Et rop fra en frustrert venstremann
Venstresiden har påført seg selv vikeplikt fra høyre i innvandringsdebatten. Espen Goffeng har skrevet bok for å endre på nettopp det. Les første kapittel her.
Jeg har sendt kapitler (og hele boken) rundt til forskjellige folk med forskjellig ekspertise og forskjellige innfallsvinkler. Noen proffe, noen som har skrevet flere bøker selv, og noen som bare har lest en haug av dem. Tilbakemeldingene har vært morsomme å se, men tidvis vanskelige å forholde seg til.
Språket er blitt beskrevet som tungvint, lett, artig, variert, monotont, rotete og klart og tydelig. Strukturen har fått samme behandling. Noen har sagt at kapitler er for lange, noen at de inneholder for lite. Et par ganger har samme person sagt begge de to siste tingene, og det omtrent i samme setning. Om boka som helhet har jeg fått høre alt fra «litt rotete og kjedelig» til «En bauta! Gratulerer!»
Dette er årsaken til at jeg bestemte meg for å stole på mine egne preferanser, og gjøre redigering selv. Og språkvask, i den grad det er mulig å vaske sitt eget språk. Dette har en pris, men jeg mener det er verdt det. Jeg forsøker bare å rett og slett prate til folk med denne boka, ingenting mer. Derfor var det viktig for meg at språket er 100 prosent mitt. Så får vi se om jeg har lykkes. Tilbakemeldingene bestemmer om jeg kommer til å bruke samme prosess på neste bok. Her er det meste av introduksjonskapitlet:
***
Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt, så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.
Hadia Tajik
(Mai, 2010. Middelhavet, omtrent 120 nautiske mil ut fra Gaza.)
– Hvor kommer du fra, spurte engelskmannen.
– Oslo. Norge, svarte jeg.
– OK. Er det mange muslimer der?
– Ja, en god del.
– Hva med skolene? Er det mange muslimer der?
– I en del områder er de i flertall.
– OK. Bra. Blir det flere?
Dette er starten på en frustrerende og frenetisk samtale jeg hadde om bord på skipet MV Mavi Marmara. Vi var ca. 650 Palestina-aktivister på vei over Middelhavet på seks skip for å forsøke å bryte den israelske blokaden av Gaza. Den unge mannen jeg snakket med, var en radikal fyr fra Birmingham. Han gjorde det helt klart for meg at den eneste interessen han hadde for Oslo – eller Birmingham for den saks skyld – var hvor mange muslimer som bodde der, om det ble flere av dem, og om religionen hadde noe håp om å ta over. Om islams lære ville forandre Norge, som han sa det.
Vel, jeg vil ikke at noen religiøs lære skal forandre Norge, og jeg var klar på det i samtalen. Jeg er inngrodd på venstresiden, og en av tingene som følger med det er – etter min oppfattelse – et ønske om et strengt sekulært samfunn. Et samfunn hvor religioner eksisterer litt på siden, slik vår egen harmløse kirke gjør det. Hvor de er et søndagstreff over en kopp kaffe. Hvor de ikke har noen stor innflytelse på politikk og lov. Geistlig makt og religiøst dogme er tross alt noe som det vi løst kan kalle venstresiden har sloss mot i flere århundrer. Jeg vil ikke ha det konservative kvinnesynet, anti-intellektualismen, gruppetenkingen eller den dogmatiske morallæren som ofte kommer med religiøs innflytelse. Når det gjelder alle religioner. Jeg var klar på det også.
Dette overrasket den unge mannen fra Birmingham. Ikke at jeg ikke var enig med ham, men at jeg direkte sa ham imot. Det var han ikke vant til, bortsett fra når motsigelsene kom fra nasjonalister, rasister eller islamofobe, hvordan man nå enn definerer de begrepene. Jeg risikerte jo livet for Palestina-saken her, så hvor i all verden kom disse meningene mine fra? Jeg måtte spørre meg selv om det samme.
For om jeg skulle følge venstresidens nye og oppdaterte holdninger, skulle jeg vel ha sympati for denne mannens ønsker? Det var jo en gjengs oppfatning hos oss til venstre at innvandring var til det beste for Norge. At nye kulturelle og religiøse strømninger var en berikelse for samfunnet, og at de nye innslagene var av en nærmest ensidig positiv art. Det lærte jeg jo også på Blindern, hvor jeg studerte. Jeg skulle vel i tillegg vise forståelse for hans kamp mot vestlig imperialistisk tankegods. Eller noe i den retningen. Og jeg skulle vel ha en instinktiv, men samtidig vel fundert toleranse for ham som underdog, og nikke stilltiende til hans ønsker? Men det gjorde jeg altså ikke, og den interne friksjonen mellom disse hensynene var så absolutt tilstede i meg.
Frustrasjonen som lå i denne samtalen, er det første frøet som har inspirert denne boken. Det virket på meg som om våre politiske ledere på venstre side veivet rundt på jakt etter meninger som fløt rundt uten ideologisk fast grunn under føttene. Som om mange av våre gamle helter roterte som stavmixere i graven over hva vi til venstre tidvis anerkjente, respekterte eller promoterte, ofte i multikulturalismens og toleransens navn. Og at det var forferdelig vanskelig å komme gjennom med meninger som ikke passet i det dominerende narrativet. Jeg følte kort sagt at vi hadde feilet i vår historiske rolle som religionskritikere, og som forsvarere av mange liberale verdier vi tidligere hadde holdt høyt. Det virket som om ledere og kommentatorer på venstresiden – som Hadia Tajik sa i sitatet under kapitteltittelen du nettopp leste – bare reagerte på utspill som kom fra høyresiden ved å automatisk ta motsatt stilling. Og dermed ofte kompromitterte sine egne prinsipper. De ble reaktive. Sa høyresiden noe negativt om et problematisk kvinnesyn i minoritetsmiljøer? Da må vi si noe positivt. Det virket som en vikeplikt for politiske motstandere.
Frø nummer to vokste opp av bakken under mine studier av ikke-voldelige folkebevegelser. Gjennom lesing av historien til kvinnebevegelser i den vestlige verden blir to ting veldig klart: venstresiden har følt at de har hatt et ideologisk eierskap til bevegelsene; og at religion som oftest har stått i veien for en positiv utvikling. Geistlig makt har stått sammen med konservative krefter og sloss mot kvinners tilgang til utdanning, deres stemmerett, deres tilgang til arbeidsmarkedet og deres tilgang til samfunnets goder generelt. Dette er ikke nytt for enhver som har satt tennene i litteratur om dette temaet. Men når man fordyper seg i denne historikken samtidig som man holder seg oppdatert på den europeiske debatten om kvinnesyn i en del minoritetsmiljøer, så trer denne dynamikken frem i relieff. Det som før ble bekjempet fra venstre, skulle nå bortforklares eller ignoreres. Jeg opplevde en voldsom motstand når det kom til å kritisere islam på nøyaktig samme måte som kristendommen er blitt kritisert i et par århundrer.
Et tredje tema har tvunget seg frem. I våre siste års debatter om ytringsfrihetens betydning og grenser kan man se igjen mye av den samme dynamikken. Venstresiden har sloss for utvidelser av ytringsfriheten så lenge begrepet har eksistert. Den har hevdet retten til å latterliggjøre og kritisere religioner, konger og andre maktbaser. Det har handlet om å fravriste maktsentrene alle former for ytringsmonopol. Det er derfor tidvis begredelig å se hvordan trusler mot denne fundamentale rettigheten er blitt møtt, fra Salman Rushdie-saken gjennom danske karikaturtegninger til Charlie Hebdo.
Disse tre temaene er altså kjernen i denne boken: venstresidens forhold til kvinnekamp, ytringsfrihet og sekularisme. Debattens betydning og aktualitet kan vanskelig overdrives. Den er dominerende i dagens politiske diskurs, både på nasjonalt og internasjonalt plan. Regjeringer vil stå og falle på hvordan de behandler dette emnet. Man kan for eksempel plausibelt påstå at innvandringsspørsmålet ble tungen på vektskålen i Brexit. Det haster å styrke en prinsippfast, nyansert og rettferdig vinkling som tar hensyn til både europeere og deres forhold til sine tradisjoner, samfunnsordninger og tilhørighet, og behovet til dem som kommer hit på leting etter reell beskyttelse. I tillegg til de tre nevnte temaene vil boken også diskutere noen tanker om homogenitet, tillit og tilhørighet. Noen årsaksforklaringer skal vi også innom.
Bokens hovedtese er altså at en kritisk venstreside som fører en prinsippbasert diskusjon om problematiske aspekter ved kulturblanding, vil kunne føre debatten om dette inn på et mer formålstjenlig spor enn den varianten vi ser i dag. Problemet den identifiserer er, kort sagt: der venstresidens liberale og fordomsfrie folk svikter sine egne prinsipper når det gjelder rettmessig kritikk av ukultur, fylles tomrommet opp av en tidvis xenofobisk og illiberal ytre høyreside. Mange nordmenn og andre europeere blir stående igjen med lite tiltalende politiske alternativer. «Jeg kan ikke stemme til venstre; mine prinsipper samsvarer ikke lenger med retorikk og holdninger i lederskap og kommentariat. Men jeg kan ikke stemme til høyre; det strider mot alt annet jeg står for». Dette er dilemmaet jeg stadig oftere hører, og som til tider blir uttrykt av «avhoppere» fra venstresiden.
Grunnlegger av Global Secular Movement Faisal Saeed al-Mutar ser det samme problemet med liberale som svikter. Han snakker fra perspektivet til en frafallen muslim, utvilsomt en av verdens mest jagede grupper i dag:
It`s dangerous because it allows only those on the crazy far right to talk about the subject. … They are the only ones who are standing up, unfortunately. They are the only loud ones who are standing up against Islamic extremism. And we are left without any reasonable discussion. … And we are left alone.
Al-Mutar uttrykker også et annet problem som vil bli tatt opp i denne teksten, hvilket er at mange på venstre side har gjort sitt for å gjøre diskursen om kulturkollisjoner og integrering vanskelig gjennom å stemple meningsmotstandere. Den er blitt lakkert i tykke lag av moralisme, og alvorlige skjellsord som rasist og islamofob har vært brukt hyppig. Dette har gjort det vanskelig for mange å ytre sine meninger åpent. Spesielt for folk på venstresiden! Polarisering blir følgen, og ytterkantene blomstrer opp. For å dramatisere litt kan man minnes hva Yates så dramatisk sa om en annen situasjon: «Things fall apart, the center cannot hold. ... When the best lack all conviction and the worst is full of passionate intensity.»
I kjølvannet av denne feilslåtte diskursen gror det på ytterste høyre. Her i Skandinavia er fremveksten av Sverigedemokratene det beste eksemplet. På europeisk nivå har Front National i Frankrike, Alternativ for Tyskland og fremveksten av Geert Wilders` bevegelse i Nederland gitt oss tre til. Østerrike har så vidt sluppet unna å få sitt valg vunnet av et parti som en gang ble etablert av faktiske fascister, og Nederland får en statsminister som har adoptert det meste av politikken til Wilders, bare i penere innpakning. «Gråsonen» i midten tømmes. Den bør venstresiden fylle opp. Boken er altså ikke bare en betraktning på hvordan debatten har gått feil i Norge, men bruker også europeiske forhold for å vise at den kunne vært – og stadig kan bli – adskillig verre. Derfor vil en god del av boken peke til andre land.
Jeg er blitt fortalt av en mann fra Midtøsten som jeg har dyp respekt for, at nordmenn har en tendens til å dra inn problemer fra andre land når vi diskuterer integrering. Det kan hende det er noe i det, men jeg tror han misforstår noe grunnleggende. Nordmenn er vant til å henge noen år etter. Vi er vant til at politiske og kulturelle strømninger er noe vi kan bivåne i andre land før vi opplever dem selv. Dette har vi opplevd i flere tiår. Og det er ingen god grunn til å anta at det ikke skal skje med dette også. Det er derfor helt naturlig at man ser på problemer i for eksempel Sverige og England for å vurdere en mulig fremtid. Å begrense denne diskusjonen til Norge alene virker derfor ganske perspektivløst. Utfordringene vi snakker om her, har et sterkt internasjonalt tilsnitt både for gammel og ny befolkning. For eksempel skriver Kari Vogt i sin Islam på norsk at de ideologiske og religiøse knytningene europeiske innvandrermiljøer imellom er meget sterke, og at føringer for teologiske spørsmål ofte blir definert i andre land.
Så hvorfor skrive spesifikt kritisk om venstresiden? Fordi jeg selv tilhører den, hvilket gjør dens feilgrep desto mer frustrerende å bevitne. Jeg er en av mange som i et intervju med Noam Chomsky har spurt ham hvorfor han bruker så voldsomt mye tid på å kritisere USA. Svaret var at det er hans jobb å kritisere sitt eget land. Andre land kan kritiseres av sine egne innbyggere, fortalte han meg. Slik føler jeg om venstresiden. Jeg er lett gjenkjennelig på venstresiden når det gjelder dens historiske forhold til økonomi, ressursfordeling, klimasaken, tanker om homofiles rettigheter og historisk kvinnekamp, kritikken av religionens makt, ytringsfrihet, vestlig – og da spesielt amerikansk – utenrikspolitikk, Israel/Palestina og så videre. Jeg har alltid blitt forarget når venstresiden er blitt fremstilt av sine motstandere som moralsk hoverende og kjapp med merkelapper. Det har derfor vært smertefullt å oppleve – nå som jeg har uenigheter med denne siden av politikken – hvor riktig denne kritikken har vært.
Ideen om sviktende ideologiske prinsipper er ikke ny. Dette er tanker som mange deler, ofte uten å ville artikulere dem åpent. Og det blir flere og flere av oss. Så det er nok mange til venstre som går omkring med denne boken i magen. Den inneholder derfor meninger og utspill jeg har sett uttrykt i kronikker og meningsutvekslinger mange ganger de siste årene. Dette er således et forsøk på å samle trådene i en diskusjon som har gått over lengre tid. Norge er et lite land, og det er ikke plass til mange bøker som uttrykker de samme meningene. Ettersom jeg ved å skrive denne boken tar opp en god del av den plassen som er tilgjengelig, og slik vil formulere meninger mange holder, er mitt eneste håp at jeg yter deres meninger rettferdighet og uttrykker deres frustrasjon på en fornuftig måte.
De som i 2017 fremdeles fremholder at det er umulig å komme gjennom med kritikk av innvandring og integrering, har rett og slett ikke fulgt med i timen. Det var kanskje en elefant i et rom et sted en gang som ingen snakket om. Den elefanten sitter nå oppå stuebordet med en blinkende ambulanselykt i den ene labben (heter det labb?), en vuvuzela i truten og med en spotlight midt i ansiktet. Så debatten er der, og scenen er åpen for alle. Media skriver veldig mye om dette. Det er bredden som er det store problemet. For å si det enkelt: feil folk mangler i debatten.
Det er også all mulig grunn til å frykte at frontene bare vil bli hardere og at skyttergravene bare vil bli dypere etter hvert som kulturkollisjonene i Europa fortsetter. Den konservative britiske kommentatoren Douglas Murray uttrykker nok en bekymring mange europeere deler. Han frykter at om ikke mainstream-politikere adresserer disse spørsmålene direkte og ærlig, så vil «anstendige, vanlige mennesker bli sittende fast mellom islamske fascister og andre fascister». Jeg synes selv at dette høres vel dramatisk ut, men jeg er ikke i tvil om at mange tenker i de baner. Og det er en reell fare for at han vil få rett.
Det er også et problem at akademia til tider virker å vegre seg mot å stille ubehagelige spørsmål om integrering. Jeg har en lang samtale med professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen for denne boken. Vi vil komme tilbake til hans meninger flere ganger. Han er oppmerksom på dette problemet: «Dette sa jeg til min forskergruppe da jeg drev prosjektet Kulturell Kompleksitet i det Nye Norge. At nå må vi snakke mer om problemene og ikke bare fortelle solskinnshistorier. For da spiller vi bare ballen over i motsatt banehalvdel. Solskinnshistoriene er sanne, men de er bare en del av sannheten. Så det blir en selektiv type sannhet». Han er også helt med på at dette går på tilliten løs. I flere land har vi sett at mistillit vokser etter at slik stillhet og solskinnsforvrengning er blitt oppdaget. Under festivalene WeAreSthlm i Stockholm ble det over flere år begått store mengder forbrytelser i form av seksuelle overgrep, utført av unge menn med ikke-vestlig bakgrunn. Mange visste om dette, men alle tiet. Helge Øgrim intervjuer politimannen «Lars» om hvorfor dette ble holdt skjult:
Øgrim: Ventet dere at mediene skulle sette søkelys på overgrepene?
«Lars»: Ingen erfaren politimann er overrasket over at det ikke får oppmerksomhet.
Øgrim: Fordi?
«Lars»: Man vil ikke beskrive virkeligheten som den er. Den er ubekvem og stemmer ikke overens med det man har bestemt seg for. Det er som om propaganda rulles ut.
Når slikt kommer ut – som det vil – så har man sådd kimen til denne mistilliten.
Tittelen til denne boka er altså tuftet på den samme dynamikken som Hadia Tajik beskriver i åpningssitatet under kapittelnavnet. Høyresiden kommer med sin kritikk rundt innvandringsproblematikken, for eksempel kritikk av religion eller dårlig kvinnesyn. Venstresiden svarer så med det diametralt motsatte uten å ta hensyn til sine egne prinsipper, og blir dermed stående og forsvare ting de egentlig skulle jobbet mot.
Rett før denne boken blir utgitt, får vi et godt eksempel på dette da Sylvi Listhaug kritiserer en imam for hans rolle i å innføre dødsstraff for blasfemi i Pakistan.Det er en historisk selvfølge så klar og tydelig som alle universets stjerner at venstresiden skal være enig med henne i denne kritikken. Men reaksjonene kom først og fremst som kritikk av Listhaug. Mange fordums venstrefolk ville snudd seg i forakt. Høyresiden kommer kjørende, og venstresiden legger igjen bremsespor over sine egne prinsipper. Polariseringen tiltar, og mye rettmessig kritikk blir satt i bås med nasjonalisme og rasisme. Slik har venstresiden påført seg selv vikeplikt fra høyre. Dette er en vikeplikt som bør endres.
Jeg håper med denne boken å bidra til en slik endring.
