisk eksempel er at kontingenten er satt til rundt 1,5 prosent av bruttolønn, slik Fagforbundet og Fellesforbundet har, med en øvre maksgrense på rundt 7000 kr i året, eventuelle forsikringer unntatt (Fagforbundet). Det er altså snakk om en forholdsvis betydelig sum. Ved at fradraget er satt til 3 850, som vil være omkring det beløpet en arbeidstaker med relativt lav lønn vil betale årlig med 1,5 prosent, subsidieres også relativt høye kontingenter like mye som lave kontingenter. 

Det er mulig å tenke seg annen modell. En provenynøytral omlegging av fagforeningsfradraget kunne være å gjøre om fradraget fra et fradrag i beregningsgrunnlaget til et direkte fradrag i skatt, men da med et lavere beløp enn dagens 3 850 kr. Det ville bety at lave kontingenter ble subsidiert sterkt, mens høye kontingenter ble subsidiert relativt sett mindre. Samtidig ville det gitt et incentiv til billige fagforeningsmedlemskap. Samlet ville dette kunne senke terskelen for arbeidstakere med lav lønn til å melde seg inn i en fagforening, og dermed kunne øke organisasjonsgraden blant de arbeidstakerne som har størst behov for fagforeninger. Med andre ord: Mer organisering for pengene. Det kunne vært en god borgerlig og sosial tilnærming i debatten om organisasjonsgrad.

 

Fra forsiden