Kultur

Et unødvendig monument

Det foreslåtte minnesmerket over Osvald-sabotørene gir inntrykk av at tiden og historieforståelsen har stått stille siden 1945. Først og fremst handler dette om den ytterste venstresidens ønsker om å reise et monument over seg selv.

Det foreslåtte minnesmerket over Osvald-sabotørene gir inntrykk av at tiden og historieforståelsen har stått stille siden 1945. Først og fremst handler dette om den ytterste venstresidens ønsker om å reise et monument over seg selv.  

Blant de tingene jeg husker fra min barndoms roteloft er en billedbok som het Så vi vant vår rett. Den var utgitt i 1945, og som både tittelen og utgivelsesåret antyder, var denne billedkavalkaden over okkupasjonshistorien svart-hvit i mer enn én forstand. Fra de første skaftestøvlene trampet nedover Karl Johan til den siste fredsjubelen stilnet – her skulle det ikke være tvil om hvem som var god eller ond, skurk eller helt! På bokens siste side var det et bilde av et britisk, et amerikansk og et sovjetisk flagg, med teksten «Norge takker dere.» I fredsrusen var det neppe noen som reflekterte over at Stalin var en like fryktelig diktator som Hitler. Alle som hadde vært med i kampen mot nazismen var jo per definisjon på den rette siden!

Slike bøker ble det utgitt mange av den gangen. Slike holdninger har i oppsiktsvekkende grad levd videre til i dag. Og dette minnet kommer tilbake til meg når jeg nå leser at noen som kaller seg «Den antifascistiske komiteen for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB» vil reise et monument over den kommunistiske Osvald-gruppa utenfor den gamle Østbanehallen i Oslo. Saken ble kjent da Christian Ringnes gikk ut og kalte skulpturen «brutalistisk» og mente den hørte hjemme i sovjet-tiden. Det kan man være enig i: Det prosjekterte kunstverket «Knus nazismen» viser en slegge i gigantformat som knuser et hakekors.

Det prosjekterte kunstverket «Knus nazismen» viser en slegge i gigantformat som knuser et hakekors.

Skal man komme med annet enn rent estetiske innvendinger, er det naturlig å påpeke at det alt finnes to minnetavler over Osvald-gruppen inne i selve hallen. Sabotørorganisasjonen var under lederen Asbjørn Sunde – «Osvald» – en av de mest aktive under krigen, men det finnes knapt eksempler på at norske krigshelter har fått monumenter i dette formatet. Plasseringen er også underlig. Den skal hedre sprengningsaksjonene på Øst- og Vestbanen i forbindelse med Quislings såkalte statsakt 1. februar 1942 – men Sunde selv mente disse ikke svarte til hensikten.

Nasjonalhelt?
Og Osvald-gruppen var omstridt alt i sin samtid. Allerede i 1945 fikk organisasjonen sterk kritikk av Johan Scharffenberg, som mente voldsbruken deres hadde gått alt for langt. Lederen selv var heller ikke noen åpenbar kandidat til betegnelsen nasjonalhelt. Sunde forsøkte alltid å stille seg selv i et best mulig lys, men karakteristikkene av ham som person har på ingen måte vært udelt positive. I sin ungdom ble Sunde sparket fra jobben som sjøoffiser. Siden gjorde han flere forsøk på å livnære seg som sjømann, men fikk hele tiden sparken. Selv prøvde han nok å gi inntrykk av at han ble utsatt for politisk forfølgelse, men i virkeligheten handlet det snarere om kroniske tilpasningsproblemer.

På samme måte prøvde han å forskjønne historien om sin egen krigsinnsats. Sundes bok Menn i mørket er en mildest talt svært retusjert og subjektiv fremstilling. Boken inneholder en rekke påviselige faktafeil, og gir et feilaktig bilde av flere begivenheter. Blant annet kan vi lese at 70 tyskere ble drept under gruppens jernbanesabotasje i Mjøndalen. Det virkelige antallet var 2. Viktigst er kanskje utelatelsene. Bankran var kanskje den mest kontroversielle delen av Osvald-gruppens virksomhet, men på de få sidene Sunde bruker på dette, prøver han nærmest å bagatellisere disse brutale handlingene. I virkeligheten ble et uskyldig menneske drept under et av disse ranene – uten at den ivrige memoarforfatteren finner det bryet verdt å nevne det. Derimot forteller han om likvidasjonen av en påstått angiver innenfor gruppen. I virkeligheten var mannen beviselig uskyldig, og mye tyder på at det var personlige motiver som lå bak drapet.

Overbevist kommunist
Av større interesse er det nok at Asbjørn Sunde var en konsekvent tilhenger av – og et redskap for – kommunismen. I 1946 skrev Sunde at det var «verd å kjempe for friheten, for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.» Samtidig var han altså en svoren tilhenger av et regime som fra starten av gjorde det til en hovedoppgave å knekke en hel samfunnsklasse – storbøndene eller «kulakkene.» Et regime som sultet ut befolkningen i Ukraina – et folkemord som i seg selv er fullt ut sammenlignbart med Holocaust. Et regime der Stalin under den verste utrenskningsperioden kunne sitte og lage kvoter for hvor mange som skulle henrettes eller deporteres i de ulike sovjetrepublikkene. Et regime som ikke var mer opptatt av frihet «for alle land» enn at det skulle komme til å holde halve Europa okkupert til 1989. Og først og sist et regime der sinnene knapt var mer frie enn industri-tannhjulene som snurret og gikk på regimets propagandaplakater, mens robotlignende idealmennesker med overall og skiftenøkkel illustrerte «sovjetmenneskenes uavvendelige marsj mot den fullkomne sosialisme», eller hvordan nå slagordene lød.

Kunne Sunde vite om alt dette? Ikke nødvendigvis. Men som overbevist kommunist burde han kjenne til partiets teorigrunnlag, og hva det nødvendigvis måtte innebære av vold og klassehat. Sunde var dessuten noe mer enn bare en vanlig NKP-sympatisør. Hans organisasjon var en del av Wollweber-ligaen, som ble styrt av NKVD, et av Stalins fremste terror-instrumenter. Etter krigen mottok Sunde en deltakermedalje som kun gikk til de som hadde tjenestegjort i Sovjetunionens væpnede styrker.

Akkurat denne motstandshelten kjempet primært for sovjetkommunismen snarere enn for det frie Norge.

Akkurat denne motstandshelten kjempet primært for sovjetkommunismen snarere enn for det frie Norge. Under den finske vinterkrigen, da de fleste i Norge – blant annet en senere krigshelt som Max Manus – støttet Finlands sak, skal Sunde ha arbeidet med planer om å utføre aksjoner på finsk jord for å støtte Stalins aggresjon. I aprildagene 1940, da ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen fortsatt sto ved lag, oppfordret NKP folk til å avstå fra enhver motstand, i ordelag som minner om Hamsuns oppfordring om å «kaste børsa og gå hjem.» 15. mai, da kampene fortsatt pågikk, sendte partiets sekretariat en henvendelse til det norske Administrasjonsrådet, der man ba om «øket vareutveksling med Tyskland» for å sikre forsyningene og velstanden.

Lojal mot Sovjetunionen
Det kan godt være at Sunde reagerte negativt på dette, men han forble lojal mot partilinjen, og løftet ikke en finger mot okkupasjonsmakten før etter det tyske overfallet på Sovjetunionen i 1941. Da han la ned Osvald-gruppa i 1944, skjedde også dette etter sovjetisk diktat. Mot slutten av krigen dro Asbjørn Sunde til Stockholm, der han møtte russiske etterretningsfolk som trolig har gitt ham nye oppdrag med tanke på etterkrigstiden. Karakteristisk nok fortier han dette i sin egen bok; her heter det bare at han var lei av krig og lidelse.

Hva disse nye oppdragene var, ble klart i 1954, da Sunde ble dømt for spionasje. Saken har vært en cause célèbre for alle de som i etterkrigstiden har vært opptatt av norske myndigheters påståtte kommunistfrykt og kaldkrigsparanoia. Lars Borgersrud, som er medlem av den ”antifascistiske” monument-komiteen, har påstått at tiltalen bygget på fiktivt materiale, og at Sunde ble dømt fordi han passet inn i et kommunistisk fiendebilde myndighetene ville skape.

Men kaldkrigerne fikk rett. De nylig frigitte Mitrokhin-arkivene viser at Sunde var gruppeleder for agenter, at han hadde kontakt med KGB i Oslo, og at han skaffet sovjeterne pass og andre identitetsdokumenter, som åpenbart skulle brukes av sovjetiske agenter i Norge, samt militære dokumenter fra Heimevernet. Dette betyr ikke uten videre at dommen mot Sunde var helt rettferdig. Han kan i prinsippet ha vært uskyldig på enkelte tiltalepunkter, og det kan ha ligget politiske motiver bak. Likevel kan det altså neppe være tvil om at Sunde var mer lojal mot Sovjetunionen enn mot Norge.

Kampen mot Ondskapen
Men nå skal denne mannen altså hedres som helt. Forklaringen er enkel, og er alt antydet: Kampen mot nazismen var krigsgenerasjonens store, kollektive prosjekt, som forente alle klasser og sosiale fraksjoner. Slik er det i stor grad fortsatt; selv i dag fremstår nazismen som en slags ondskapens gullstandard. Folk på den ytterste venstrefløyen har vært svært flinke til å utnytte dette. Ved å pukke på kommunismens helterolle i kampen mot Den Store Ondskapen har de kunnet gi seg selv en falsk aura av moralsk aktverdighet og uangripelighet, samtidig som deres egne totalitære og udemokratiske eksesser i stor grad har fått gå upåaktet hen. Mens fullstendig marginale nynazistiske grupper i etterkrigstiden har utløst moralsk panikk, har den «borgerlige» norske staten kastet pressestøtte etter kommunistaviser, kommunistiske mikropartier har fått delta i 1. mai-tog sammen med Arbeiderpartiet, folk med de aller rødeste oppfatninger har endt opp som feirede forfattere eller for eksempel journalistikkprofessorer, og massemord-apologeter som Pål Steigan og Tron Øgrim har vært de reneste medie-kjæledegger. Osvald-gruppen selv ble hedret av regjeringen under en seremoni i oktober i fjor.

Dette handler først og fremst om den ytterste venstrefløyens behov for å nok en gang stille seg selv i et bedre lys – som seierherrene i den store kampen mellom godt og ondt.

Det er i dette lyset vi må se den foreslåtte skulpturen. Dette handler først og fremst om den ytterste venstrefløyens behov for å nok en gang stille seg selv i et bedre lys – som seierherrene i den store kampen mellom godt og ondt. Hans O. Felix fra El- og IT-forbundet, som også er medlem av monument-komiteen, har sagt at symbolikken i skulpturen ikke er til å misforstå, den er «nærmest overtydelig i sitt formspråk.» Så riktig, så riktig. Hvem kan unngå å se at det ikke er en hvilken som helst slegge, men hammeren fra kommunistflagget som knuser hakekorset her? Det er de to store tyranniene fra midten av forrige århundre som her skal møtes i en siste, metaforisk og overdimensjonert «showdown.» Dette handler ikke om patriotisme eller motstandskamp i en videre forstand, men om det ytterste venstres ønske om å reise et monument over seg selv – fortid og nåtid..

Selvoppnevnte historieforvaltere
Lars Borgersrud, Osvald-komiteens akademiske alibi, illustrerer dette. Hans agenda – og grad av akademisk troverdighet – fremgår tydelig av det forordet han skrev til nyutgaven av Menn i mørket i 2009. Borgersrud skriver at Sundes kamp var en del av «en større sammenheng» i motsetning til den «borgerlige» motstandskampens «snevre nasjonale perspektiv.» I forordet heter det også at «det til slutt var det nasjonale symbolet, kongen, som seiret, ikke det internasjonale. Det var ikke slik han (Sunde) hadde tenkt, men det var slik det ble.» Dette kan knapt tolkes annerledes enn at Sunde ville foretrukket å se Norge som en sovjetrepublikk. Borgersrud bortforklarer også bokens mange og til dels grove feil – uten å reflektere over at det her dreier seg om en forfatter som bevisst fortier og fordreier for å stille seg selv i et bedre lys.

Det er altså folk med slike holdninger som nå ønsker å plassere dette gigantomane monumentet på et av Oslos mest sentrale steder. Hvem har gitt disse selvoppnevnte forvalterne av okkupasjonshistorien mandat til å ta seg til rette på offentlig grunn? Den foreslåtte skulpturen vant en åpen konkurranse, der blant annet en representant for Kulturetaten satt i juryen. Det kan virke som om dette har vært kjørt gjennom den byråkratiske papirkverna, uten noen forutgående demokratisk beslutningsprosess. Har noen i det hele tatt brydd seg om å spørre hva folket mener om dette? OsloBys meningsmåling gir kanskje en pekepinn: her var 75 % mot at monumentet skulle stå foran Østbanen.

Nødvendig oppgjør
Under alt dette ligger et mye større problem, nemlig det manglende oppgjøret med den ortodokse, politisk korrekte historieskrivningen. Det begynner å bli mange år siden historikere som Hans Fredrik Dahl begynte på det helt nødvendige oppgjøret med seierherrenes fortolkningsmonopol. Den dag i dag er det likevel svært mange som kjenner krigen bare fra tradisjonelle og autoriserte – men akk så subjektive og ufullstendige – kilder som Gunnar Sønstebys eller Max Manus’ bøker. Det kan virke som om kunnskapene om krigen ofte ikke strekker seg lenger enn til de populærmytologiske forestillingene om «gutta på skauen» og lignende.

Og man ser alt i svart og hvitt. Og reiser monumenter over sin egen forsteinede historieoppfatning. Det foreslåtte Osvald-monumentet målbærer en moralsk patos som burde ha gått ut på dato for lengst. Med sin krasse tittel og sin unyanserte dem-mot-oss-holdning gir denne skulpturen inntrykk av at tiden har stått stille siden 1945.

Derfor bør den få lov til å dø en stille død i de byråkratiske skrivebordsskuffene. Norge tar mål av seg til å være verdensmester i fredsmegling, og vil lære bort forsoning til land som står midt oppe i blodige konflikter. Da burde vi først klare å forsone oss med en fortid som nå snart ligger tre generasjoner tilbake i tid. Det er på tide med en okkupasjonshistorisk loftsrydding.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden