Spaltist

Et møte med hertuginne Kate

Kates møte med folket var en bragd, skriver Eriksen.

Bilde: Helene Gaup Heier

Forrige torsdag hadde jeg en femten sekunders ordveksling med hertuginnen av Cambridge.

Hertugparet av Cambridge, bedre kjent som Kate og William, besøkte forrige uke Oslo som en del av det flere internasjonale medier har beskrevet som en sjarmoffensiv før Brexit. Storbritannia skal ut av EU, men må ikke stå fullstendig venneløst igjen.

En av de morsommere tweetene jeg så rett før avstemningen for snart to år siden lød noe sånt som dette: Please don’t leave me alone on a small island with the Tories. Og selv om det fortsatt er Tory-styre i England, kan britene altså trøste seg med at de ikke er helt alene på øya si. Kongefamilien blir stadig mer populær, deres tilstedeværelse er tydelig, noe som kan gi inntrykk av at de også har en finger med i det politiske spillet.

At kongefamilien er britenes sikreste kort slutter jeg meg til, men det kan bli vanskelig å spille kortene riktig. For det første problemet til de kongelige, og regjeringene som sender dem ut i verden, er at de ikke skal ha en finger med i spillet. De er, i mangel på et bedre ord, marionetter, eller kanskje heller lokkeduer som brukes til å tiltrekke seg alliansepartnere.

Litt som hunden min Ulla, som jeg snedig nok hadde i armene mine da Kate og William kom gående i Slottsparken sist torsdag. Riktignok ville hun blitt trampet i hjel hvis hun var på bakken, men det var allikevel en bevisst strategi fra min side. Ville Ullas sjarm påkalle oppmerksomhet fra Kate og William?

Hvis vi skal dra sammenlikningen mellom Ulla og hertugparet litt lenger, kan vi spørre om hva deres rolle ville vært hvis de ikke var lokkeduer som skal bedre Storbritannias relasjoner til utlandet. Ville de, som Ulla, blitt borte i alt mylderet av paparazzier og sosietetsliv? Dette dilemmaet mellom aktivitet og passivitet skildres utrolig godt i Netflix-serien The Crown. Kongefamilien har den umulige oppgaven å være personlige og fjerne, folkelige og guddommelige på én gang.

Men de har sine strategier de óg, la jeg merke til.

Det kan de selvfølgelig ikke lykkes med hver gang. Den nye generasjonen har fortsatt linjen Diana begynte – lene seg fram og snakke med folket, med andre ord by på seg selv. Dronning Elizabeth har derimot aldri gitt et tv-intervju, og hun har snakket med fremmøtte folkemengder bare noen få ganger.

Det er tydeligvis ikke det hun er mest komfortabel med, og det har jeg full forståelse for. Det må være slitsomt å gå rundt å prate med hundrevis av fremmede mennesker som strekker hendene fram etter deg, med kameralinser stikkende opp i ansiktet ditt fra alle kanter. Noen vil ikke slippe deg heller.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Mestere i smalltalk

Derfor var det interessant å se hertugparet i aksjon i Slottsparken. De hilste og pratet og lo i 40 minutter, like blide hele veien rundt prinsesse Ingrid Alexandras skulpturpark. Det er imponerende å alltid klare å begynne en samtale. Hertugparet er virkelig mestere i en øvelse fryktet av mange: smalltalk.

Men de har sine strategier de óg, la jeg merke til. For det første går mange av de samme spørsmålene på rundgang, og det samme med mange av kommentarene: bor du i Oslo, hva gjør du, studerer dere, når har dere eksamen, hvor er vantene dine, så kalde hender du har, så varme hender du har, det er veldig kaldt i Norge, men det er vel dere vant til, veldig hyggelig å møte deg.

Ingen kritikk fra meg, altså, det må selvfølgelig være lov å bruke de samme spørsmålene, det er ikke voldsomt mye å snakke med fremmede mennesker om, som attpåtil er så starstruck at de knapt klarer å ytre en setning selv.

Det andre jeg la merke til var at de snakket på en måte som gjorde det vanskelig for de fremmøtte å slippe til med lengre kommentarer. De pratet i et jevnt tempo som både begynte og endte samtalen i omtrent samme ytring. Det er lett å forstå hvorfor: plutselig møter man en skikkelig blodfan og skravlekopp som ikke slipper dem videre. Det skjer garantert.

Det siste jeg vil trekke frem som på en imponerende måte viser hvor erfarne de er, er at de nesten aldri stopper helt opp. De beveger seg jevnt bortover mengden, i sakte tempo så de får pratet med så mange som mulig, men kombinert med at de selv nesten ikke gir fra seg ordet blir det naturlig at de gjør en liten stopp før de beveger seg videre i det de når slutten av sin egen setning. Følger man observant med, vil man se at de ofte avslutter en samtale i det de tar en ny person i hånda.

Fra guddommelig til folkelig

Alle disse «triksene» gjør det mulig for to egentlig vanlige mennesker å gi hundrevis av mennesker inntrykket av å ha blitt sett. Det er en bragd i seg selv, og det er en nødvendig en. Monarkiene i dag kan ikke lenger støtte seg på en «divine right» til å styre, eller til ha den posisjonen og rikdommen de har. I dag må de støtte seg på folket.

Det styrer ikke lenger. De har ingen offisiell makt.

En viktig scene i The Crown, som nok mange overser i sin enkelhet, er når vanlige mennesker for første gang kommer på visitt i Buckingham Palace. Dette besøket er ikke særlig ønsket fra hverken monarken eller hennes mor, men de har forstått, i alle fall delvis, at disse endringene må til hvis stillingene deres skal overleve. Kongefamilien må la vanlige folk møte dem, for det er kun deres støtte som gir det kongelige legitimitet.

Vi kan reflektere kort over hvilket skifte det er, fra guddommelig til folkelig:

For de aller fleste er dette en utelukkende positiv ting, et kroneksempel på den demokratiske utviklingen vi har hatt i Europa. Men det er samtidig lett å forstå at for en dypt religiøs monark, vokst opp til å tro på sin guddommelige rett, er det at Guds vilje er satt til side for folkets, en hard nøtt å svelge.

Det styrer ikke lenger. De har ingen offisiell makt. Dersom de kongelige besøkene vi har sett det siste året er en sjarmoffensiv før Brexit, må man spørre til hvilken nytte. Hvordan påvirket Kate og Williams besøk forrige uke norsk-britiske relasjoner? Båndene mellom kongefamiliene ble nok styrket, Kate og William ble definitivt enda mer populære i Norge, og kanskje noen flere nordmenn drar på tur til Storbritannia. Mest handlet vel besøket om å vise seg fram; en påminnelse om at også Storbritannia er en del av Europa, og har, tross harde konflikter med EU, nære relasjoner til en rekke europeiske land. Ettersom de britiske kongelige er i slekt med de fleste kongelige, er de på sett og vis en manifestasjon av at disse relasjonene går langt tilbake i tid.

Det er populariteten til hertugparet som gjør dem til slikt et godt kort. De er verdenskjendiser. Hadde Charles og Camilla kommet ville det neppe blitt det samme oppstyret.

Kronprins Haakon er tross alt bare et menneske.

Denne populariteten fikk nok de norske kongelige også kjenne på: de ble knapt lagt merke til den ettermiddagen i Slottsparken. Kanskje er dette en avveksling de er helt fornøyde med, sjelden som den er. Allikevel virket kronprins Haakon ganske fornøyd da damen foran meg ropte etter ham og ba ham om å «se hit» for et bilde. Det smilet var bredere enn de jeg så fra britene. Han er tross alt bare et menneske.

Hertugparet er også mennesker, noe som ble påfallende tydelig i måten mitt eget møte med Kate utspilte seg sist torsdag: vi snakket om hundene våre. Hundeiere har jo alltid noe å snakke om, det er en kjent sak. Hun lente seg altså fram for å kose med valpen.

Den som fikk oppmerksomheten var derimot fullstendig uanfektet av damens tittel og stilling i verden: Ulla hadde nettopp bare fått kos av nok en hyggelig dame.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden