Kommentar

Et umulig kompromiss

Bilde: Jim Mattis / Wikimedia Commons / CC. BY. 2.0

Det er et stort mysterium hvordan en ny statsminister vil kunne løse Brexit-floken.

Det kom som mange har spådd de siste dagene: I morges holdt Theresa May sin ventede avskjedstale.

Det var tydelig at tårene presset på der hun sto på den berømte trappen utenfor 10 Downing Street. Britenes andre kvinnelige statsminister noensinne har forsøkt – genuint og helhjertet – å levere på Brexit-avstemningen. Som hun selv sa i talen: «Jeg har prøvd å overtale parlamentet til å gå med på den avtalen jeg mener var best. Men jeg har mislyktes.»

Når hun litt senere snakket om veien videre – som starter med konkurransen om hvem som skal bli henne etterfølger – var det to ord jeg bet meg merke i: «konsensus» og «kompromiss».

I talen var May opptatt av å understreke at uansett hvem som kom til å ta over roret, måtte vedkommende søke konsensus om Brexit-avtalen i parlamentet.

Samtidig la hun inn en appell til de andre partiene om at nå måtte man være villige til å inngå kompromisser for å få dette i havn.

Problemet er bare at Mays avtale allerede var det nærmeste man kunne komme et kompromiss, i en strid som preges av interesser som er dypt ulike.

Hvis det nå blir en Brexit-tilhenger som overtar roret, noe det er mye som tyder på (Boris Johnson har vært en gammel favoritt, og nå snakker mange om Dominic Raab), er den eneste muligheten til å få til en avtale som er substansielt forskjellig fra Mays, å ta utgangspunkt i såkalte «red lines» overfor EU.

Det vil for eksempel innebære å oppheve kravet om å unngå en grense mellom Irland og Nord-Irland.

Dette har vært en «red line» for May, mens enkelte av de mer ivrige Brexit-tilhengerne har vært mer opptatt av å unngå tollunion enn å unngå grensen.

Å oppheve dette kravet overfor EU vil være en åpning for en avtale uten tollunion og uten den fryktede «backstopen». Men det vil være ekstremt opprivende for mange briter, som fortsatt har den blodige irske konflikten friskt i minnet.

En annen konsekvens av at en hardere Brexit-tilhenger overtar roret, er at den nye statsministeren ikke vil være like dedikert til å unngå no-deal. Tidligere avstemninger har vist at det bare er et mindretall i parlamentet som ønsker no-deal, men så lenge man ikke greier å enes om noe alternativ, øker sjansen for at det likevel skjer. Det som utløste Mays avgang, var at hun åpnet for ny folkeavstemning om Brexit-avtalen hvis parlamentet gikk med på å stemme for loven som ville gjøre det mulig å gjennomføre skilsmissen.

Folkeavstemning var det sterke krefter blant de konservative som ville unngå – noe som kan tyde på at de som nå sitter med mest innflytelse er mer innstilt på no-deal enn en ny avstemning hvis de må velge.

Med tanke på at no-deal er det minst populære alternativet i parlamentet, kan man nå tenke seg at konflikten mellom Toryene og de øvrige partiene vil eskalere enda mer – ikke minst med det irske unionistpartiet, som de konservative er avhengige av støtte fra.  

Det er vanskelig å se for seg noen utvei på denne floken. Når Theresa May forsvinner, virker kompromisset fjernere enn noen gang.

Sjansene har økt for at striden om Brexit blir enda styggere i månedene som kommer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden