Politikk

Et (mislykket) forsøk på dialog

Max Hermansen havnet i norsk offentlighet med et brak. Siden har han sakte bygget en krets rundt seg.

Max Hermansen havnet i norsk offentlighet med et brak. Siden har han sakte bygget en krets rundt seg.

Max Hermansen var tilbake på jobb. Tre dager. Etter innlegg på Facebook der han advarte foreldre om at døtrene deres kunne bli utsatt for uønsket oppmerksomhet fra de han kaller ”sinte unge muslimske menn», og et intervju med TV 2 der han uttalte at han fryktet å måtte skade elever i selvforsvar, ble han permittert fra Kuben videregående.

29. august 2015. To uker siden skolestart. Hermansen står foran omtrent 35 tilhørere i den store salen, Wergeland, på Litteraturhuset. Det intellektuelle Norges møtested og prateklassens storstue. Arne Tumyr sitter på første rad. Den tidligere avisredaktøren, human-etikeren, ateisten, kjetteren som senere ble lederen for «Stopp Islamiseringen av Norge».

Hermansen star på talerstolen.

«Dette er den første islamfiendtlige konferansen som holdes i Norge. Hvor vi rett og slett peker på at islam ikke er den fredelige religionen vi lærte om på ungdomsskolen, men en totalitær ideologi som ødelegger mennesker. Det er så mange brudd på menneskerettighetene at vi ikke kan sitte stille og se på det. Vi må jobbe for at islam får mindre plass i Norge, Europa og verden og sørge for at menneskerettighetene BEHOLDER SIN PLASS i verden.

Hermansen snakker om migrasjonskrisen i Europa. Om de tusener som dør i forsøket på å skape seg en ny fremtid på kontinentet.

«Flyktningkrisen» er ikke et begrep han bruker.

«Noen kaller det innvandring til Europa. Jeg kaller det en invasjon.»

Det er omtrent 35 tilhørere i salen. Noen journalister kommer og går. Utenfor har politiet tatt oppstilling og flere sivilkledde spanere er til stede for å holde utkikk etter potensielle bråkmakere fra venstresiden.

En møtedeltaker i 50-årene fra Demokratene sitter med en PC og jobber med en presentasjon. «Vi er ikke alene, men en del av en nasjonalkonservativ, euroskeptisk bevegelse», står det. «Dansk Folkeparti. Sverigedemokratene, Freiheitliche Partei Österreichs,(FPÖ), Sannfinnene, Partij voor de Vrijheid (PVV) og Front National (FN).

«Vi må reise oss opp og si det. Alle sammen. Dette går ikke lenger. Vi har fått 200 000 muslimer til Norge, vi har nesten femti års erfaring med muslimer til Norge», utbasunerer Hermansen fra talerstolen.

De norske islamfiendtlige har fått besøk av den svensk-somaliske konvertitten Mona Walter, og Nicolai Sennels fra Pegida i Danmark.

Den danske Pegida-lederen overtar talerstolen.

«Selvsagt kjemper vi for demokrati. Det er derfor vi er her», sier Sennels. Likevel sniker en referanse fra Vladimir Lenin seg inn. Kampretorikk.

«Du kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.»

I pausen står to menn og reflekterer over det de har hørt.

«De prater og prater, men hva skal vi gjøre?»

«Ja, det var det da.»

«Stenge moskeene kanskje.»

«Ja. Breivik prøvde da.»

Trompeten
Max Hermansen blåser i et trompetliknende instrument. Møtelyden samles. Det er en iransk kvinne som taler. Neda. «Du er en sterk stemme for å stoppe invasjonen. Egentlig er det jo sånn at alle mennesker på kloden vår bør få leve etter vestlige verdier.»

«IS eller Taliban, står de ikke for det islam sier?»

«Ja», svarer salen.

«Vi kan snakke om nazifaren, men ikke faren for islam. Når du snakker om den islamske faren ber de deg holde kjeft. Hvorfor?»

Rabulisten
Jeg møter Max Hermansen på kafé i Oslo. Et av flere møter med ham. I løpet av relativt kort tid har han blitt en kjendis.. Vi håndhilser. Han setter seg ned ved kafébordet, avslår min invitasjon til å spise noe og bestiller en kaffe.

Før jeg møtte Max Hermansen første gang var jeg veldig usikker på hva jeg skulle tenke om ham, lederen av Pegida-marsjene i Oslo, inspirert av den islam-fiendtlige massebevegelsen i Tyskland. Mediene hadde fremstilt ham som en høyreekstremist.

Han smiler, er vennlig og beklager at han ikke har lest bøkene mine.

Jeg er interessert i å finne ut hvor ekstrem han egentlig er. Selv legger han ikke skjul på at han er fiendtlig til islam, som han kaller en «totalitær ideologi». Og i flere intervjuer har han gitt inntrykk av at han vil at muslimer skal forlate Norge.

«Max er en krass rabulist som ikke alltid formulerer seg med finfølelse. Men han er samtidig både idealistisk og snill”, sier en person som kjenner ham fra 80-tallet.»

Hermansen var aktiv i Unge Høyre på 70- og 80-tallet, og hadde flere ledende verv. Han hadde gått på Sjøkrigsskolen og vært aktiv i Laksevåg Unge Høyre. Blant de han kjenner fra Unge Høyre i Bergen er statsminister Erna Solberg.

Personen jeg har snakket med husker at Max Hermansen var en sterk forsvarsvenn. Litt rabulistisk var han også. En ledende tillitsvalgt hadde en gang, på fleip, sagt at Max Hermansen var en mulig kompromisskandidat til et verv. Alle lo. Dette var åpenbart så urimelig at det var en vits bare å antyde at Hermansen kunne være en kompromisskandidat til noe som helst.

Men han var en sterkt dedikert Høyre-mann. I en valgkamp brukte han av sin egen ferie som gratis medhjelper til Unge Høyres landsforbund. Men han var så spissformulert at han kunne støte folk fra seg.

Selv husker Max Hermansen hvordan han møtte mye motstand.

– Jeg var ultraliberalist og i opposisjon, sier han i dag.

Senere ble andre standpunkt viktigere. Han ble en svoren republikaner. Da han begynte å arbeide som yrkesfagslærer kom han i kontakt med muslimer. «Sinte unge muslimske menn» kaller Hermansen dem. Han insisterer på å bruke en forkortelse han har laget selv, SUMMerne.

– Ja, jeg føler jeg er med på å sette ord på det mange føler. At jeg gjør det som en systematisk måte. Føler meg som en samfunnsfaglærer som forklarer til en klasse hvordan samfunnet egentlig er.
Men hvor ekstrem er han egentlig?

Han vil gjerne at alle somalierne reiste hjem, sier han.

Det minner om retorikken til«Peder»Fjordman» Jensen, bloggeren og forfatteren som skrev tekster som terroristen Anders Behring Breivik klippet inn i sitt manifest. Jensen tar til orde for å deportere alle muslimer fra Europa.

Jeg spør Hermansen om han har lest Peder Jensens blogg.

Nei, svarer han. Men han leser blogger som Human Rights Service og Document.

Vil han virkelig tvangsdeportere alle somaliere fra Norge?

Nei. Nå modererer han seg.

– Alle som ikke er statsborgere eller har permanent opphold. Resten bør få en økonomisk kompensasjon for å reise hjem.

– De passer ikke inn i Norge. De begår kriminalitet, overfallsvoldtekter, de jobber ikke, de driver med kvinneundertrykkelse og kjønnslemlestelser. De forfølger homofile. Vi har grunn til å være frustrerte, oppgitte og sinte. Vi er humanister og det er derfor vi kjemper mot islam.

Hermansen veksler mellom ensidig svartmaling og en plutselig appell til humanitær hjelp.

– For hver person som vi tar til Norge, kunne vi ha hjulpet hundre der nede.

Ny type ekstremisme
Jeg har fulgt kretsen rundt Hermansen et års tid. De er ikke ekstremister i ordets klassiske betydning. De tar ikke til orde for voldsbruk eller voldsomme samfunnsomveltninger. De er opptatt av å bevare det norske samfunnet slik det er, ikke å endre det og snakker varmt om verdier som demokrati og frihet.

Dette sier jeg også til Hermansen. Ut fra vanlige kriterier er det vanskelig å omtale ham som en ekstremist. På den andre siden er det åpenbart at måten han omtaler muslimer på er generaliserende og full av overdrivelser. Mange ville ha føyd til, nedsettende og stigmatiserende. Jeg gjør ikke det, mest av frykt for å ødelegge for muligheten til å ha flere samtaler med ham.
Jeg opplever imidlertid ikke at mine innvendinger gjør noe inntrykk. Jeg forklarer Hermansen at jeg er tilhenger av en kontrollert innvandring, men mener det er galt å gjøre som han foreslår, å nekte noen opphold i landet på grunnlag av at de er muslimer. Samtidig biter jeg meg merke i at han plukker opp argumenter fra seriøse aktører på høyresiden, som argumenterer for en mer restriktiv innvandringspolitikk. Blant annet er han opptatt av å betone hvordan færre innvandrere til Norge vil gjøre oss i stand til å hjelpe flere der de er.

Dette sammenkobler han imidlertid med en dehumaniserende reotrikk, der han omtaler folkeslag som kriminelle og islam som en politisk voldsideologi. Jeg sender ham en lenke med et intervju med en liberal muslim, for å vise ham at ikke alle muslimer deler synet til Al-Qaida og Islamsk Stat. Jeg har imidlertid ikke noe inntrykk av at noe av dette biter på.

Etter hvert må jeg innse at vi i løpet av våre samtaler og mine intervjuer med Hermansen har utviklet forskjellige rolleforståelser. Tidlig ble det klart at Hermansen så på meg som en slags potensiell alliert og at han ble skuffet over at jeg ikke var mer enig med ham.

Fra min side hadde jeg nok ikke noen illusjoner om å overbevise Hermansen om at han tok feil. Til det har jeg møtt for mange mennesker med sterkt ideologiske skylapper og har også noe erfaring med hvordan det er å gå rundt med slike skylapper selv. Samtidig har jeg i løpet av mine møter med mannen som omtaler seg selv som samfunnsfagslærer, erfart at den samfunnsfagsundervisningen han bedriver hviler på et premiss der man ser på muslimer som en trussel, i kraft av deres religiøse tilhørighet. Eller, Hermansen mener ikke en gang at islam er en religion.

Eller, som Hermansen selv understreker. For ham og hans likesinnede er det ikke innvandring i seg selv som er problemet, men muslimsk innvandring. Islam. Og muslimene.

Noe Hermansen har sagt til meg tidligere ringer i bakhodet.

Om hvordan han noen få ganger har vært i kontakt med personer som ønsker å bruke vold og som ønsker å kaste ut alle muslimer fra Norge. Han forsøker å snakke dem fra det, sier han. Jeg er usikker på hvor godt han lykkes.

Artikkelen er en del av en artikkelserie støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden