Kultur

Et stykke demokratihistorie

Det vesle huset som er plassert utenfor Stortinget er et vellykket kunstverk. Men det er ikke fordi det er politisk.

Det vesle huset som er plassert utenfor Stortinget er et vellykket kunstverk. Men det er ikke fordi det er politisk.

House of Commons
Marianne Heske
Oslo Pilot
Eva González-Sancho, kurator
Per Gunnar Eeg-Tverbakk, kurator

 

Det skal godt gjøres å ikke legge merke til kunstverket som ble reist på Eidsvolls plass i forrige uke. Midt foran inngangspartiet til Stortinget har vi nå fått et hus fra Hobøl i Østfold. Den vesle stua er snart 150 år gammel – akkurat som Stortinget selv – og har fått navnet House of Commons.

Bak prosjektet står Oslo Pilot, Kulturetatens nye satsing på kunst i det offentlige rom, og kunstneren er Marianne Heske. Heske er en veteran innenfor konseptkunst, og det er ikke første gang hun flytter et bygg fra et sted til et annet – så langt tilbake som i 1981 reiste Heske ei løe fra hjembygda Tafjord utenfor Pompidou-senteret i Paris.

Som kunstprosjekt er House of Commons vellykket, men ikke fordi det oppfyller det vi kunne forventet oss av et slikt verk. Både plasseringen utenfor Stortinget og tittelen House of commons gjør det fristende å se etter et politisk budskap. Det har også blitt gjort i mye av det som har blitt skrevet om verket så langt: Verket fremstilles som en stille protest, der folket plasseres på den ene siden og makten på den andre.

Men er dette en protest bare fordi det foregår på Eidsvolls plass?

I det jeg går inn i den vesle stua for første gang, får jeg nemlig følelsen av det det stikk motsatte. Er det et sted vi finner representanter for folket, er det nettopp der inne på Stortinget. Det er jo folk fra hele landet som har vært kreftene bak demokratiet vårt – et demokrati som tross alt har utviklet seg til å bli et av verdens mest velfungerende.

Å konstruere et bilde av et folk på torvet utenfor og en maktelite innenfor føles merkelig tomt og lite relevant i dag.

Bare tenk på historien om hvordan den vesle stua fant veien til Stortinget. Når Marianne Heske forteller om hvordan det gikk til, gjør hun det form av et eventyr:

”Det var en gang en kunstner som sto der i veikanten og stirret på et forlatt hus. Hun skulle så gjerne ha laget kunst av huset.” Eventyret fortsetter hos ei vennlig dame hos Statens Veivesen, som straks svarte at ”det skulle nok bli ei råd med det.” Ikke lenge etterpå var Stortingspresidenten på tråden – og på en halv sommerferie var House of Commons en realitet.

Husets reise står som eksempel på at veien til maktsentrumet i landet vårt fortsatt er oppsiktsvekkende kort.

Samtidig vet vi at vi heller ikke her kan ta et fungerende demokrati for gitt. Utviklingen innen teknologi, økonomi og kunnskap går så raskt at verken vi eller politikerne evner å henge med i svingene. Det at kunnskapssamfunnet har blitt så utbredt – i seg selv et gode – har ført til at lokale spørsmål plutselig er globale. Og det har skjedd raskere enn vi skjønner det selv. Hvordan kan vi sikre individets rettigheter når så mye av det vi gjør, kjøper og omgir oss med, foregår på internett, og det på en global skala?

Spør du en stortingspolitiker om rettigheter og individets vern på internett, tør jeg vedde på at han eller hun kan like lite som deg eller meg om hvem som vet og bestemmer hva.

Også menneskers fysiske migrasjon har ført til vanskeligheter vi aldri kunne forestilt oss for noen år siden. Kommunikasjon over landegrenser på og utenfor internett går hånd i hånd, og få vil være uenige i at demokratiet står overfor helt andre utfordringer i dag enn for 150 år siden.

– At vi bak her på Stortinget skal være et slags House of Lords, kjenner vi oss ikke igjen i, sa Stortingspresident Olemic Thommessen da verket ble avduket. Det har han nok rett i, men mer interessant enn sammenlikningen med Storbritannia er det som oppstår i selve møtet med verket:

Inne i stua kan vi som besøkende fysisk ta, føle og lukte på den historien vi alle er en del av. De opplevde kvalitetene er flere: At huset tar oss 150 år tilbake samtidig som det er virkelig her og nå. At det er skjørt og vakkert på samme tid. At det er på reise fra et sted og skal videre til et annet. At vi, som vanlige folk, kan se inn på dem som tar avgjørelser på våre vegne.

Når kuratorene for Oslo Pilot forteller hva satsingen på kunst i offentlige rom skal oppnå, snakker de om å berøre på tre nivåer: Først der vi alle får høre om det, se det og lese om det, slik som i de store riksavisene. Så har vi det faglige nivået – i miljøene der kunsten skapes, diskuteres og videreutvikles, der nye tradisjoner blir til. Og sist, men ikke minst, på individnivå.

For meg ble følelsen av nærhet til demokratiet det sterkeste  – en påminnelse om at kjernen i et demokrati jo handler om hver enkelt av oss. Når flere og flere spørsmål blir globale, krever det noe av politikerne, men det krever også mer engasjement fra hver enkelt. Det er stadig like vanskelig å forholde seg til spørsmål som ikke direkte angår oss selv.

I stedet skyr vi oftere unna de spørsmålene som er for kompliserte, slik som personvern på internett, for abstrakte, som klimaendringene, eller rett og slett for krevende å forholde seg til, slik som flyktningespørsmålet.

House of commons berører på alle de tre nivåene. Men det er ikke som politisk kunst, eller som noen protest. Ei heller er det som noen alternativ historie der periferien settes opp mot sentrum. For meg er det nettopp det at dette ikke oppleves som en protest som gjør det til god kunst, kunst som virker. Den virker på den måten at den minner oss på hva, og hvem, historien om demokratiet vårt faktisk består av – det er jo oss. Eller ”commons”, om du vil. Jo lettere det blir å overlate de vanskelige spørsmålene til andre, jo mer kan slike erkjennelser hos enkeltindivider være en del av fremtiden til demokratiet.

I stedet for å beundre nok en statue, kan vi i anledning det kommende jubileet altså ta turen inn i det vesle huset og spørre oss: Hvordan kan vi bevare demokratiet og hvor bør det gå videre? Hvordan, og ikke minst hvorfor, bør vi engasjere oss?

Selv sier Marianne Heske at hun er en kunstner som ”finner på mye rart. Men det har jo blitt kunsthistorie av det.” Kunsthistorie blir det nok også av stua fra Hobøl, men jeg vil driste meg til å si at det av House of Commons også bli demokratihistorie.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden