Leder

Et svik

De som ikke klarer å ta avstand fra terrorangrep på Norge, eller ikke vil varsle myndighetene dersom de kjenner til planer om et slikt angrep, sviker Norge. Det finnes et ord for slikt.

De som ikke klarer å ta avstand fra terrorangrep på Norge, eller ikke vil varsle myndighetene dersom de kjenner til planer om et slikt angrep, sviker Norge. Det finnes et ord for slikt.

I 1936 gjorde en gruppe nasjonalistiske offiserer opprør mot den folkevalgte republikanske regjeringen i Spania. Opprørerne, under ledelse av Francisco Franco, fikk tung støtte av fascistene i Italia og nazistene i Tyskland, og den blodige spanske borgerkrigen ble et forvarsel om den store verdenskrigen som skulle komme bare tre år senere.

I norsk arbeiderbevegelse var støtten til republikanerne stor, selv om AP-regjeringen valgte en realpolitisk linje og blant annet innførte forbud mot å verve seg til krigstjeneste i utlandet. 18 år gamle Martin Schei fra Førde var bosatt i Førde og aktiv i AUF, forteller Mona Vaagan i en artikkel. «No kjempar kameratane våre i Spania. Der burde vi også ha vore”, sa han til en kamerat, og ikke lenge etter dro han som frivillig til Spania etter AUFs landsmøte i Oslo. Minst 200 andre nordmenn gjorde det samme og minst 50 av dem falt.

Franco og nasjonalistene seiret. Massakre, fengslinger og utstrakt tortur av venstreopposisjonelle fulgte. Først etter Francos død i 1975 ble Spania igjen et demokrati.

Bashar al-Assad arvet Syria fra sin far. Så mye er skrevet om hans regime at det ikke behøver å gjentas her. Opprøret mot Assad-regimet mobiliserer sterkest blant den undertrykte sunni-majoriteten, men også andre etniske og religiøse grupper deltar. Som Weekendavisen skrev om i helgen, er de kristne i landet trolig delt, men også mange kristne gir nå støtte til opprøret. Andre har valgt å støtte regimet av frykt for hva et sunnidominert styre kan innebære. Konflikten i landet bærer også sterkt preg av konflikten mellom de to hovedretningene innen islam. Det er kjent at Assad-regimet har fått militær støtte fra Hizbollah i Libanon, en shia-islamsk politisk gruppering som i alle år har fått sterk støtte fra Damaskus.

Minst syv nordmenn kjemper mot Assad-regimet i Syria, et regime som fordømmes av så vel USA som EU og Tyrkia. Hva er forskjellen på en ung Muhammed i dag og den unge Martin fra AUF i 1936? Også i Spania i 1936 var sjansen stor for å komme under ekstremisters kontroll. Det er godt dokumentert at de Moskva-tro kommunistene jobbet planmessig for å få kontroll over den republikanske hæren. Både i 1936 og 2012 er trolig vervingen et resultat av en form for idealisme, i betydningen en svært sterk overbevisning.

Sannheten er at det trolig finnes likhetstrekk, men det er umulig å diskutere norske ungdommer som verver seg til borgerkrigen i Syra uten å ta hensyn til konteksten. Ikke bare er situasjonen i Europa svært annerledes enn på 30-tallet, men vervekampanjen i Norge styres av en militant, radikal islamistisk gruppering som bare hårfint unngår å oppfordre til terror mot sitt hjemland Norge.

Det er særlig tre aspekter som er dypt problematiske, for å si det forsiktig.

For det første: at de radikale islamistene åpent oppfordrer barn under 18 år til å verve seg. Som nettstedet Vepsen skriver i en kommentar, ”så vi dette sist under annen verdenskrig, hvor naziregimet tillot at 17-åringer vervet seg til Waffen SS uten foreldrenes samtykke. Planen var å sette inn 14 – 15 åringer i såkalt bandebekjempelse, og norske barn ble sendt på såkalte verneidrettsleire, blant annet på Kongsvinger, for å forberede dem til denne innsatsen.”

For det andre: at de som verves, i følge PST, i stor grad knytter seg til de mest ekstreme organisasjonene i koalisjonen mot Assad. Al-Qaida er svekket de siste årene, men ser i Syria en mulighet til å trene nye generasjoner til hellig krig mot alle vantro, det være seg i Vesten eller Midtøsten.

For det tredje: konsekvensene for Norge. Å være uenig i norsk utenrikspolitikk er en rettighet i et liberalt demokrati, likeså å bekjenne seg til en ekstremt reaksjonær og politisert utgave av sin religion. Den juridiske grensen går der man oppfordrer eller bidrar til voldelige aksjoner, men den moralske grensen går langt tidligere enn dette. I et intervju på Dagsrevyen i går, sa Ubaydullah Hussain i den radikale gruppen Profetens Ummah følgende (hentet fra klipp og skrift):

”– PST mener man kan bli inspirert til å begå terror i Norge etter å ha vært i Syria. Hva er din kommentar til det?

– På generell basis må man huske at Norge er i krig, Norge har vært i krig, mot Irak, mot Afghanistan, samt involvert i våpen – og bombesalg til land som Israel og USA, sier Hussain, og fortsetter:

– Så jeg vil ikke bli overrasket hvis det kommer et angrep i Norge, det har jeg sagt tidligere også, men jeg sier ikke at de spesifikke personene som nå befinner seg i Syria kommer til å delta i et angrep i Norge.

– Vil et slikt angrep være legitimt, slik du ser det?

– Jeg vil ha forståelse for det, med bakgrunn i de opplysningene jeg nettopp nevnte om Norges krigføring mot muslimer i verden.

(…) – Hvis du hadde visst om at et slikt angrep var på gang, hadde du varslet om det da?

Jeg har ingen kommentar til det.”

Det kan godt hende det finnes såkalte ”edle motiver” blant noen av dem som vurderer å la seg verve til Syria, at de vil beskytte sivilbefolkningen og slåss mot diktaturet. Men den radikale gruppen de springer ut av, gir liten grunn til å tro noe slikt. Radikale, voldelige islamister er ikke tilhengere av menneskerettigheter eller demokrati, selv om de vet å benytte seg av både ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Og uttalelsen fra Hussain om angrep på Norge, tråkker langt over en. At han har forståelse for terrorangrep på uskyldige, er i seg selv hårreisende og ekstremt. Når han i tillegg ikke klart kan si ifra om hvorvidt han ville varslet et eventuelt angrep mot Norge dersom han hadde kjent til det, tråkker han over nok en grense. Moralsk sett er det rett og slett landssvik. Intet annet.

Det kan hende norske ultraradikale og voldelige islamister vil bli reddet av det samme som i sin tid skjermet de mest radikale kommunistene: geografien. Kina var for langt unna til at maoistene kunne bli landssvikere. Revolusjonen og proletariatets diktatur kom aldri. Men det er ingen unnskyldning. Da som nå, kan disse kreftene bare møtes på en eneste måte. De må bekjempes. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden