Ideer

Et prinsipielt forsvar for monarkiet

Monarkiet er hverken udemokratisk, gammeldags eller utdatert.

Monarkiet er hverken udemokratisk, gammeldags eller utdatert.

Denne artikkelen er også publisert som kronikk i Dagbladet 8. oktober.

Kongefamilien er dyktig, gir turistinntekter og representerer landet på en utmerket måte; men prinsipielt er selvfølgelig monarkiet helt utdatert, og det kan ingen fornuftige mennesker tvile på. Det er stort sett omkvedet fra norske republikanere. Det prinsipielle argumentet mot monarkiet går omtrent slik: Det er prinsipielt galt og udemokratisk at et statsoverhode ikke skal være valgt av folket. Det høres tilforlatelig ut. Men vårt argument er at det norske monarkiet ikke står i motsetning til det liberale demokrati, og at det også kan argumenteres for at monarkiet og demokratiet styrker hverandre.

Litt forenklet finnes to syn på demokrati. Det ene synet står i skyggen av Rousseaus teori om allmennviljen, og fremhever folkeflertallets vilje som det avgjørende. Demokrati er altså at flertallet bestemmer. Det andre synet fremhever den grunnleggende beskyttelsen rettsstaten må gi til mindretallet, og at rettsstatsgarantiene ikke legitimt kan settes til side av noe flertall. Det liberale demokrati hviler på begge disse pælene. I den klassiske maktlæren var makten delt mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Det viktige poenget er at det liberale demokratiet er basert nettopp på at makt skal utøves også av elementer som ikke er direkte folkevalgte. Det beste eksempelet er domstolene. De er uavhengige også av folkeflertallets vilje. I Norge, som i USA, har de også mulighet til å overprøve flertallsvedtak i landets folkevalgte forsamling. Domstolene er ikke demokratisk valgt, men har like fullt demokratisk legitimitet.

Monarkiet og domstolene spiller selvsagt ulike roller. Poenget er at det er et galt premiss at alle institusjoner i et liberalt demokrati må være valgt av folket. Men de må ha demokratisk legitimitet! Demokratisk legitimitet er ikke en skrivebordsøvelse. Det bygges gjennom folkelig oppslutning, og gjennom pragmatisk suksess. Det norske monarkiet står ikke i motsetning til demokratiet: Om folket virkelig vil, kan monarkiet avskaffes. Men det kan tilføye noe: En motmakt som nyter stor legitimitet i folket.

Monarken har i Norge utsettende veto, og selvfølgelig symbolsk makt. At monarken spiller en rolle i vårt demokratiske system, har vi klare historiske eksempler på. Vi vil ikke overdrive monarkens rolle, men ved i hvert fall to viktige anledninger har monarken fungert som en beskytter av det liberale demokratiet. I 1928, i en situasjon med parlamentarisk kaos, ga kongen Arbeiderpartiet oppdraget med å danne regjering da partiet hadde blitt størst ved valget. Slik bidro han til å styrke reformkreftene i arbeiderbevegelsen. Det andre eksempelet er kongens nei som egentlig viser til to episoder: Nei til å utnevne en Quisling-regjering, og nei til å abdisere i sin tale fra London i 1940. Kongens nei var med å sikre den norske regjeringen legitimitet gjennom okkupasjonsårene.

Forsvarer vi bare den kloke monarken, ikke institusjonen? Nei. Den folkelige støtten er ikke i Norge bare knyttet til monarkens person. Den er knyttet til institusjonen. Legitimitet kan brytes ned, men helt skjør er den ikke: På samme måte som én middelmådig regjering gjør lite for å skade demokratiets legitimitet, vil én middelmådig monark sjelden være nok til å svekke en ellers velfungerende institusjon. Derimot kan selvsagt en svært dårlig monark raskt bryte ned monarkiets legitimitet. Men det er ikke unikt for monarkiet. Økonomisk krise og dårlige ledere har flere ganger i historien brutt ned demokratiets legitimitet. Om folk opplever at høyesterettsdommere som overprøver parlamentet, blir for politiske, kan legitimiteten til domstolskontroll av lovene raskt forvitre. I USA har vi sett tendenser til en slik utvikling. Men om legitimitet raskt kan brytes ned, tar det lang tid å bygge den opp, ikke minst for de institusjonene som skal balansere den umiddelbare folkeviljen.

Alle institusjoner i et liberalt demokrati kan svikte. Demokratiet sikrer ikke gode statsministere, rettsstaten ikke gode dommere, monarkiet ikke gode konger. Nettopp derfor er tanken om maktbalanse sentral. Vårt poeng er ikke at maktbalanse forutsetter en monark. USA har sine «checks and balances» med tokammersystem og en sterk høyesterett; Tyskland har sin forbundsrepublikk med sterke delstater, fem føderale høyesteretter og en forfatningsdomstol. Men maktbalanse forutsetter legitimitet, en legitimitet som ikke kan trylles frem av prinsipper og teorier. En monark nyter ikke legitimitet per se. Men vår påstand er at det norske monarkiet har denne legitimiteten, opparbeidet gjennom hundre år med tro tjeneste, og som derfor ikke lett kan erstattes av alternative institusjoner.

Et prinsipp kan ta høyde for tid, sted og historie; det behøver ikke være ahistorisk og abstrakt. Et liberalt demokrati inneholder også sentrale institusjoner som ikke er demokratisk valgt, men likevel har demokratisk legitimitet. Vårt moderne kongehus ble etablert som et konstitusjonelt demokrati og har i norsk historie eksistert side om side med folkestyret – ja, vet et par anledninger kan det også argumenteres for at monarkiet har styrket demokratiet. Hvis så monarkiet og demokratiet ikke er motsetninger – hverken prinsipielt eller reelt – kan vi begynne å diskutere monarkiets funksjoner i et moderne samfunn.

Monarken har en samlende, symbolsk funksjon. For republikanere er dette umulig å se, for dem er kongehuset en anakronisme uten folkelig appell. I «Gymnaslærer Pedersen» blir Nina Skåtøy overrasket og skuffet når hun oppdager at damene på fabrikken er mer opptatt av kronprinsbryllupet enn av revolusjon. Marxistene ville kanskje kalt det «falsk bevissthet», og dagens republikanere er ikke langt unna. Resonnementet er at fordi monarkiet ikke burde virke samlende på fornuftige mennesker, så er det heller ikke samlende. Men the proof of the pudding is in the eating. Kongehuset er et samlende symbol fordi folk oppfatter kongehuset som et samlende symbol. Det utgjør ett av flere tilknytningspunkter til nasjonen, uavhengig av politiske skillelinjer. Det er åpenbart for enhver som vil se når Kong Harald feller en tåre på minnemarkeringen etter 22. juli, når han klemmer en vinterfrisk Therese Johaug eller når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset i stedet for statsministeren.

Dette kan høres esoterisk ut for republikanere, de forstår det ikke og derfor avviser de det. Spørsmålet de må svare på er dette: Hvorfor føler enken etter en krigshelt at det er litt mindre gromt at en politiker deler ut Krigskorset enn at monarken gjør det? En republikaner som analyserer dette spørsmålet ærlig og rett frem, vil, tror vi, finne noe av nøkkelen til hvorfor monarkiet fortsatt er livskraftig.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden