Kultur

Et rystende eksempel på strukturell rasisme i amerikansk rettsvesen

Bilde: Netflix

Serien «When they see us» bør få oss alle til å ta inn over oss hvor mange uskyldige svarte mennesker som sitter i fengsel i USA.

19. april 1989 opplevde Trisha Melli sitt livs mareritt da hun under en joggetur i Central Park ble overfalt og voldtatt. Overfallet var så grovt at man hadde problemer med å identifisere henne. Angrepet gav opphav til en av de mest omtalte kriminalsakene i USAs historie: «Central Park Five».

Gitt sakens enorme oppmerksomhet, var det knapt overraskende at den ble utgangspunkt for populærkulturen i form av serien When they see us (Netflix, 2019). I mini-serien rekapitulerer Ava DuVernay hendelsene fra 1989 og den påfølgende rettssaken.

Fortellingen er rystende – kanskje det mest rystende jeg har sett på tv. Noe av årsaken til at serien er så opprørende, er at DuVernay knapt gjør annet enn å fortelle nøyaktig hva som skjedde. Med det menneskeliggjør hun den strukturelle rasismen i USA på en gripende måte. Det er nettopp av den grunn serien er så hjerteskjærende. Samtidig har When they see us blitt nok et bidrag i den pågående debatten om rasisme i USA – en debatt som ikke har blitt mindre aktuell med Trump som president.

Historisk bevissthet

Det sies ofte at vi lever i seriens tidsalder. Strømmetjenester som Netflix og HBO har skapt drømmeforhold for produsenter og forfattere som ønsker å fortelle gode historier i form av tv-serier. En annen del av tidsånden er den økende historiske bevisstheten. Nå har historiske hendelser alltid vært en magnet for populærkulturen, men jeg synes å observere at fenomenet har fått en økende popularitet, noe ikke minst Chernobyl er et siste uttrykk for.

Tv-serier som har historiske hendelser som utgangspunkt har et særlig moralsk ansvar ettersom veldig mange henter sin informasjon og historiske kunnskap nettopp fra populærkulturen – i hvert fall hvis den pretenderer å gi en noenlunde korrekt gjengivelse.

Samtidig er det vanskelig å overkomme spenningen mellom kunstnerisk frihet og historisk nøyaktighet. Av hensyn til seerne kan det noen ganger, for ikke å si veldig ofte, være nødvendig å dikte opp dialoger, karakterer og hendelser. Men det finnes en grense, i hvert fall burde det gjøre det, når man søker en slags historisk legitimitet ved å skrive «basert på sanne hendelser».

Det moralske ansvaret for skille fiksjon og fakta er særlig viktig når hendelsene ligger nært i historisk tid, og mange av karakterene fremdeles lever. Dette fordi narrativet som dominerer, former vår oppfattelse av de samme menneskene, uavhengig av hvilke forbehold som blir tatt i fortellingen. Jeg synes Chernobyl løste dette på en utmerket måte ved å lage en samtidig podcast som forklarer hva som var historiske gjengivelser og hvilke kunstneriske grep som ble tatt. Fremdeles vil det være omfattende debatt om seriens narrativ og hendelser, men det er langt enklere å forholde seg til den som historisk fortelling.

De samme debattene har vi hatt de siste årene i forbindelse med Kontiki, Tungtvannsaksjonen, 12. mannen – ja, stort sett alle populærkulturelle fenomener med 2. verdenskrig som utgangspunkt – har fått en etterfølgende diskusjon om historisk nøyaktighet. 

When they see us er intet unntak. Ava DuVernay har etter beste evne forsøk å gi en nøyaktig beskrivelse av hva som skjedde i 1989 – og senere. Serien skapte fra første dag voldsomme reaksjoner, nettopp fordi flere av karakterene ikke følte seg rettferdig portrettert. Det er naturligvis vanskelig for utenforstående å bedømme, og ekstra vanskelig er det selvsagt å bedømme detaljer.

Men «Central Park Five»-saken er mindre vanskelig enn mange andre historiske serier. Dette fordi vi har tilgang på mye informasjon om tekniske bevis, rettssaken og omstendighetene rundt. Vi kan i så måte foreta en rimelig god vurdering av sannhetsgehalten. Det kommer jeg tilbake til.

19. april 1989

When they see us starter 19. april, og følger Antron McCray, Kevin Richardson, Yusef Salaam, Raymond Santana og Korey Wise fra aprilkvelden i Central Park og deretter hvordan fem gutter opplevde sin siste dag som ungdom. DuVernay har ikke lagt skjul på hvordan den voldelige atferden til flere svarte ungdommer denne kvelden skapte utrygghet i Central Park – oppførselen gav opphav til uttrykket «Wildling», et passe tabloid uttrykk som pressen brukte mye i sin beskrivelse av problemene i Central Park.

Noe av det mest rystende ved serien er DuVernays beskrivelse av hvordan NYPD og påtalemyndighetene håndterte saken. I etterkant av overfallet på Trisha Melli er det vanskelig å karakterisere arrestasjonene av det som skulle bli «Central Park Five» som noe annet enn tilfeldig.

Tatt i betraktning sakens oppmerksomhet, kan man forstå presset som NYPD opplevde. Men etterforskningen, hvis man vil kalle det for det, var en katastrofe. Politiet hadde funnet sine ofre, og begynte prosessen med å manipulere tilståelser. Merk at dette var mindreårige gutter uten foresatte, som verken hadde sovet eller spist på et døgn – og som i realiteten var livredd for å bli utsatt for vold og sågar drept.

Under lovnader om at de «skulle få lov til å dra hjem» hvis de bare fortalte «det de visste», fikk politiet det de ville ha – tilståelser hvor de mistenkte pekte ut hverandre. Således fikk politiet konstruert sine «Central Park Five», med pressen som villige klakører.

Forhåndsdømmingen

Det er vanskelig å beskrive i ettertid hvilken enorm forhåndsdømming som fant sted i denne saken. En norsk parallell vil være Baneheia-saken (hvor det – uten sammenligning forøvrig – også er reist alvorlige spørsmål om justismord).

Tabloidpressen bombarderte publikum med beskrivelser om «Wildling-oppførsel» og «Central Park Five». Donald Trump bidro til ytterligere å øke fokus da han gjennom annonser i New Yorks aviser og opptreden på tv tok til orde for å henrette de mistenkte. DuVernay gir naturlig nok et lite glimt av denne forhåndsdømmingen, men hun greier det antagelig ikke helt. Det forteller ganske mye om hvilke forutinntatte holdninger pressen bidro med.

For påtalemyndighetene var det assisterende statsadvokat, Elisabeth Lederer, og sjef for New York Citys (NYC) Sex-crime-avdeling, Linda Fairstein, som hadde ansvaret for gjennomføringen. Et av «problemene» til påtalemyndighetene var at til tross for at de hadde DNA-bevis, matchet funnet ingen av de mistenkte. Det løste påtalemyndighetene ved å prosedere på at de manglet en mistenkt, men at de fem tiltalte likevel var involvert i overfallet.

I tillegg hadde de jo «tilståelser» på video, selv om disse utelot sentral informasjon, slik som hvor overfallet fant sted, klokkeslett, hvem denne sjette personen skulle være. I det hele tatt fremsto «tilståelsene» som ganske verdiløse, uten at det plaget påtalemyndighetene nevneverdig. Oppsummert inneholdt saken så mye rimelig tvil at domsavsigelsen var en rettsskandale.

Dommen innebar at de fem måtte sone flere år for en handling de ikke hadde begått. Verst gikk det utover Corey Wise, som ble dømt som voksen (han var over 16 år), og opplevde et mareritt de færreste kan forestille seg; han overlevde fengselsoppholdet såvidt.

I 2002 fikk saken en ny vending. Serieovergriperen Matias Reyes innrømte overfallet på Trisha Melli. Tilståelsen ble verifisert gjennom DNA-treff, samt det faktum at Reyes beskrev detaljer om voldtekten som ikke var kjent for offentligheten.

For Linda Fairstein og mange i NYPD var Reyes sin tilståelse kun en bekreftelse på at det var en sjette person involvert. NYPD hadde sågar en egen undersøkelse, den såkalte Armstrong-rapporten, som i realiteten var NYPD som undersøkte seg selv, og påfølgende konkluderte med at det var ingen grunn til å tro på Reyes: Bevisene mot «Central Park Five» var sterke.

Michael Armstrong utdypet påstandene sine i Wall Street Journal i 2014, hvor han sto fast på at «The Central Park Five» ikke ble frikjent. Heldigvis tok påtalemyndighetene i NYC umiddelbart affære gjennom å løslate Corey Wise. Imidlertid tok det 12 år før NYC under Bill De Blasio betalte 41 millioner dollar i erstatning. Det finnes selvsagt ikke den sum i verden som kan erstatte de årene som ble tatt fra Antron McCray, Kevin Richardson, Yusef Salaam, Raymond Santana og Korey Wise. Men for NYC var det utvilsomt viktig å erkjenne, og ta ansvar (accountabillity) for overgrepene.

When they see us er både rystende og vakker på samme tid. Den er rystende i sin portrettering av justismordet, rasismen, fattigdommen, samtidige er den nydelig i sin menneskeliggjøring av de involverte. DeVernay har, med utgangspunkt i «Central Park Five», illustrert kritikkverdige sider av rettssystemet i USA; rasismen, mangel på rettssikkerhet, behandlingen i fengsler, samt oppfølgningen etterpå – eller mangelen på oppfølgning.

Det er vanskelig å se When they see us uten å bli berørt. I så måte har DeVernay nok engang lykkes med å sette søkelyset på sosial urettferdighet i USA.

Hva er sant?

Debatten i kjølvannet av When they see us har vært enorm, og selv President Trump måtte uttale seg. Han så selvsagt ingen grunn til å ta selvkritikk. Av forståelige grunner har reaksjonene mot Linda Fairstein og Elisabeth Lederer vært store. Sistnevnte valgte å trekke seg fra stillingen ved Columbia Law School som følge av serien. Linda Fairstein, som etter sin tid i NYPD ble kjendis og bestselgende forfatter, har fått kansellert flere oppdrag, avtalen med forlaget sitt og diverse styreverv. Hun har nå slettet twitterprofilen sin, etter at twitter-mobben har gått etter henne i fom av #cancelLindafairstein.

Det er åpenbart prinsipielle problemer med reaksjonene mot Lederer og Fairstein. Gatas parlament er sjeldent et vakkert syn. På den annen siden har jeg store problemer med å sympatisere med dem. Riktignok er gatas parlament problematisk, men det er heller ikke vakkert å observere den institusjonaliserte makten begå overgrep – uten konsekvenser.

Linda Fairstein har i en kronikk i Wall Street Journal kritisert When they see us, og ser ingen grunn til selvkritikk. Pensjonert NYPD-officer, Eric Reynolds viker heller ikke for kritikerne. Som nevnt innledningsvis kan det være vanskelig for utenforstående å bedømme hva som er sant i saker hvor få kjenner alle detaljene. Men det vi i hvert fall kan gjøre er å bedømme tilgjengelig informasjon – og ved å gjøre det er det liten grunn til å tvile på DeVernays fremstilling.

En av USAs fremste dokumentarister, Ken Burns, laget dokumentaren om «Central Park Five» sammen med sin datter i 2012, hvor de på grundig måte viser hvordan de mistenkte ble uskyldig dømt. DNA-beviset er det absolutt klareste indikasjonen. Skulle de fem faktisk ha vært involvert, er det svært usannsynlig at det ikke ville oppstått DNA-spor.

Videre ble den nevnte Reyes arrestert for flere andre grove voldtekter i NYC den våren som hadde lignende modus operandi. Hadde politiet snakket med Reyes om voldtekten i Central Park, hadde han ganske sikkert innrømmet den også. Det faktum at «tilståelsene» mangler åpenbare opplysninger som tid og sted for hendelsen er også en klar indikasjon på at de mistenkte simpelthen ikke ante noe om voldtekten. De ante heller ingenting o Reyes. At det derfor dreier seg om justismord, er det veldig liten grunn til å tvile på.

When they see us bør få oss alle til å tenke på hvor mange andre uskyldige svarte mennesker som sitter i fengsel i USA. Det er antagelig ikke få det dreier seg om. USA har i så måte et desperat behov for omfattende justisreform. Ava DuVernay har levert sitt bidrag til valgkampen 2020.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden