Kultur

Et rasende oppgjør med islam

Bilde: Aschehoug

Sara Omar skriver med et smittende raseri om den systematiske uretten som rammer kvinner i samfunn styrt av religion, overtro, tradisjon og menn.

NY BOK

  • TITTEL: Dødevaskeren
  • FORFATTER: Sara Omar
  • FORLAG: Aschehoug
  • OVERSETTER: Hilde Rød-Larsen

Det er vanskelig å lese Dødevaskeren uten å bli opprørt og rasende. I første scene må vi bevitne en uforståelig grusom handling mot en liten pike hvis eneste forbrytelse er å falle på sykkelen, og derfra blir det verken verre eller bedre. Omar har tatt på seg oppgaven med å fremmane følelsen av hvordan det er å leve i et samfunn der det å være født jente utsetter deg for en kontinuerlig trussel.

Romanen foregår hovedsakelig i Zamwa i Kurdistan på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, i et kurdisk samfunn der livet dreier seg om å leve rent og gudfryktig samtidig som krigen foregår rundt dem.

Gawhar, dødevaskeren, er matriarken i en utvidet familie og den i byen som vasker de døde og klargjør dem for begravelse. Hun har en sterk tro som støtter henne i et arbeid som gjør henne uglesett og uren i de andres øyne.

Kvinnefiendtlig

Når datteren Rubar føder en svak jente etter en lang og krevende fødsel, og svigersønnen planlegger å drepe barnet fordi hun er jente, bestemmer Gawhar seg for å ta henne til seg som sin egen. Frmesk får vokse opp sammen med den gode og gudfryktige bestemoren som steller huset, og en omsorgsfull morfar. Han er en tidligere oberst med et bibliotek fullt av bøker, og fordi han er zoroaster snakkes det om at han er vantro.

På samme måte som jenter som vokser opp i slike samfunn, skal heller ikke leseren få føle seg trygg. 

I og rundt storfamilien ser vi utslagene av et sterkt kvinnefiendtlig samfunn, vi nærmest vasser i æresdrap, trusler, frykt og mishandling. Jenter som ikke blør på bryllupsnatten blir henrettet. Mistanker om utroskap får grufulle konsekvenser. Jenter som stikker seg ut og skaper for mye snakk. Alt er en fare for gudfryktige familier der jentene bærer byrden av å holde skam og urenhet unna.

Les også Minervas intervju med Sara Omar. Artikkelen fortsetter under lenken.

– Profeten Muhammed er ikke noe forbilde for kvinner

Utrygg

I sterk kontrast møter vi den voksne Frmesk i Danmark i vår tid, der hun er innlagt på sykehus med indre og ytre skader og en sterk uro. Denne rammefortellingen lagt til vårt samfunn har flere formål: for det første er det en tidlig påminnelse om at vi ikke skal føle at Frmesk er trygg selv om hun ser ut til å leve en harmonisk barndom hos besteforeldrene.

På samme måte som jenter som vokser opp i slike samfunn, skal heller ikke leseren få føle seg trygg. 

Darya er kanskje en vel flat og veik skikkelse, vi får ikke helt tak på hva som gjør at hun aksepterer virkeligheten i et land der hun har muligheter til å bryte ut.

For det andre er det Omars måte å dra grusomhetene og urettferdighetene nærmere oss. Frmesk er nå midt i blant oss, en av våre borgere, og det må vi ta inn over oss. Omar har også lagt inn en kurdisk muslimsk medisinstudent, Darya, som opplever den samme typen sosiale kontroll som i Irak, bare at den nå utøves mot en høyt utdannet ung kvinne i Danmark som også føler seg maktesløs.

Darya er kanskje en vel flat og veik skikkelse, vi får ikke helt tak på hva som gjør at hun aksepterer virkeligheten i et land der hun har muligheter til å bryte ut. Vi forstår ikke, men kanskje er det heller ikke skrevet til oss, men til andre Daryaer. Omar går så langt som å skrive et faktisk brev til disse jentene, om deres felles kamp, fra Frmesk til Darya:

Kjære Darya

Som vi begge vet, er det å ha retten til sin egen stemme ikke en selvfølge for deg og meg. Men jeg vil kjempe for den retten, og holder derfor fast ved et spinkelt håp. Hvis vi skal frigjøre oss, er vi nødt til å ta bladet fra munnen og gjøre felles front mot undertrykkelsen, uansett hvor den har sine røtter. Hvis vi skal kunne kjenne oss som mennesker, må vi fortelle historien vår. Jeg prøver å fortelle min, selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam.

Troen vakler

Omar har i intervjuer understreket at hun ikke er imot islam, men tror på sterk reform. Det er imidlertid vanskelig å lese romanen som noe annet enn et rasende oppgjør med islam. Lenge er bestemoren talerøret for det gode islam. Hun henter styrke i religionen, og omsorgen hennes for de døde og vansirede kvinnene hun vasker kommer fra messing og bønn.

Men konfrontert med grusomhet etter grusomhet begynner selv hun å vakle i troen. Den beleste morfaren Darwésh må ofte være formidler av Omars religionskritikk:

«Nei,» sa Darwésh. «For når blir mannen betraktet som uren, og kan jomfrueligheten hans være et symbol på en hel families stolthet eller skam?» Han ristet på hodet. «Det er det som er kjernen i det hele, sønnen min, formannens tapte jomfrudom er likegyldig. Det er kun kvinnen og kvinnens kjønn som kan være skyld i all elendighet, og den skylden er så tung at en mann alltid kan rettferdiggjøre vold og drap på grunn av den.»

Unødvendig eksplisitt

Romanen har noen litterære svakheter som åpner for at den blir lest som en debattbok. Omars valg om å la karakterene eksplisitt si det som oppleves som forfatterens mening, både i dialog og indre monolog, gjør at stemningen i romanen brytes.

Vi trenger ikke å få vite om hendelsene i romanen faktisk har skjedd forfatteren, for vi vet jo at dette skjer med kvinner hele tiden.

Tilfredstillelsen av å få sagt det man mener, er forståelig, men kanskje er den ikke egentlig nødvendig. Bestefarens stemme blir en logisk og intellektuell stemme mot religionen og kulturen, men følelsene og hendelsene rundt dem er det virkelige skytset mot islam. Kanskje hadde ikke Omar trengt å skrive inn disse eksplisitte beskjedene til leserne. Vi får med oss kritikken gjennom handlingen.

I omtalen av boken kommer journalistenes vanlige besettelse etter å vite om dette har skjedd med forfatteren selv. De vil vite om Frmesk er Sara Omar, om det er selvbiografisk. De går gjerne så langt som å konstatere at det er det fordi forfatteren ligner på karakteren. I de fleste tilfeller avviser Sara Omar dette på vanlig forfattervis, og sier det er bygd på egne opplevelser, men også andre kvinners erfaringer.

Vi vet det er sant

For meg blir søken etter «sannheten» om romanen en meningsløs beskjeftigelse. Vi trenger ikke å få vite om hendelsene beskrevet i romanen faktisk har skjedd forfatteren, for vi vet jo at dette skjer med kvinner hele tiden. Det er ingen grunn til å betvile at æresdrap, mishandling, incest og systematisk kvinneundertrykking faktisk fant sted i Irak på 80-90-tallet.

Vi vet jo at det skjer i Norge i dag, ikke bare blant muslimske menn mot muslimske kvinner, men blant norske menn mot norske jenter og kvinner.

I et samfunn der kvinner har en helt annen status og frihet blir kvinner likevel drept av sine partnere, voldtatt, misbrukt av fedrene sine, prøvd kontrollert med seksuelle bilder og trakassering. Derfor er det rart for meg at vi bruker energi på å grave i den selvbiografiske sannheten i det hun skriver. Vi vet at dette er sant, det er mange kvinners sannhet.

Men å vite om det er ikke nok. Vi må også føle det for å kunne ta det på alvor og handle ut i fra det samme alvoret. Her er Sara Omar på plass – for å tvinge oss til å føle.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden